Jeg falt pladask for dette bandet da jeg ramlet over dem i 2011, med debuten The Far West. Debuten var innspilt ved American Legions post 416, San Dieguito. Midt på dagen, mens servering pågikk. Oppfølgeren ble innspilt i en aktiv verkstedhall der produsenten jobber med å restaurere game Hot Rods, fikk navnet Any Day Now, og kom ut i 2014. Begge de to platene ble spilt inn med mantraet – “første take er det vi bruker.”
Og så ble det ganske stille. Men i kulissene jobbet bandet med låtene til det som en dag skulle bli Everything We Thought We Wanted. Innspillingene startet pre pandemi. Men denne gangen hadde de tilgang til et studio, og hadde mulighet til å bruke tid på å pusse litt på både låter og instrumentering.
Greit nok, de måtte jobbe om natten. I hemmelighet. For ingen visste at læreren på lydskolen der studioet befant seg om natten låste seg og bandet inn for å lage musikk.
Plutselig kom covid-pandemien, og skolen stengte ned. Og de mistet tilgang til råmaterialet, som lå lagret på datamaskinen i studio. De regnet med opptakene var tapt. Stemningen var desto høyere da de noen år seinere fikk tak i dem igjen, bare for å være faktiske minutter fra å miste dem igjen i en brann da huset til bandmedlemmet der opptak og utstyr ble lagret brant ned i en av de store brannene på den amerikanske vestkysten. En ren tilfeldighet gjorde at han stakk innom hjemme midt i arbeidsdagen for å finne seg noe mat. En time seinere var huset borte.
Everything We Thought We Wanted har med andre ord hatt en uvanlig kronglete fødsel, samtidig som de har kunnet bruke veldig lang tid på å få sluttproduktet akkurat slik de ønsker. Det har gått 11 år siden forrige plate, og selv om ventetiden har vært lang – så vil jeg si at det virkelig har blitt en plate det har vært verdt å vente på. Grunnleggerne Lee Briante og Robert Black på henholdsvis vokal/gitar og bass/vokal er fortsatt låtskriverne, og kjernen i bandet. Men de tre andre, Brian Bachman på trommer/vokal, Aaron Bakker på gitar/vokal og Michael Whiteside på tangenter/vokal sørger virkelig for at dette er et tight, velspilt og velprodusert prosjekt. De har dessuten fått besøk av alles barndomshelt Dave Alvin fra The Blasters på låten “Hope I Don’t Bleed”, og fortellingen om den dagen – hvordan spesielt vokalist Briante ble så fanboy at han (med konens tillatelse) forlot henne på sykehuset med deres 1 dag gamle sønn for å få se Alvin spille inn gitarsoloen sin i studio.
Briante har en veldig distinkt vokal, som naturlig nok er i sentrum og utgjør det unike i soundet The Far West. Han har en fraséring og en sound som gjør at du stopper opp og lytter. Og gjennom 12 låter så gjør du nettopp det. Lytter. Eller danser. Eller begge deler. For dette er en skive både for den som vil dykke litt i tekster, men også for den som bare vil kose seg på dansegulvet eller medsigende nikkende i en sofakrok. Som de sier selv: “we like to make horribly painful songs that you can dance to”.
Det liker jeg best ved Everything We Thought We Wanted er følelsen. Du kan KJENNE at dette er musikk som betyr noe for de som har laget den. Den har en følelse, en egen stemme, og den smitter over på lytteren. Dette er en plate som gir deg godstemningen, til tross for de tidvis mørke tekstene. Men de fete, lekne gitarene og ikke minst snedige triks som klapping er brukt for å gi dette en lystig vri. Jeg blir rett og slett glad av denne plata.
Spekket med gode låter, som den spretne åpningen “See For Yourself”, nydelige “Joshua Tree” – med de herlige harmoniene, vakre og særdeles velskrevne “For The Birds”, den mildt sagt dansbare “Meet Me Where We Parted Last” og rockeren “Hope I Don’t Bleed” med Dave Alvin i fullt øs på solo.
Men dere veit jo hvordan det er, er det noen litt ekstra mørke tekster med noe grums så er jeg solgt.
Lytt da til vidunderlige “These Lies”, skrevet om et brudd som kanskje, forhåpentligvis, muligens kanskje ikke er helt definitivt.
She’ll come back, just wait and see
She’s been crying everyday
She tells me she’s been lonesome over me
And this heart can stay strong
And I wont cry for her when shes gone
I tell myself, I tell myself these lies each night to go on
En annen perle er “Happy Now”, som prøver å vri verdens pågående kollaps til noe positivt. Det er ganske godt gjort å se en fremtid, men de prøver – den skal de ha… selv når de åpner slik, og klarer å snu det underveis:
Everyone we used to know is gone
Packed it all in , and just stopped trying
Short on money, out of luck and barley hanging on
Seems like our whole damn world is dying
Jeg må også trekke frem “In Your Own Time”, fordi den på mange måter følger opp den optimistiske tanken fra “Happy Now”. Med tekstlinjer som “And I knew a man who was born ugly//But he grew more handsome with every good deed//Somethings come to you, in their own time” så skjønner dere hvor jeg vil, noen ganger trenger vi bare litt tid.
De to avsluttende låtene, hvor forskjellige de enn kan høres ut – har også et visst slektskap. I “Miss Me Too” snakker protagonisten til en person som har dratt, og får ikke sove fordi alt er for mye. Og i “Over The Hill” handler det om å komme seg opp den kneiken der alt er tungt, for på andre siden DER er det mye greiere.
The Far West holder seg tekstlig i et nært landskap, og det er mye mellommennesklighet og ensidig kjærlighet i temaene. Men de styrer unna svusltigheter og floskler, det låter dønn ekte og dønn ærlig.
Og det låter bare så deilig og så BRA! Jeg har savnet dette bandet, og er sjeleglad de er tilbake og låter så godt. Du kan kjøpe vinyl på nettsidene til The Far West.
