McDougall – A Few Towns More

«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.

Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer igang «Ready, Begin» så er vi der! Et sted mellom Scott H. Biram og Otis Gibbs og Steve Earle.

McDougall har en rå, skitten stemme – og musikken har elementer fra Canned Heat, Tom Waits og deltablues elegant blandet med bluegrass, country og rock. Og på toppen av alt skriver han fengende melodier med nok råskap til at jeg er på tå hev hele veien, i påvente av en ny vridning i lydbildet. Dette svinger, dette er elegant, tøft og særdeles fengende. Og rett og slett genialt i all sin komplekse enkelhet.

Men viktigst av alt, han har skjegg! Et imponerende skjegg. Du kan liksom ikke gå feil når du dumper over en musiker med et seriøst skjegg. Se på Otis Gibbs. Se på ZZ Top. Det koker trolig ned til misunnelse. Jeg har ønsket meg skjegg i hele mitt liv, men det viser seg at jeg ikke kan vokse på meg særlig med hår i ansiktet om så livet mitt var avhengig av det.

Det er nok derfor jeg tar en singer/songwriter med et seriøst skjegg dobbelt så alvorlig som skjeggløs musikalsk fotnote som meg selv. Skjegget signaliserer at personen faktisk har levd et liv, og rett og slett hatt det for travelt til å barbere seg – samtidig som han har styrt unna kontor-fella, og endt opp i en jobb der man gjerne blir oppfordret til å være nybarbert hver morgen.

Uansett, la oss konsentrere oss om musikken. For musikken snakker for seg selv. Du trenger ikke se McDougalls skjegg for å forstå at han har levd ordene han synger. Det er veldig mye reinspikka sannhet i det han formidler, og det røffe lydbildet gjør at det høres autentisk og ekte ut.

Tekstene henter inspirasjon fra mennesker og situasjoner han observerer rundt seg i samfunnet – i et USA som er i full oppløsning. En rekke fascinerende historier som virkelig er verdt å lytte seg inn på.

Spredt utover plata så finner vi instrumentaler med gitar, banjo, klapping og hoiing, som bryter opp den ofte alvorlige tonen i låtene. Foot-stompin’ Americana, kaller McDougall musikken sin. Og det med rette.

Platen kjøpes på McDougalls Bandcamp for 10$