Vår gamle venn Stephen Simmons er endelig tilbake slik vi kjenner ham. Etter noen år med relativt mye stillhet fra Stephen, så slipper han nå den utmerkede Hunch, som nok en gang viser frem låtskriveren Stephen Simmons.
Som produsent har han fått med seg Goffrey Moore, og blant musikerne på platen finner vi blant andre fantastiske Paul Niehaus på pedal steel, Molly Jewell på vokal og piano, Dave Jacques og Billy Mercer på bass samt Matthew Crouse og Bryan Owings på trommer.
Der forrige album, Family Album hadde noen veldig gode låter, men led under ujevnt nivå og ujevn produksjon – så viser Hunch Stephen fra den siden vi kjenner fra perler som Drink Ring Jesus, The Big Show, Hearsey og A World Withouth. Det er velskrevne, ofte veldig personlige tekster, og så har jo Stephen – om mulig – en enda mer fløyelsmyk stemme enn noen gang. Det er rett og slett gjennomført behagelig å sitte å lytte til disse låtene.
Og så er det ganske tydelig at det ALT for lenge siden han har besøkt Norge. Men det kommer vi tilbake til.
Jeg har blitt veldig glad i denne platen, og merker at jeg har savnet låtene til Stephen, som jo var vår første amerikanske artist hos Dust of Daylight Live – og som var fast gjest omtrent hvert år frem til pandemien. Og det er noen perler på denne platen jeg vil trekke litt ekstra frem. Jeg har jo vært stor fan av Stephens lyrikk i alle år, han har skrevet noen fenomenale låter – men en spesiell evne han har er disse små linjene i mange av tekstene som skiller seg ut som helt eksepsjonelt gode. Hunch har en rekke av disse. Den første finner vi i tittelsporet “Hunch”, der han forteller om forventninger fra familien til å finne seg en skikkelig jobb.
Uncle Glen had the best plan of the bunch
Strummin’ on the guitar
and live your life on a hunch.
Og så er det jo et reinspikka publikumsfrieri til norske Americanafans når åpningslinjen på “Decoration Days” stuper rett i det vi liker best – skikkelig triste sanger; “Your sad songs just breaks my heart, she said the very first night”.
Vi må snakke litt om “Grandpa’s Jacket” – der Stephen på mange måter fortsetter reisen han dro ut på med Family Album, og forteller historien om musikeren som drar ut i verden for å spille musikk, med bestefarens jakke og slips som det fysiske holdepunktet som forankrer ham til fortiden. Aldeles nydelig, og en av årets fineste låter i min bok. Pedal steelen til Paul Niehaus er overjordisk vakker. Og så er det disse små linjene til Stephen da… smak på denne; “Already forgot her name…. once more / But I haven’t forgot the way she looked at me at the door”. Hele denne låten er en perle!
Jeg nevnte at det var alt for lenge siden Simmons har besøkt Norge. Og grunnen til det kommer tydelig til syne når han gir oss låtene “Dresden Doll” og “Amsterdam”. Norske byer glimter altså med sitt fravær. Stephen er ikke redd for å være personlig, og spesielt “Dresden Doll” er en veldig detaljrik fortelling om akkurat et slik møte som kan snu en verden opp ned. Og det er jo ganske fortellende når “Amsterdam” har nok en av disse linjene jeg maser om; “You can’t learn without being wrong, like a singer that ain’t lived his song”.
Sistesporet “Someone Like You” er en sånn låt som du bare har lyst til å gi en klem. Det låter nydelig, og du har bare lyst til å si at “dette går fint”. Molly Jewell korer så nydelig at det gir gåsehud. Og Stephen er akkurat så trist som vi elsker.
Ta deg tid til å lytte på Hunch. Det har blitt en av mine favorittplater nå i år, og jeg er personlig veldig glad for å høre at Stephen Simmons er tilbake på en kreativ topp. Hunch er kort oppsummert en gjennomført, velspilt, velskrevet og velprodusert plate som bare er så DEILIG å lytte til. Den låter så fint og sitter så godt i øret at det er en fryd.
(Alle foto: Bob Delevante)
