Denne kvelden kan strengt tatt oppsummeres i den ene linjen jeg sendte til felleschatten med (det jeg trodde var) likesinnede musikkfolk etter konserten: “LETT den beste klubbkonserten jeg har sett i Bergen i år”. For The Impossible Green tok en Cæsar, og kjørte full veni, vidi, vici i Bergen i går kveld.
De kom, de spilte og de vant så til de grader. For maken til liveband som denne gjengen har blitt på relativt kort tid. De etablerte seg i 2018, og slapp sitt første album i 2022. Allerede i 2019 vant de Trøndersk mesterskap: Live, og siden den gang har de spilt og spilt og spilt og spilt.
I Trondheim er de forlengst store stjerner, fortjent sådan, og har spilt på stadig større og større scener. Og det siste året har norgesturene blitt flere, og lengre. Den siste turnélisten som ble postet på Facebooksiden til bandet strakk seg fra 30. april til 29. november, hadde 52 (!) spilledatoer, og inkluderte de fleste av de største, norske festivalene i sommer. I tillegg kommer da et uttal klubbfestivaler. De siste 2-3 årene har mengden datoer på turnélistene bare økt og økt, og vi vet jo alle hva som skjer når band tar steget ut fra øvingslokalet og spiller jevnt ute foran folk.
Det er da de virkelig utvikler og perfeksjonerer soundet sitt. Og The Impossible Green stod stødig i turnéskoa da de inntok scenen på Statsraaden i går kveld. Sånn omtrent halvveis i årets turnédatoer, og med 7-8 show i ryggen uten stopp, pluss et studiobesøk, så klinte de til fra første tone. Godt hjulpet av bandets 5 mann, lydmann Åsmund, som skrudde aldeles eksepsjonelt utsøkt livelyd på det som gjerne kan være et utfordrende lokale for et slik sound.
Hvis man skal beskrive The Impossible Green, så prøvde jeg meg med en definisjon på at de rett og slett har konsumert soundet fra alle de bandene jeg liker best på tvers av gitarbaserte sjangere, og komprimert dette til et tilnærmet perfekt sound for mine ører. Altså, om du liker Tom Petty, Lynyrd Skynyrd, Long Ryders, GospelbeacH, 70-talls Rolling Stones, American Aquarium, The Kinks, Beachwood Spars, Allman Brothers, The Band, (gammal) Toto, Fleetwood Mac, Daniel Romano… vel, listen med band hvis fans burde falle pladask for dette bandet er lang. Det er sørstatsrock, det er powerpop, det er americana – det er gitarer og det er harmonier. Det er steike gode melodier, det er gode tekster. Hva mer kan man ønske?
The Impossible Green er Mathias Angelhus på vokal og gitar Johannes Konstad Brevik på gitar og kor, Markus Margido Drazkowki Teksum på bass og kor, og dønn stødig på trommene Adrian Ahtola. Og de er altså på turné for å promotere sitt siste album, Quicksilver Daydream.
Jeg er en velkjent sucker for tostemte gitarer, og hvis du slenger på trestemt koring så er jeg forlengst solgt. Og det fikk vi i bøtter og spann denne kvelden. De åpnet med “Sway & Persue” fra Quicksilver Daydream, og vi trengte strengt tatt ingen overtalelser. “Hotel Continental Blues” og “25 Hours” fulgte raskt etter. Og der ligger litt av det som viser kvaliteten i dette bandet – for her er ingen stopp og start, fumling og stemming og rot, eller unødig tomprat. Bandet måker til med det de gjør aller best – de har musikken snakke for seg. Det er så dønn tight, det er så dønn velspilt, og det er så skyhøy musikalsk kvalitet på det de gjør hele veien at vi bare kan av oss hatten og løfte paraplyen i høylydt beundring.
Som jeg sa til en kompis etterpå: “Et SLIK band har jeg lyst til å spille i…” og jeg tror de fleste i lokalet med en elsk for god gitarrock kjente på det i går. At “akkurat slik skulle bandet mitt også hørt ut”. Som jeg fikk i retur: “Problemet da er at du må øve hele tiden, og faktisk bli god”. Så det ble med tanken. Låtene flyter elegant rett over i neste, helt naturlig. Av og til stopper de og veksler noen ord med publikum, forklarer bakgrunnen for en låt eller to – akkurat nok til at vi merker hvor scenevante de er, og hvor stødig Angelhus er som frontmann. Live er de i en helt annen dimensjon enn på plate. Altså, misforstå meg rett, jeg digger platene. Virkelig. Men live må de fjerne en del elementer (som orgelet på “Crossing The Border”) og erstatter det med så fete gitarer at det ikke har noen ting å si. Det bare flyter. Det bare funker. Det bare låter. Det rocker så innforjævlig fett.
De viser at de setter pris på tilreisende, for Bjørnar har tatt turen fra Trondheim. Jeg mistenker at det er for å få høre “Demolition Time”, som de visstnok sjelden spiller live – men gjør når han spør pent før showet. En rivende fet versjon av singelen fra 2021, temmelig mye bedre live enn på plate, om du spør meg. Vi får et par favoritter fra In Technicolor, “Be The One” og “My Heart Says Mary Jane” falt spesielt godt i smak. “Leaving Tune” fra EPen fra 2020 satt også som ei kule, men det var avslutningstrilogien som virkelig fikk rommet til å koke. Superlåten “Julietta” er tilsynelatende en rolig ballade som skulle ligget midt i settet som et lite hvileskjær, men hvileskjær gjør de ikke – disse gutta. Så de gir den litt ekstra trøkk, og fyller rommet med varme og godstemning.
De kan bygge settliste, det var ikke et svakt øyeblikk. Vanligvis så mister jeg fokus sånn ca halvveis når bandet putter inn låter som ikke er “road tested”, men her er alt grundig gjennomtestet, og ikke minst tilpasset å spilles foran et publikum. De jakter hele veien energien og stemningen, og når fantastiske “Ruby Red Roses” fra In Technicolor klinker til med sine tostemte gitarer, så er det perfeksjon. De er aldri redde for å la instrumentalpartiene ta plass. Gitarsoloen tar så lang tid den tar, og de justerer seg etter stemningen og energien i rommet. Ingenting føles “innøvd” eller i retning av “du spiller soloen på 4 takter av refrenget, så er du ferdig!”. Det føles og låter dynamisk og naturlig, og musikken får flyte der den må. Lave skuldre og et band som oser av spilleglede gjør naturligvis mye for akkurat det, men denne typen musikk må få leve på egne premisser, og da tar soloer den tiden den tar.
Den store singelen “Quicksilver Daydream”, som Tom Petty ville irritert seg grønn over at han ikke skrev selv, avslutter kvelden, og det er akkurat så stort og monumentalt som vi håpet på. “Blinding Light” er naturligvis ekstranummer, og jeg TROR vi fikk høre absolutt alle låtene fra Quicksilver Daydream, med unntak av balladen “Tailwind”.
Jeg håper gutta i felleschatten, som jeg mistenker var opptatt på Åsanefest, der favorittbandet Return holdt hoff, skjønner hva de gikk glipp av. Og jeg mistenker også at denne gjengen tar steget opp på større scener neste gang de er i Bergen. Bergenfest neste sommer er mildt sagt perfekt, de hadde vært perfekt for en svett teltkonsert. Det store teltet.
Nyt bildene fra showet, Arnulf hadde tatt med seg ett av sine underlige loppemarkedfunn av et kamera, og klistret på et 70-talls Rolling Stones-filter. Du kan formerlig høre lyden fra disse bildene…
Alle foto: Arnulf Østerdal.
