La oss snu litt på verden og tenke oss at det er 1971. Kashena slipper denne platen, og følger opp med et knippe til av tilsvarende kvalitet i årene som følger. I 2025 omtales hun (gjerne først) og i samme åndedrag som Stevie Nicks, Kate Bush og Sandy Denny. Og Roy Orbison. For Ghost of Me er platen der Kashena endelig kom helt ut og frem og stod frem som seg selv i sin egen musikk.
Hun forteller at hun tidligere har følt seg plassert inn i et lydbilde der hun ikke hørte helt hjemme. Men sammen med produsent Jon Estes har hun laget en plate som er kolossal, eterisk, mystisk, mørk, lys, lengtende og så så enorm i både lydbilde og fremtoning at det er en fryd å dykke ned i.
Stemmen til Kashena er monumental på denne platen. Gigantisk. Og samtidig varm, søkende og fortellende. Tekstene hennes er alle deler av en historie der hun forteller om motgang, utfordringer, løsninger og fremgang. Den låter som en smeltedigel av vintage Fleetwood Mac anno Stevie Nicks, de første platene til Kate Bush, en dash Fairport Convention, masse Roy Orbison, og omgitt av musikk som er rocka, mystisk, melodisk, psykedelisk og hele tiden så tight og velspilt at det er en fryd. Det er veldig tydelig at bandet virkelig ønsker å få disse låtene til å skinne, og det klarer de med bravour.
Fra den enorme, svevende åpningen med “Ghost of Me”, der Kashena åpner opp om følelsen hun av og til kjenner på ved at andre har “klart det”, mens hun står bak baren på spillestedet og må servere bransjefolk som ikke har signet henne – kan være fullstendig knusende på selvbilde og selvtillit.
Each time I’m losing faith
It’s taking everything
Should I pick up the pace
Or just burn down the scene
“Phases” er skrevet sammen med en annen favoritt her hos oss, Caroline Spence, og er en illsint rocker som tar oss med gjennom Kashenas frustrasjon over tingenes tilstand.
I can’t be the one who always shines
I am in the shadows, tired of the light
I can’t pretend anymore
I’m not the same as I was before
I can’t be the one who always shine
Synthrockeren “Heartache” er nettopp det, en fortelling om kjærlighetssorg. Men for tapte muligheter, frustrasjon over at musikken ikke er der hun hadde håpet og sett for seg. Aldeles nydelig. Mer kjærlighetssorg får vi i majestetiske “Fucked Up Love”. Rått, ekte og dønn ærlig. Stemmen til Kashena beskriver et sønderrevet hjerte som om det var første gang vi opplevde noe slik. Samtidig er hun objektiv og ser fremover, gitaren illustrerer den rivende følelsen helt perfekt.
Bandet på platen har i hovedsak bestått av B.L. Reed på gitar, Jon Estes på bass og cello, Tom Myers på trommer og Elizabeth Estes på fiolin. Og det er veldig tydelig at bandet virkelig har hatt troen på dette prosjektet, de legger hjerte og sjel i å understøtte Kashenas budskap i hver eneste låt.
Dette er nok en plate som er så jevn og stødig at det ikke er rettferdig å plukke ut noen låter som “bedre” enn andre. Men det er jo alltid noen som blir litt mer favoritt enn andre. Og den jeg har spilt mest på repeat er fantastiske “Rearview Mirror”, nok en låt skrevet sammen med Caroline Spence.
Hun kom opp med linjen etter en låtskriversession som fikk henne til å føle seg liten og utilpass, vel hjemme reflekterte hun over hvorfor – og linjen “I only see it in the rearview mirror” kom av seg selv. Hun tok den med til Caroline dagen etter, og en time sendere var låten født. En monumental, gigantisk låt som kunne stått som en grunnpilar på en av Fleetwood Macs beste album.
You never listen to understand
So I go disappear into myself again
But I think that I’ve always known
Cause everything inside me screams I should go
I’m better off on my own
Det eteriske og drømmende får fullt utløp i nydelige “Awakening”, der Kashena starter veien mot lyset og fremtiden. Hun omfavner mørket, og alt det har lært henne og valgene hun har tatt. Fra nå av er det fremtiden som gjelder. En refleksjon over mortalitet og religion i “God”, der hun spør “Can you help me find a god I belive in//Can you help me with my pain” er en heftig inngang inn i neste låt “Tragedy of Love”, som er en brutal beskrivelse av en kjærlighetssorg som understrekes av Kashenas enorme stemme.
Avslutningen med herlige “Thick as Theives”, skrevet sammen med søsteren Jolana Sampson, byr på en av de fineste låtene på albumet, og en av de fineste låtene jeg har hørt i år. En rein kjærlighetserklæring til personen hun var nærmest i oppveksten.
Kashena Sampsons Ghost of Me er et eventyr av en plate, og en fantastisk musikalsk produksjon som kommer til å varme mange hjerter gjennom en kald, våt høst. La deg omfavne av varmen denne musikken skaper, og slipp deg helt løs i en time der du bare lener deg tilbake og lytter.