Det er helt sjukt at det er over 10 år siden jeg første gang hørte om, og skrev om, The Northern Belle var i forkant av debuten i 2015. Det føles virkelig ikke sånn. Den gang slapp de et par singler som satt som et skudd i øret, og det første albumet var uvurdelig i å etablere den norske “Nordicana” bevegelsen som i en periode fikk veldig mye oppmerksomhet i utlandet. De første tre platene står fjellstøtt i hyllene mine som noen av de fineste som er utgitt her hjemme (og der ute). EPen The Women in Me fra 2021 bar bud om en søken etter et lydbilde som var “hjemme”.
En søken som vi merket på We Wither, We Bloom fra 2020. Det var mindre Americana, mindre pedal steel, mindre fele, mer vestkyst, mer pop. Noe som utviklet seg enda mer på Bats in the Attic i 2024. På mange måter står diskografien til The Northern Belle som en slags vippehuske, der We Wither, We Bloom er senter på husken, mens de to første platene The Northern Belle (2015) og Blinding Blue Neon (2018) representerer Americana-røttene, mens de to siste er et band som har gått mer i retning av vestkystpop.
Jeg var derfor veldig spent når det ble på det rene at bandet slik vi har kjent det, på grunn av avstander, andre forpliktelser og spennende prosjekter for fler – ikke er en del av denne platen. Stine har derfor hentet inn en rekke flotte musikere til å oversette visjonen hun har hatt inne i hodet sitt, til plateriller.
Så for alles og aller mest min egen del er det enklest å sette et skille mellom The Northern Belle før 2026 og etter 2026. Slik det fremstår nå, så er det to forskjellige konsepter, – og som jeg sier til ungene mine – “jeg liker dere like mye”. Jeg forstår hvorfor Stine velger å fortsette å bygge på en solid merkevare istedenfor å splitte det ut i et “Stine Andreassen” soloprosjekt, med en forventning om at alle bevegelige deler fører det “originale” bandet sammen på samme sted til samme tid. Jeg vet ikke om det gir mening, men det ga mening inne i hodet mitt.
For – med Even Cowgirls Get Sad så har Stine Andreassen som The Northern Belle laget sin aller aller beste plate så langt. Og i det så ligger det at denne platen er et resultat av all ballasten som har samlet seg i ryggsekken med den fantastiske diskografien bandet har bygget opp. Fordi hun nå er helt fristilt fra “bandkonseptet” kan hun alene ta de valgene som føles riktig akkurat nå, akkurat her og for henne og hennes musikalske visjon. Igjen, jeg vet ikke om det gir mening, men det hørtes bra ut inne i hodet mitt.
Det har jo hele veien vært Stines låter som har vært utgangspunktet, men i et band vil det naturligvis være sterke meninger og mange instrumenter som kjemper om plass og oppmerksomhet. Jeg følte kanskje at “Bats in the Attic” led litt under det, det virket som om musikken ville i en retning, men at bandet holdt litt igjen, om det gir mening?
Men altså, Even Cowgirls Get Sad – for et mesterverk av en plate! På samme måte som Malin Pettersen klinte til med karrierebeste på sitt siste album, så har Stine tatt steget helt inn i senter av spotlyset og laget akkurat det hun ønsket seg. Hun har tatt alle albumene fra vippehusket, og tatt det beste fra hver side og laget noe som både er mer pop enn før, og samtidig mer Americana enn før – men totalt og fullstendig Stine Andreassen. Sammen med produsent Preben Sælid Andersen har de virkelig klart å fange dette på teip og pushe de mulighetene som har ligget i disse komposisjonene. Jeg tar av meg hatten for hele gjengen som har vært involvert her.
Åpningslåten “There’s a Party Tonight” er en av de aller fineste låtene jeg har hørt. En tekst som er både trist og glad. Teksten er trist. Melodien er glad. En tekst om oser av selvforakt, angst og overtenking. Som vekker ettertanke og gir deg mer for hver gang du lytter. Melodien er så øresnegl som det går ann, og refrenget sitter fast i dagesvis etter en enkel gjennomlytting. Brandseths utsøkte pedal-steel er en drøm.
There IS a party tonight, I heard everyone is coming.
Can’t remember if I got an invite, but I’m on my way.
Now I’ll screw up, that’s just how I roll,
losing my mind out on the floor.
Acting like a clown, punchline of every joke,
why didn’t I just stay at home
Når hun får besøk av Embla på “Burn” så er det en saftig countryrocker med et råskinn av en pedal steel fra Øyvind Blomstrøm og en sjukt groovy bass fra produsent Preben Sælid Andersen, som mesterlig bidrar ned tangenter, strenger og perkusjon over hele platen. Og så den teksten da. En type som virkelig ikke var noe å samle på får så hatten virkelig passer. Fantastisk! Og så blir det ekstra illsint når Embla trøkker til. Perfekt duett!
“The Subway” er en duett med Feber, som består av Helle Larsen og Inge Bremnes. Bendik Brænne stikker også innom og korer litt, og det er en aldeles vidunderlig poplåt. Overgangen til den spretne “10 Lilacs” gir oss klassisk Northern Belle, Stine korer med seg selv, mens Tor Egil Kreken på bass er akkurat så mye som vi ønsker. Nikolai Grasaasen leverer en deilig el-gitar, og Brandseths pedal steel gjør at du forstår hvorfor det kalles The Crying Machine.
Hva om vi prøver oss på litt indierock, men med litt banjo fra Kreken og pedal steel fra Grasaasen? Jo takk, det funker det! Et tydelig oppgjør med et vennskap som fra den ene siden har vært temmelig giftig. “I’m fucking bored with this”. Enkelt og greit. VI kjeder oss ikke, og vil bare ha mer! Heldigvis så kommer det en låt til i samme retning. “Dead to Me”.
En åpenbaring av en låt som er et oppgjør med fortiden og seg selv – eller den man var. Eller kanskje den man var DER. Linjene “Was a people pleaser baby // Now she’s dead to me // I went to a Christmas party dressed up like Halloween” forklarer litt om tankene her.
“Talk Talk Talk” understøtter på mange måter de to foregående låtene. Det er fortsatt løsrivelse vi er i gang med. Fra seg selv, og fra vennskap som bare går en vei. En person gir og gir, den andre bare tar. Det er sterkt, personlig og veldig veldig vakkert. Grasaasens pedal steel er aldeles overjordisk, og her stikker også Halvor Falck Johansen fra Silver Lining innom med sin akustiske gitar.
Vi går ut med “Miss My Friends” der Øyvind Blomstrøm leverer både mandolin, pedal steel og 12-strenger, og med en tekst som på mange måter samler trådene fra platen, tekstene har tatt oppgjør med både ekser, dårlige venner og seg selv – men samtidig ligger det et savn etter de genuine vennene som ikke bare tok – vennskap som kanskje har vært satt på pause men med et ønske om å finne tilbake til det som var.
Even Cowgirls Get Sad er et mesterstykke av en plate, der Stine Andreassen virkelig får vise hva som bor i henne som tekstforfatter og musiker. Velskrevet, særdeles velprodusert og spekket med musikere som kler disse låtene (mange fler enn jeg har rukket å nevne). Tekstene er ettertenksomme, utleverende og samtidig så universelle at vi alle har kjent på mange av disse følelsene og situasjonene.
Dette er aldeles nydelig, og jeg elsker denne platen! Det er bare så… FINT. Det eneste jeg har å utsette er at den ikke er dobbelt så lang.
Vinyl hos BigDipper
(Alle foto: Julia Marie Naglestad)
