Anders Dahlberg & The Rusty Gold leverte svett, tight og skikkelig deilig rocknroll på Herr Nilsen denne tirsdagen i november. Et meget anstendig antall publikummere hadde tatt turen ut i vinterkulden på en tirsdagskveld. Bandet var spillesugne som få, gikk på scenen og klinket rett til med “Under The Milky Way” fra sisteskiva Running Days som åpningslåt.
De flerret like godt til med tre låter på rappen før Anders hilste alle velkommen og informerte eventuelle nye lyttere om at han ikke er den flinkeste til å snakke mellom låtene. Denne kvelden lot han så til de grader musikken snakke for seg, så det gikk egentlig helt greit. For oss som står utenfor og ser på så er det utrolig fascinerende hvordan introverte Anders Dahlberg står på den scenen med to så vidt forskjellige personligheter. Mellom låtene er det sjarmerende keitete, samtidig som han er dritmorsom når han “finner på noe å si”, som han kaller det. Og når han to sekunder etterpå kaster seg over mikrofonen og øser av seg sine innerste følelser så er det plutselig ingenting som holder ham tilbake.
Han hopper og løper og sparker og lever seg inn i musikken som det gnistrende gode Rusty Gold serverer der oppe. I kveld var jeg ekstra imponert over solospillet til Kjersti Sortdal på saksofon og vokal, og samspillet mellom saksofonen hennes og gitaren til Anders – som er en forbasket god gitarist på toppen av resten av talentet. Den saksofonen i dette bandet – det gir altså en så fylde og egenart til soundet at gåsehuden spretter på hver millimeter av hud. Og denne kvelden var de bedre enn jeg har hørt dem før. Det er noe unikt ved dette bandet. Det er litt punkrock over det, samtidig som det naturligvis er store doser av det som kalles Heartlandrock. Innlandsrock, har jeg testet som konsept. Kanskje det kan funke.
I det ene øyeblikket er det tight og balansert, i det neste står de helt på knivseggen til å ramle over i full kollaps – men de kjenner hverandre så godt, at det er alltid noen som fyller et ledig tomrom, dekker opp der noen stikker avgårde på en soloseilas, eller et kreativt krumspring. Det er lekent, samtidig som det er organisert. Denne evnen til å hele tiden ligge helt opptil grensen for potensiell kollaps, å beholde litt av garasjefølelsen og punk-attituden, gjør at det hele tiden er friskt og levende.
Det er omtrent nøyaktig åtte år siden jeg første gang fikk hørt Anders og Rusty live, og det er like forbasket moro hver eneste gang det skjer. Resten av bandet er også en fryd. Daniel Vassdal Odda på bass ER rockestjerne i hele sin kropp og sjel. Sammen med Bob Felix Hegdal på trommer så holder de groovet når Anders tilter inn i solopartiene. Reidar Standahl Håndstad er stabiliteten selv på gitar, og sørger for at låtene henger sammen. Og Amund “Magic Hands” Karlsen er en krydderpose av en keyboardist, som legger akkurat de riktige tonene inn i akkurat de riktige rommene. I kveld fyrte rett og slett alle på alle sylindere, og leverte akkurat riktig dose rocknroll.
Åpningstrippelen med “Milky Way”, “Diamonds” og “Middle Name” var helt perfekt. I disse dager da The Impossible Green gjør akkurat dette trikset når de fliser land og strand rundt og spiller sin deilige rock med det tighteste settet du kan tenke deg – så er det nydelig å høre band som kjører låt-i-låt på denne måten.
Publikum koker av entusiasme, det er godt med folk fra Hønefoss i rommet, men folk har også tatt turen helt fra Sørlandet for å få med seg denne konserten. Og til gjengjeld får vi noen godbiter både fra den første Rusty Gold EPen, fra Street Serenade og et par helt nye låter som det virkelig er på tide å få ut på plate. Ett høydepunkt jeg må trekke frem er coverversjonen av Brettvilles klassiker “Big Time”, som Anders gjør solo på piano og munnspill. Skikkelig nedpå, der teksten til Alf Bretteville-Jensen virkelig får skinne. Og når vi deretter får allsang på “Wavelenghts”, så gliser Anders nesten trill rundt der han sitter.
Høydepunktene er mange, men jeg må nevne den ombygde versjonen av “Alabama Shakedown”, som plutselig er en saftig bluesrocker som Stones kunne gjort en gang på tidlig 70-tall.
Min favoritt – “Come On, Come Up Here” nærmer seg også den superhitten vi vet den kan bli. Og er i mine ører den mest kraftfulle låten Dahlberg har i arsenalet sitt.
Når så Anna-Lisa Kumoji hopper opp på scenen og først holder en flammende hyllest til bandet, før de tråkker til med duetten “Turn Around”, så må jeg nevne et lite avsnitt fra anmeldelsen av Running Days: “Kumoji er altså duettpartner i den saftige “Turn Around”, som er en låt der protagonisten står på terskelen til voksenlivet og vurderer om han bare skal snu… en garantert livekiller!”. Og den garantien holdt jaggu stikk, det kan jeg love!
Midt i låten ryker Dahlberg en streng, og da trår Den Norske Dugnadsånden til. En i publikum griper gitaren, får en pose strenger fra Reidar, og mens de spiller en låt med Anders på akustisk gitar så blir strengen skiftet og står klar før neste låt! Sånn skal det gjøres!
Før vi tar turen ut i vinterkulden, så får vi en gnistrende versjon av “Tupelo Street”, nok en uutgitt perle, før de trampeklappes inn igjen på scenen for å levere “Down Along The Road” og “Flaming Heart” som ekstranumre. Nesten to timer med saftig, ekte og ærlig rockenroll – og vi kunne tålt et par timer til. Det er sjelden jeg klarer å holde fokus en hel konsert, i kveld var det ikke noe problem.
Takk også til lydmannen som virkelig leverte varene i går. Jeg vet av erfaring at denne gjengen ikke alltid er rett frem å skru lyd for…
At ikke dette bandet er booket til absolutt alle festivaler i alle norske kriker, avkroker og små og store byer neste sommer det er meg en gåte. Sett i gang! Få det på!