Brødrene Gus og Phin Johnson fra Ohio er Low Gap. Det er bare rundt tre år siden eldstemann var ferdig med high school og og det første som slår deg med brødrenes debutalbum Geneva, er den umiddelbare musikalske modenheten kombinert med bøtter og lass av ungdommelig råskap og skarphet.
De har gjort alt feil fra starten av, i følge de selv. Men når tabbekvoten er brukt opp og man har lagt ned tonnevis med hardt arbeid i løpet av noen år, så blir man plutselig moden og erfaren. Brødre-duoen har spilt de fleste puber i Midtvesten de siste fem årene og blitt en snakkis lokalt i sin del av verden. De har åpnet og spilt sammen med Chris Knight ved noen anledninger og de nevner Todd Snider som en av de viktigste artistene i oppveksten.
Geneva har blitt den debuten de fleste artister bare drømmer om. Hardtslående, med skarpe kanter og friskt mot i alle retninger. Et album som står støtt som et grunnfjell i katalogen til disse to om noen år fram i tid. Påvirkningene er mange og verden kommer til å diskutere i lang tid om dette er et alt. countryalbum eller et countryalbum. Anbefaler å gjøre deg opp din egen mening om akkurat den saken.
De dundrer avgårde med “Appalachian Ohio” og de bekrefter med dette hvem de er og hvor de hører til. Litt Bottle Rockets her og litt Jayhawks der, men med en dialekt som knytter de tettere til den klassiske countrymusikken og veldig hardt til regionen de synger om og ikke til den mer vestlige del av Midtvesten. Neste spor fortsetter med like mye krum på nakken, røft og ujålete med “Cuyahoga River”. De kan skrive tekster også, her er det både kunnskap og erfaring bak historiene. “Cuyahoga River” forteller om den brennende elven, så forurenset av industrien i området at den faktisk tok fyr.
Albumet fortsetter å imponere for hver låt som dukker opp og det som slår deg underveis på albumet, er hvordan to unge menn kan skrive tekster og lage så gode låter som disse gjør. Noe den etablerte og såkalte countryeliten definitivt ikke har gjort på lenge. Med tanke på at deres far introduserte brødrene for Todd Snider i ung alder og at de har valgt å åpne sine duo-show de siste fem årene med “Play A Train Song”, så er de kanskje et bevis på at det virker å gi ungene de rette impulsene i livet.
Etter den råsterke starten på et album så faller det gjerne litt, men her er det bare moro, rått, følsomt, intenst om hverandre i fortsettelsen også. “Beattyville” er en slående vakker ballade om kjærlighet og avstand i form av en brevutveksling mellom to forelskede. Gjestevokalist Julia DiGrazia bidrar til å formidle begge sider av historien og låten er et av høydepunktene på albumet.
Høydepunktene står praktisk talt i kø, låter som også må nevnes er albumets beste countrylåt, “One Mississippi”, den litt triste “Someone To Call Home”, den aldeles utsøkte “Heroes” og ikke minst avslutningen “Ranch Style House”. Denne låten er et jobbintervju der jobbsøkeren får spørsmål fra arbeidsgiveren om hvor han ser seg selv om 10-12 år. Svaret er like enkelt som det er vanskelig, han vil bare ha det mest nødvendige en mann kan ønske seg i livet.
I want a wife, and I want a yard, I want a shed that looks like a barn, I don’t ask for much when I lay my head down, just a 70’s ranch style house
Noen synes kanskje Geneva blir for mye country og for mye tjukk Appalachia dialekt, men ingen kan si at Low Gap ikke har laget både en gøy og en seriøs plate og av en kvalitet man sjelden hører fra en debutant. Den karrieren de har valgt er en tøff vei, men brødrene virker å ha det som skal til for å overleve. Tidlig i plateåret 2026, men vi kommer nok til å snakke om Low Gap når det nærmer seg juletider igjen.