24 November 1979 så Zoe Muth dagens lys. Hun vokste opp i Seattle og var ca 10 år da Grungen brøt løs i hjembyen. På hjemmesiden hennes framstår hun beskjeden og jordnær, men også målbevisst for å få sin musikk ut til folk.
Godeste Zoe Muth regnet faktisk ikke med å få noen oppmerksomhet på utgivelsene sine, men saken er at hun allerede har fått spille med navn som James McMurtry, Kinky Friedman, The Gourds, Eileen Jewell, Fred Eaglesmith og Dave Alvin som allerede har en høy stjerne hos Musikkbloggens lesere.
Eileen Jewell anbefalte henne til Signature Sounds som har en rekke spennende artister i stallen.
Zoe Muth er førskolelærerinne, men har skrevet sanger siden hun var fem år, skal man tro hennes hjemmeside. Hun fikk tak i et par erfarne Seattlemusikere i Ethan Lawton (mandolin) og Dave Harmonson (gitar). Ved hjelp av Craiglist fikk hun tak i Miguel Salas og Tim Dunn på henholdsvis trommer og bass. De to førstnevnte er svært skyldige i at hennes kassegitarlåter har blitt countryfarga. Harmonson er nå ute av bandet og er blitt erstattet av Stell Newsome.
Zoe har visstnok materiale klart for et nytt album, og forhåpentligvis vil det bli innspillt i løpet av vinteren. Stell Newsome skal også «spilles» inn, og forhåpentligvis blir det en ny tur over til Europa.
Zoe sine plater er laget på lavbudsjett, og jeg har nesten lyst til å tilføye et hjerteskjærende HELDIGVIS. Zoe har allerede rukket å gi ut 2 hele langspillere samt en EP med bandet sitt The Lost Highrollers:
- Zoe Muth and The Lost Highrollers (2009) – kjøp på CDBaby eller iTunes. Hør på Spotify
- Zoe Muth and The Lost Highrollers – Starlite Hotel (2011) – kjøp på Amazon eller iTunes. Hør på Spotify.
- Zoe Muth and The Lost Highrollers – Old Gold (EP) (2012) – kjøp hos Signature Sound. Hør på Spotify.
Alle tre titlene er verdt en investering, bare så det er klart. De to langspillerne består av egne låter, mens Epen old gold består av en egen låt og fem coverversjoner. Sant å si sliter jeg med å finne en kvinnelig countryartist som er mer spennende for framtida enn denne dama.
Dette er lavmælt behagelig country. Dama har opplagt melodiøre, og stemmen klinger fint. Dette er totalt blottet for fiksfakserier. Her er det mandoliner, twangy gitarer, en og annen pedal steel. Det er rett og slett fantastisk at det lages så nedstrippa country i disse dager, når mye av dagens country er så popifisert at grensen til koserock er visket ut.
Det er rett og slett ekte vare fra den amerikanske arbeiderklassen som serveres lytteren, og jeg er nesten sikker på at vi ser konturene av en stjerne i Zoe Muth.
I Januar og Februar turnerte hun Europa og gjetordene om konserten på Buckley er at det var voldsomt bra. Her kan musikkbloggen kose seg med en hel konsert fra Nederland.
I disse dager er godeste Zoe i ferd med å finne seg et krypinn i Austin, og det betyr nok at hun ønsker å satse mer på musikken sin.
http://www.youtube.com/watch?v=nJJew_D0rM8
http://www.youtube.com/watch?v=nJJew_D0rM8
Terjes Zoe Muth Playlist på Spotify er en god introduksjon:
