The Kinks, kanskje verdens beste band, lå nede for telling sånn rent kommersielt i 1972. De hadde hatt en uventet hit med «Lola» to år før, skiftet plateselskap, og ga ut «Muswell Hillbillies» i november året før. Og skiva ble alt annet enn en suksess. Den kom ikke en gang inn på albumlistene i hjemlandet og stoppet på 83. plass i USA, for å forsvinne ut etter to uker. Ingen hits fra albumet, og den eneste trøsten var at kritikerne ga den strålende anmeldelser sånn jevnt over. Lite ante Ray Davies og resten av The Kinks at dette ville bli det albumet svært mange holder for å være The Kinks mesterverk, nå over 40 år senere. Eller ante han det? I et intervju med Rolling Stone i desember 1971 sa han at denne skiva sannsynligvis kom ut noen år for tidlig. Han var seriøst bekymret for om verden var klare for “Muswell Hillbillies”.
Her sitter jeg en grå vinterdag i mars 2014, og hører gjennom skiva for tredje gang siden frokost. Og jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har hørt denne plata fra start til slutt i alle fall minst 300 ganger. For meg finnes det knapt en finere skive. Det er her Ray Davies virkelig demonstrerer sin allsidighet som låtskriver. Mens de fleste andre artistene i samtiden skrev om dilldall og brustne hjerter, så lot Davies det renne over av sitt dystopiske verdensbilde, kombinert med flashback fra oppvekst. Alt sammen vevd inn i en musikkstil som både var inspirert av amerikansk blues og New Orleans-jazz, engelsk music-hall, og Davies formidable talent for popmelodier. Ray og lillebror Dave vokste opp i Muswell Hill, nord i London, og dette stedet danner rammen for plata. At skiva også er en sosialantropologisk samtidsstudie av London eller egentlig hele Storbritannia gjør det hele enda mer tankevekkende. Davies har alltid tatt sjanser og hatt høye ambisjoner for The Kinks album, og det er vel også det som gjør «Muswell Hillbillies» så tidløs, original og i aller høyeste grad aktuell også i dag.
Albumets første spor, som også ble valgt som første singel er «20th Century Man». Tekstens jeg-person føler at han har mistet seg selv i det nye moderne samfunnet. Han er isolert og fremmedgjort, og har fått mer enn nok. En av de beste Anti-establishment sanger gjennom tidene. Både melodi og vokal er desperat. Og det ser ikke ut som vi beveger oss mot en happy ending.
Når neste sang heter «Acute Schizophrenia Paranoia Blues», og teksten er mer paranoid enn tittelen, forstår man at Davies virkelig har mye på hjertet. Musikalsk spøker spesielt blåserrekka fra en balkong i New Orleans franske kvarter over en skakk blues.
Ray Davies legger på en svært teatralsk stemme på «Holiday». På en liten lystig 40-talls inspirert melodi synges det om noe som er mer aktuelt enn noensinne. Klimaforandringene og menneskets forurensning av planeten. Men Ray binder ett forkle på hode, drar frem campingstolen og koser seg i sola, for han gir jevnt blaffen (eller gjør han egentlig det?).
«Skin & Bone» kunne vært en T. Rex-låt. Dette er albumets store hit, kan ikke fatte og begripe at denne ikke ble akkurat det. Dette er akkurat så perfekt pop som bare Davies kan skrive (ja, og Bolan da). Slentrende boogie og en perfekt vokal. Så forsvinner vi over i en mørk cabaret, det er kjellerlukt, bleke mennesker og svart natt. «Alcohol» har fra første gjennomhøring vært en av mine favoritter på plata. Med et killer-refreng, og en spøkelsesaklig, skakk stemning summerer The Kinks opp alkoholens påvirkningskraft på både individet og samfunnet. Alkoholen er både flukten og den store fellen. Og igjen er blåserne fra New Orleans der, mer passende enn noen gang.
Livet er ingen dans på roser og det understrekes i fantastiske «Complicated Life». En låt så kul, og allikevel så nedstemt, at man nesten blir overkjørt. Trene, spise sunt, være på jobb til riktig tid, man må henge i stroppen. Livet er for komplisert og ikke minst overvurdert… ladidadida. Davies svarte humor smøres tykt utover låta, og det fungerer perfekt. En slags forvridd stebror av The Kinks store hit «Sunny Afternoon».
Er man paranoid er ikke nærværet av lovens håndhevere nødvendigvis betryggende. I «Here comes the People in Grey» er det myndighetene som er trusselen. Over en sløy blues drømmer jeg-personen om å ta med dama, dra ut i naturen, slå opp et telt og komme seg vekk fra øvrigheta. Men innerst inne vet han at det er for sent. Folka i grått vil til slutt innhente ham og føre ham bort.
Løsningen på verdensproblemene? En ekte brite drikker først en kopp te. «Have A Cuppa Tea» er en erkebritisk låt, både i tittel, tema og melodi. Alle briter vet at er det problemer i emningen, så vil det meste løse seg bare man setter seg ned å tar seg en kopp te. Davies både ironiserer og viser sin kjærlighet til hjemlandet her.
Mot slutten av skiva blir The Kinks enda litt mer amerikaniserte i musikken. «Holloway Jail» er en glitrende country-rocker nesten før et slikt begrep eksisterte. Og her forlater også Ray Davies sine dystre samfunnsvisjoner for en stakket stund. «Oklohoma, USA» er en vakker pianobasert ballade, og her høres det veldig tydelig at band som Blur og Radiohead har en gjeld til The Kinks. Låta handler for øvrig om ei dame som lengter seg syk etter USA, et land hun aldri har vært i. Hun lengter til alle filmstjernene og det glamorøse livet, men vet innerst inne at det alltid vil forbli en drøm. Og her kommer også Ray Davies opp med en av de beste linjene på albumet.
«Uncle Son» er en ekte arbeidersang. Han som alltid stiller opp. Han som streiker når fagforeningen sier så. Han som slåss når militæret krever det. Han som ber når presten befaler det. Brukt av andre hele livet. Teksten er lagt over et komp som er inspirert av Negro spirituals med en god dose litt mer moderne blues.
Albumet avsluttes med tittelsporet. Her fortsetter Davies å skrive om sin motstand mot det moderne samfunnet. Samfunnet vil ha orden i rekkene, alle må følge den oppgitte standard, men man får ikke en ekte Muswell Hillbilly til å innordne seg. Sjelen tilhører Muswell, og hjertet er i ligger i gamle West Virginia, synger Davies, og oppsummerer på en måte hele albumet.
The Kinks leverte slik jeg ser det sitt beste album en regnvåt novemberdag i 1971, og det sier ikke lite. En skive som nå er drøye 42 år, men like aktuell, om ikke til og med litt mer, enn når den kom. Få brydde seg når den ble gitt ut, men nå er den en bautastein i The Kinks diskografi. Det er en plate som rommer så uendelig mye, både tekstmessing og musikalsk, og føles som en ny opplevelse hver gang jeg spiller den. Den svarte humoren, kombinasjonen av det erkebritiske og den amerikanske drømmen, Ray Davies øre for melodilinjer, ja, alt dette og mer til gjør «Muswell Hillbillies» til en skive du ikke på noen måte kan la passere uhørt.
Alle tekstene til “Muswell Hillbillies” her
HØR HELE ALBUMET PÅ YOU TUBE:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=h9TrMRLsiik[/youtube]
