Åpningslåten “En enkel and (i Lille Lungegårdsvann) åpner lydmessig for å illustrere Selnes’ konsept bak tittelen “Gjennom veggen”.
Du hører en dempet gitar, lyttende gjennom veggen i naborommet. I presseskrivet sier Selnes; “Det er en eller annen mystisk magi med å høre musikk gjennom veggen. Å bli tatt tilbake til barnerommet som 4-åring med det ene øret tett inntil veggen for å kjenne de varme vibrasjonene fra mor og far sin hjemmefest.“
Det er en aldri så liten kometkarriere vi har vært vitne til her i Bergen, der Selnes det siste året har fått briljere både Vill Vill Vest og på den største intimscenen i byen, når han fikk spille i Håkonshallen under Bergenfest. Bookingen på Bergenfest er et tydelig nikk fra Bergen Live om at de følger med på det som skjer lokalt, for på det tidspunktet hadde Selnes kun et par singler tilgjengelig på streaming. I tillegg har han sin egen viseklubb på Det Vestnorske Teater. Sammen med Lovise Espeland fra Bare Folk er han vertskap for Viseskiftet, som har vist seg å bli en umiddelbar suksess.
Anmeldelsene har vært mildt sagt panegyriske, etter Vill Vill Vest meldte BT “August Selnes leverte festivalens kanskje beste konsert til nå” og ga konserten 6 hjerter. Etter Bergenfest meldte BT “Det låter som om Bob Dylan er blitt gjenfødt som bergensk kjuagutt”. Og den kan jeg skrive under på.
Første gang jeg hørte Selnes, var midt under et utypisk regnskyll under Dragefjellet Minifestival i 2024. Vi søkte tilflukt i kjelleren på Kolonialen, og på scenen satt det en ung fyr med krøllet hår og et knippe låter som slengte meg i veggen. Jeg husker jeg tenkte “er ikke Bob Dylan litt gammel til å ha en så ung sønn i Bergen?”. For det er fra den genuine visetradisjonen med solide røtter i amerikanske folkeviser at Selnes kommer seilende til oss som en fugl føniks.
Det er ikke til å komme forbi at man som visesanger i Bergen, på Bergensk – og som innehaver av både en tørrvittig humor både mellom og i låter, blir sammenlignet med Laksevågs store sønn Jan Eggum. Men her er det altså store deler Dylan, og da snakker vi om før-elektrisk Bob Dylan. Det er Pete Seeger, Woody Guthrie, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Alf Prøysen. Men det er også irsk folkemusikk, og norsk folkemusikk og alt dette og mer til har Selnes samlet inspirasjon fra – som man gjør innen visesang – og laget sin egen, lille greie.
I studioet til Vetle Junker har han hatt med seg Jonathan Krabbe som produsent, trommeslager og el-gitarist. Ellers har han hatt med Sivert Bjørgum på bass og el-gitar, Andreas Gjøsæther på banjo, Jo Henrik Knapstad på perkusjon, Mats Jøger på tamburin og piano, Lovise Espeland på fløyte og Marius Elfsted på el-gitar. Og når platen slippes, så jobber han i studioet “Mors kjeller” sammen med Jan Tore Ness og Jarle Skavhellen. Den unge mannen er altså særdeles aktiv for tiden.
Men tilbake til “Gjennom veggen”. Som debutplate så viser Selnes seg grundig frem. Det er betydelig flere oppturer enn nedturer på denne platen, og nedturene er små og strengt tatt kun for pirkete plateskribenter.
Fra åpningen med “En enkel and (i Lille Lungegårdsvann)”, som elegant bruker en uskyldig and som perspektiv på verdens store hendelser og andre viderverdigheter, så går det slag i slag med viser som har perspektiv fra gatene i Bergen, Lisboa, Luxemburg og verden der ute. Vi får bli med på både fisketur og møte med Oppblåsbare Berit. Det er mengdevis av snedige små perler skjult i Selnes’ tekster. Og for en tekstnerd så er det en fryd å gå tur i landskapene han etablerer. Noe så enkelt og samtidig elegant som måten han etablerer andens verden som “det som ikke har skjedd i andedammen, har ikke skjedd” finner du i dette verset;
Goliat ble beseiret og Moses delte hav
Før Jesus gikk på vannet og oppstod fra sin grav
Men det har jeg aldri opplevd så jeg tviler det har skjedd
Min tro går ikke lengre enn til Lungegårdsvannets bredd
Jeg sverger kun ved det som hender i min dam
“Vekk meg opp ved morgengry” er en herlig låt der jeg hører mye fin Dylan, spekket med glitrende tekstlinjer med dobbel bunn og gode poenger. De fleste av oss har vel mest lyst til å legge seg til å sove til ting bare ordner seg der ute…
Snillhet er et svakhetstegn
Kynisme er en dyd
Grådighet får jubelbrøl
Almisse ingen lyd
“Atter fremad marsj” er en oversettelse av Pete Seegers “Waist Deep in the big Muddy”, som den gang var en bisk kommentar til Vietnamkrigen, satt til sumpene i Louisiana i 1942, der en tropp soldater kommanderes av en person som ikke er i stand til å høre på fornuft – og kun danser etter sin egen pipe. Jeg vet ikke om noen tenker vi opplever noe tilsvarende i dag – men jeg vil vel våge påstanden om at låten er minst like aktuell i 2026 som den var i 1967.
“I den lukkede dalen” låter som et outtake fra Dylans “John Wesley Harding” med croonerstemmen fra “Nashville Skyline”. En slags fetter av “I Pity The Poor Immigrant” i lydbildet, men med en historie om et møte som både forlystet og fortviler. En fortelling om kjærlighet og ensomhet og savn. En perle!
Ewan McColls klassiker “Dirty Old Town” får en seig og deilig tolkning i “Skitne by”, som fungerer ypperlig. Banjoen til Gjøsæther er som å høre Banjo Barney i The Dubliners
Vi er skjønt enige om en ting, Selnes og jeg – når livet går på skeive så er det på tide å dra på fisketur. Elsker teksten, men dette er en av låtene jeg ville tatt et par runder til på i studio. Lydbildet blir liksom ikke helt enig med seg selv om det skal være morsomt eller alvorlig.
Og politikerne snakker
Om at du må ta til takke
Og være fornøyd med det du får
Nå gidder jeg ikke mere
Orker ikke mere styr
Legger kneipbrødet i fryseren
Og slår av alle lysene
Så drar jeg på en fisketur
Jeg har ikke noe forhold til Luxemburg utover å kunne skru på radioen seint på kvelden og få inn radio Luxemburg på slutten av 70-tallet. Men Selnes foreslår at det kan være et fint sted å starte på ny i “Luxemburg by”. Fint!
Selnes har observatørbrillene på i “På steingrunn”. En stilstudie i ordbruk i viseformat. Det er naturligvis mye Dylansk her på grunn av munnspillet og gitaren, men også bildene han maler med bred og fargerik pensel, der linjer som “Det plager ikke han å ha en stein i skoen // På steingrunn i en undergang under broen” og “Månen toger fram når solen har fått fri // Og stiller seg så kaut og kry på posten” er gode eksempler på billedbruken til Selnes.
Vi skal til en ny by. Jeg har heller ikke noe forhold til Lisboa, men Selnes tar oss i “Oktober i Lisboa” med til nettopp Lisboa i oktober, og med portugisiske rytmer bygger han en fortelling som syder av sen høstvarme og fjerne lukter og stemmer, rammet inn av et suggerende gitarspor som du kunne hørt fra en fjern veranda i en bakgate i Lisboa et sted…
“Cornelia” er en av platens vakreste låter, selv om den lyriske teksten om drømmen Cornelia er relativt trist. Men det er jo det vi liker. Triste låter, altså. Låtens protagonist anser seg i hvert fall som en trygg havn for Cornelia som nylig har opplevd et tungt brudd.
Da sitter jeg alene i en stue bygd for to
Og venter på at fjære skal bli flo
Du trenger ikke snakke for å holde samtalen i gang
Du trenger ikke tie for å høre stillhetens klang
“Oppblåsbare Berit” er en morovise som er like velskrevet som den er morsom. Fullspekket av gode linjer, som til tross for motivasjonen om ren og uforfalsket underholdning aldri blir spekulative eller teite, det er en kunstart bare det.
Jeg fikk tidlig “I morgen kveld” som favoritt, det er nok delvis fordi dette minner meg veldig om en Dylan-periode jeg er veldig glad, tiden rundt “John Wesley Harding” og deromkring. Teksten fremstår ved første øyekast relativt optimistisk, selv om vi merker at protagonisten sliter litt. Men i morgen kveld, da skal det bli åpne dører og alt blir bra. Men når du dykker litt ned i denne, så er det tydelig at det stikker dypere enn huset er for rotete for besøk, her sliter protagonisten relativt kraftig, og utsetter det som fremstår som både hjelp og redning ved å be om bare en dag til for å få ting på stell. Det blir etter hvert tydelig at dette virker å ha skjedd tidligere. Kanskje i går. Og dagen før. og dagen før… Sterkt og vakkert.
Det er en solid debut fra byens nye stjerneskudd, August Selnes. En ny og sterk stemme som det amerikanerne ville kalt “Singer/songwriter”, som vi vil få mye glede av i årene fremover. Hans evne til å skrive lyrisk og samtidig lettfattelig, med underliggende meninger som vil avsløres etterhvert som du lytter er en fryd, og live er han et stille fyrverkeri – om det er noe som heter det.
Vinyl hos Apollon, Tiger eller BigDipper.