En av platene jeg har hørt aller mest på siden i sommer og utover høsten er Chad Bault sin No Man’s Land. Dette er reinspikka americana, og det er sanne historier fra start til slutt. For meg er dette årets EP. 5 låter som alle treffer blink hos meg.
Chad Bault er kanskje et ubeskrevet blad for de fleste. Han var i gang med en karriere allerede på slutten av 90-tallet. Den gang var det Washington som var hans base, før han dro videre til Portland. Han og bandet hans Train Goes Sorry’s ble en liten snakkis og ryktet forteller at de var av den typen band som fikk folk til å stoppe opp midt i en setning når de hørte dem, ganske likt hva som skjedde meg selv første gang jeg hørte Chad Bault. Alt skulle egentlig ha ligget til rette for et gjennombrudd den gangen, med tidsriktig rå og sårbar folkmusikk kombinert med trøkk og et rått lydbilde. Selv om det meste så ut til å stemme så gikk det ikke helt som planlagt – suksessen uteble, musikken ble lagt til side, og Chad reiste videre i livet på søken etter nye steder og nye kulturer.
Etter å ha fartet rundt noen år, er Chad Bault tilbake i staten Washington og byen Seattle. Han har funnet kjærligheten, giftet seg og fått barn. Heldigvis har han også funnet veien tilbake til musikken og på ny forelsket seg i kunsten med å skape sterke låter.
I fjor høst kontaktet han sin gode venn, produsent Patrick Tetreault og spurte han om han ville produsere noen låter for han igjen. Patricks eget band – The Pearls, ble hentet inn for å backe Chad, de fant tonen umiddelbart og EP’en No Man’s Land skulle snart se dagens lys og hoste liv i en musikkarriere som hadde stått parkert så altfor lenge.
Men det var kanskje en god lang pause Chad Bault trengte. Han er i alle fall sterkt tilbake, han går rak i ryggen gjennom det musikalske landskapet vi kaller americana. Chad følger stier som er tråkket opp av folk som Jimmie Rodgers, Ledbelly, Cash og Willie. Aller best liker nok Chad å sitte ved bordet til Texas-trubadurene Townes Van Zandt, Steve Earle og Guy Clark. Her er musikken tøff og vakker, her er sangene og tekstene store. Her er Chad Bault, og han beviser at han er en storyteller av rang.
No Man’s Land åpner med den selvbiografiske låta, “Month Of May”. Lydbildet er tungt og dystert, teksten er en reise gjennom et år i Chads liv. Låt nummer to, “You & Me”, er langt lettere til sinns musikalsk. Denne satt som ei kule hos undertegnede fra første lytt. Lettbeint, catchy, og med en steelguitar som føles som en sommerbris midtvinters. Når låta “I’m the Man” drar i vei, så legger Chad Bault inn et gir til, gir litt ekstra gass, og svinger elegant innom rockabilly-traktene.
“Snake Oil Merchants & Thieves” er kanskje den aller beste låta på plata sånn tekstmessig. Her slenger Chad rett og slett ei sabla god låt på bordet til Texas-trubadurene.
Out here in the desert everything’s a lie. Truth becomes water when the mouth is dry. Castles of sand are built upon fear. That’s how we live around here. That’s how we live around here.
What truth is pulled in a one-horse town with snake oil merchants and thieves all around. And the shifting foundations of fear and belief are calling me to my knees. I’m already on my knees.
Platas siste låt er tittellåta “No Man’s Land” holder også høy klasse og jeg vender begge tomlene opp for Chad Bault, og håper på et fullt album i nær fremtid. Liker du americana, så gjør du lurt i å sjekke ut Chad Bault og hans EP av året.
#Kjøp musikken til Chad Bault på Bandcamp