The Fox Hunt – Long Way To Go

The Fox Hunt er et steikandes godt alt. country-bluegrassband fra West Virginia. De baserer soundet sitt på tradisjonell bluegrass, mikser inn litt elementer fra rock’n’roll, mye fra alt. country sjangeren og kjører på med kontrabass, fele, banjo, mandolin og flotte harmonier.

«Long Way To Go» er den tredje (og foreløpig beste) plata deres, noe som ikke sier lite om et band som har en godbit som plata «Nowhere Bound» som debut.

Som de fleste som leser denne bloggen har oppdaget, så er jeg en sucker for musikk med litt substans. Jeg foretrekker at tekstene faktisk prøver å formidle noe, og at musikken i det minste gjør et forsøk på å være ærlig og oppriktig. Greit nok, jeg har komplett Backstreet Girls i hylla jeg – men alt til sitt bruk får man vel si. Festmusikk og lyttemusikk er to helt forskjellige ting. Og IKKE få meg til å starte på kommersielt rask som lages av grådige bakmenn med en dame i front som hverken kan lese, skrive eller knapt nok synge…

Og The Fox Hunt er ikke akkurat det du setter på når det er fest. Ikke fordi gutta ikke er lystige nok, og jeg skulle SVÆRT gjerne sett disse gutta live på en lurvete pub et sted – rapporter fra siste turné i Irland er totalt overstrømmende, så dette er musikk som gjør seg live. Samtidig så er det noe med sounden som gjør at man ønsker å høre etter. Tekstene henter, som all god alt. country, mye inspirasjon fra amerikansk arbeiderklasse, mislykket kjærlighet og amerikanske småbyer. Når du hører The Fox Hunt første gang, så skulle man tro at dette var godt voksne herrer som har levd musikerlivet i amerikanske småbyer og spilt sammen i noen årtier. Men neida, gutta er i 20-årene, og har vært The Fox Hunt siden 2006.

Låtskrivingen deles broderlig mellom John R. Miller og Matt Kline, som begge ser ut til å ha hatt mer enn nok problemer med damer.

Førstelåten «Screw Me Up» sier;

«Screw me up and leave me,
with a tattoo of your name»

Eller i «Trouble Makin’ Woman»;

«I’m in love with one,
She’s in love with two»

Mer tvilsomme kvinnehistorier finner vi for eksempel i Klines «Lower Than I Should Be»;

«She used to write me letters on a foggy bathroom mirror
And say do your best and don’t forget that I’ll always be here
It used to be I’d think of her and smile
But I haven’t smiled like that in quite a while»

Eller i Millers «It Suits Me»;

«It suits me, if it suits you/You can have me for a night or two
But you ought to not be fallin for me girl, I’ll only let you down
Wake up in the morning, you’ll see I won’t be hangin’ ‘round»

En annen favoritt er Millers glitrende «The Only Sounds I Hear», som på utsøkt alt.countryvis beskriver årevis med kjedsomhet i en amerikansk småby;

«It’s lonelier than hell down here in Knoxville
After all the barrooms have shut down
The only sounds I hear tonight are the buzzin’ from these old street lights
and a gang of dogs barkin’ on the other side of town»

The Fox Hunt er som man kanskje skjønner noe mer enn et vanlig bluegrassband, de har som sagt et mye mer rocka sound og høres vel ut som en miks mellom Chatham County Line og Uncle Tupelo. En av deres favoritt-spillejobber var på en festival der de havnet mellom to DeathMetal-band. De var MEGET bekymret for mottagelsen på forhånd, hvordan ville deathmetal-publikumet reagere på et band med kontrabass, banjo og fele? Svaret viste seg å være; den morsomste spillejobben de har hatt. Fantastisk mottagelse, fantastisk stemning og et band som slettes ikke gjorde seg bort mellom to metallband. Som de sier, de spiller hva som helst, hvor som helst, når som helst.

Så moralen må være: ikke bli skremt av bluegrass-tilnærmingen, dette er minst like mye rock’n’roll. Gi The Fox Hunt en sjanse!

Hør «Screw Me Up»

Hør «The Only Sounds I Hear»:

Besøk The Fox Hunt, og kjøp platene deres!