Det er fredag, og de siste to ukene har gitt oss noen skikkelig gode singler som vi kan spille igjen og igjen på påvente av kommende album og EPer.
Unnveig Aas – Wait
“Wait”, sier Unnveig. “Men vi vil ikke!” sier vi. For det vi fikk høre av Unnveigs nye låter da hun nylig spilte i Bergen, kombinert med albumversjonen av “Wait” – komplett med Torgeir Waldemar på kor, gjør at vi ikke er helt like tålmodige som jeg-personen i låten later som de er.
Silver Lining – Right Back To It
Det er en cover-EP på vei fra våre venner i Silver Lining, og låt #2 derfra er “Right Back To It”. Det er naturligvis fjorårets uventede hit fra Waxahatchee og MJ Lenderman som har fått den Silver Liningske harmonibehandlingen, og det er vel vanskelig (og trolig unødvendig) å tilføre noe nytt til en slik låt – men det er en særdeles vellåtende hyllest, akkurat så fint som vi håper – og umiskjennelig Silver Lining.
Michelle Ullestad – Ja vi elsker
I dag er Michelle Ullestad oppvarmer for Gabrielle på Koengen i Bergen, der over 20.000 vil møte opp på det som blir den mest besøkte konserten med en bergensk artist som synger på bergensdialekt.
Ullestad delte refrenget til denne låten på TikTok for en liten evighet siden, og endelig er den klar for et stort publikum. Fengende som alltid, og en tankevekkende tekst som dreier seg rundt om vi bare skal akseptere at alt er fint og flott, fordi det har vi fått beskjed om?
Helge Grønhaug – Han ligner på meg
Helge Grønhaug slipper sin første sololåt, hvor utrolig det enn kan høres. Etter en mannsalder som vokalist i De Musikalske Dvergene, og etterhvert prosjektet Denne Helgen, så gikk han tidligere i vår i studio hos Frode Johnsen, og sammen har de klart å lage noe som er umiskjennelig Helge Grønhaug, men samtidig unngått at det skal låte som De Musikalske Dvergene.
Låten heter “Han ligner på meg”, og enten har vi vært der, eller så er vi på vei dit..
Ingvild Flottorp – Jimmy
Flottorp fortsetter å utfordre og utvikle sitt eget lydbilde, og sammen med Flottorp og produsent Øyvind Blomstrøm åpner lokket til en boks med psykedeliske influenser som har stått i et skap og modnet en stund. Sammen med bandet sitt, bestående av Øyvind Blomstrøm, Sigmund
Vestrheim, Tobias Flottorp Heltzer og Mathias Tveit Hammersmark lover de en EP i november som i følge presseskrivet “markerer slutten på én epoke og starten på en ny.” Det er sabla gøy når noen gjør noe nytt og utfordrer seg selv og lytterne. I bunnen av dette ligger naturligvis låtskriveren Ingvild Flottorp, som – om jeg skal dømme etter denne – har utviklet seg enda mer siden forrige plate. Og teksten om den hardtarbeidende Jimmy gir et lite innblikk i livet på bygda for en enkel fyr som Jimmy.
We Met In June – Wimberly
En av mine favoritter fra We Met In Junes kommende plate er nå klar som single. “Wimberly er en låt om å holde fast i det som betyr noe, selv om det er vanskelig og man kanskje er i ferd med å slippe taket i hverandre. Paret Sara Rose Zadig og Gjest Ingeson Kvåle kommer virkelig til å etablere seg på den norske Americanascenen med denne platen, og det blir spennende å se hvor langt de kan nå.
Kashena Sampson – Ghost of Me
Kashena altså. Som vi har skrevet om før, så har hun fått lage det albumet hun selv ønsket, som har levd inne i hodet hennes i lang tid. Singelen “Ghost of Me” skulle vel gi den mest hardføre deilig gåsehud av rein glede.
Stephen Wilson Jr. – Blankets
Wilson Jr. er ute med EPen Blankets i dag, og vi får 4 kruttsterke coverlåter fra stemmen som flommer over av genuin råskap og livserfaring. “Something In The Way”, “Hunger Strike”, “Clark Gable” og “Tonight, Tonight” er hver for seg noen perler, og kommer til å holde deg opptatt hele helgen. Leverandører av låter er Nirvana, Temple of the Dog, The Postal Service og The Smashing Pumpkins – og helt personlig så synes jeg hver enkelt er en kraftig oppgradering av originalen… Jepp, brannfakkel kastet!
Andrew Leahey & The Homestead – Horizonless
Vår gode venn Andrew Leahey er på vei tilbake til Norge, først som gitarist for Sam Outlaw i Oktober, deretter på duoturné med Hannah Aldridge i November. Og oppi dette så rekker han å slippe første singel fra den kommende platen, der han endelig har fått utløp for sin kjærlighet for 80-tallets ofte eklektiske lydbilde. Andrew har filtrert og forfinet dette, og laget en steike fin og ikke minst fengende plate. Det første singelen heter “Horizonless”, og vi gleder oss til å få dette live!
Joshua Ray Walker – Stuff
Er det noen som har stuff å snakke om etter de siste årenes strabaser, både i forhold til plateselskap og helse, så er det vår gode venn Josh. Allerede ved første møte så hadde han, til tross for at han var knapt 19 år den gangen, kofferten full av tekster som skulle tilsi et levd liv på gode 80 år. Du HØRER livsvisdommen ligger tjukt utenpå det han lager nå. Det har kommet en helt ny dybde og sårhet i stemmen, og “Stuff” er like nydelig som den er beinhard…
Jerry Leger – It’s So Strange
I høst kommer Jerry til Norge, og drar på en intim duokonsert rundt om i Norge.
Den første singelen, “It’s So Strange” er gjort sammen med gitarist og medprodusent Julian Müller, og Suzan Köcher på harmonivokal. Han snakket mye om dette prosjektet sist han var i Norge, og jeg skjønner hvorfor. Dette er kort oppsummert skikkelig fint!
Blue Starling – Let You Go
Det er noen ord som automatisk får ørene på stilk når det kommer presseskriv. To av dem er “Apollon Records”. Fem andre er “First”, “Aid”, “Kit”, “Secret” og “Sisters”.
Alle de sju ordene var tilstede i pressemeldingen fra Apollon Records om debutsingelen til duoen Blue Starling fra Askøy. Blue Starling er Pia Ericsson Nilsen og Marte Hagebø. Og med seg har de erfarne musikere; Endre Aasebø på gitarer, Frode Unneland på trommer og Roger Berland på lap steel.
“Let It Go” er en kraftfull låt om et kjærlighetsforhold som man ikke vil gi slipp på, selv om man både bør og må. Harmonisk treffer pressekrivet godt, og klinker vi på litt Everly Brothers så er vi der altså. Nok en strålende signering hos Apollon Records.
Steve Earle & Reckless Kelly – Dead or Gone To Dallas
Vi går ut på en saftig countryrocker, og det er ikke mulig å ikke være helt over seg av glede for at Reckless Kelly på egenhånd har klart å revitalisere en Steve Earle som i mine ører har vært bortimot ferdig siden El Corazon. I perioden etter Tremé så har han virket uinteressert og uten fokus. Men singlene som har kommet sammen med Reckless Kelly har vært noen fyrverkeri, og dette trengte den gamle hedersmann virkelig. Jeg er spent på om Reckless Kelly fortsatt legger inn årene ved slutten av 2025, eller om de kjører på litt til.
