Ai Phoenix – The Driver is Dead

Hvis det er noen som virkelig oppfyller essensen i bandnavnet sitt, så er det Ai Phoenix. For maken til Fugl Fønix-prosess som de har gjennomgått det siste året skal du lete lenge etter. Det er ti år siden vi sist hørte fra dem på plate (Hey Now/Being Here is Everything), og på kort tid har både debutalbumet Film og oppfølgeren The Driver is Dead kommet ut på vinyl, takket være henholdsvis Christer Falck og Norske Albumklassikere på vinyl og Apollon Records. Og senere i høst kommer det et HELT nytt album fra det sagnomsuste bandet med de stille låtene.

Do you know what you have?
Do you have what you want?
When you come safely back,
we won’t know what you found

“We Think You Are Very Brave”

Før Robert Jønnum ble en av byens aller mest brukte produsenter, og medlem av Kristi Brud, så spilte han inn bandet han var en del av – Ai Phoenix – i to-tre leiligheter rundt om i Bergen. Sammen med Mona Mørk på vokal og fiolin og Patrick Lundberg på vokal, gitar og tangenter etablerte han Ai Phoenix som et band og konsept som fant publikum over hele verden. Foruten å være lydtekniker og produsent, så hånderte også Jønnum bass, gitar, trommer og tangenter- Etterhvert kom også Espen Mellingen og Terje “Bosse” Litsheim med på laget, henholdsvis på gitar og trommer. Mellingen spilte på den tiden gitar i Poor Rich Ones, men fokuserte snart mest på Ai Phoenix.

For å trekke opp linjene så må det også nevnes at Jønnum produserte flere av St. Thomas’ album, etter at de møttes som studenter i Bergen og både Espen Mellingen og Terje Litsheim spilte i bandet hans og på de første platene. Det er med andre ord musikere som virkelig har satt viktige spor i norsk musikkliv som utgjør Ai Phoenix.

I følge linernotes fra Pedro Carmona-Alvarez (MoonPedro), så ble platen i hovedsak innspilt i et lite rom i en leilighet som tilhørte vokalisten i Monopot, Øyvind Børnes. Jønnum hadde mikket opp bandet sitt med tre billige mikker, og ut fra dette begrensede utgangspunktet skapte han magi som har blitt legendarisk i mange kretser.

A gothic scenery.
This is the theorem.
This is the rhyme.
Good bye.

“Whishinglot”

Jeg skal også være den første til å innrømme at jeg dessverre har brukt alt for lite tid på Ai Phoenix musikalske univers. Jeg husker jeg så dem live en gang tidlig på 2000-tallet, like etter at jeg flyttet til Bergen, forstod aldri hvor bra dette faktisk er – da jeg var alt for langt nede i Neil Young, Tom Petty og alt.country kaninhullet til å helt skjønne dette. Jeg hørte platen en gang eller to da den kom ut, hos en kompis som likte det jeg anså som “sånn alternativ musikk”. Uten at det festet seg. Så feil kan man ta.

Når jeg lytter tilbake på denne skiva i dag så er det egentlig overraskende at Ai Phoenix ikke ble større enn de gjorde. Og at de ikke ER større enn de er. For dette har absolutt alt som tenåringer med et snev av frustrasjon, tenåringsangst og foreldremotstand trenger. Mona Mørks suggerende vokal trekker deg inn i låtene og det mystiske, nesten gotiske universet som spinnes opp av produksjonen og instrumenteringen.

I’ve got a corner of an institution,
Built up inside of me.
That’s why I don’t talk so loud,
When it comes to chemistry.

“Institution”

Tangentene og synthesizerne som det ene øyeblikket er psykedeliske og det neste nesten barokke lager hakkemat av enhver motstandskraft du måtte ha – og Mellingens gitar… herrejemini for et perfekt eksempel på less is more. Det er så bra, samtidig som det er akkurat så lite at du vil ha MER, og forstår at det faktisk er akkurat passe og slik det må være. For det er Mørk som skal skinne her. Alt det andre er “bare” kulisser som gir den sentrale aktøren troverdighet og fylde til å utøve sin kunst. Perfekte kulisser, det må tillegges. Dette er et komplett teaterstykke, bare på plate.

Ta et eksempel; i “The Thief and the Riversong” så er det i hovedsak Jønnums bass og en liten visp som er hovedinstrumenter – med en gitar hvor det leveres enkeltslag i 4/4 takt og langt der bak buldrer det litt i noen tangenter. De bygger kulissene. Broen og elven, som er bildene på de mørke tankene i sinnet til protagonisten bygges opp av instrumentene. Mørks vokal – som best beskrives på utenlandsk som “haunting”, legger frem situasjonen og beskriver følelsene og dramatikken i sinnet og du kan formerlig KJENNE følelsene som beskrives gjennom ordene i kombinasjon med musikken. Og når den toner ut som siste låt på SideA… perfekt. Helt aldeles perfekt!

I want to get away from here,
but I’m standing still.
I don’t have to make a choice,
I’ll jump into the living noise.

“The Thief and the Riversong”

Her er det ingen låter som kan “trekkes frem”, og ingen av låtene vil tjene på å bli dissikert for sitt innhold. Denne platen er en helhet. En følelse. En sammenhengende stemning. Det er et verk som må nytes som sådan,

Platen er naturligvis ute på digitale medier, men stol på meg når jeg sier at denne må nytes på vinyl, aller helst i et mørkt rom. Jeg er veldig glad for at jeg fikk dykke ned i musikken til Ai Phoenix, og at det denne gangen traff der det skulle. Takk til Apollon Records og Christer Falck for at denne og debuten Film atter er tilgjengelig på vinyl.

Kjøpes der du snoper vinyl, eller på Apollon, Apollon Records eller Big Dipper. Plukk med deg debutplaten Film med det samme du handler.

“HEY, the driver is dead, we cry.
I lean forward, “this is our style”.
And we’re driving much too fast,
into something we know won’t last.

“The Driver is Dead”