Så gikk altså Todd Snider ut av tiden. I helgen ble jeg dratt inn i et knippe diskusjoner om hva man bør lytte til fra Sniders katalog. Det korrekte svaret er jo “alt”, men samtidig så kan det være greit å starte et sted som er relativt tilgjengelig, og så jobbe seg mer inn i materien.
Så denne lille epistelen skulle egentlig bare være et knippe lenker med anbefalinger av “dette må du lytte til”. Men de siste dagene har jeg hatt et Facebookfeed som har vært så fullstendig overveldende fullt av poster om- og til Todd Snider, at jeg ikke kan huske å ha sett maken annet enn da Tom Petty gikk bort. Jeg har mange venner i Nashville som var nære venner av Snider, og det å lese deres historier og små anekdoter har vært både fint og trist på én gang.
Det er knapt en musiker jeg setter pris på som IKKE har skrevet noe fint om Snider de siste dagene. Otis Gibbs, Aaron Lee Tasjan, Billy Strings, John Prines familie, Loretta Lynns familie, Will Kimbrough, Rhett Miller (som skrev en sang til ham samme kveld som nyheten kom), Eric Brace, Jon Latham, Steve Polz, John Hartford, Robert Earl Keen, Chuck Mead… listen virker uendelig. For meg, som ikke kjente Snider annet enn gjennom musikken og historier fra felles venner – og bare traff ham i noen minutter én gang, så er det veldig tydelig at Todd Snider ikke bare var en låtskriver helt utenom det vanlige, men også en fyr som var gjennomført god på bånn, og ble satt enormt pris på av alle han møtte.
Todd hadde sine demoner, og sine utfordringer. Mye skyldtes de enorme ryggsmertene han fikk tidlig i karrieren, som også førte til en omgang med rusmidler som flere ganger måtte ryddes opp i. Men uansett hvor mye trøbbel han har ramlet opp i, eller påført seg selv – så har ikke bare gamle venner støttet opp og holdt av ham – men han har hele veien fått nye venner hvor enn han ferdes.
Når dette skrives så spekuleres det enormt mye rundt hva som faktisk skjedde i dagene før Todd gikk bort, og en som sitter på mye av sannheten og historien er Otis Gibbs. De to var gamle og gode venner, og Otis besøkte ham søndagen før han gikk bort – et par dager etter at han kom hjem fra Utah. Otis avdekker at Todd gikk på et ikke-narkotisk stoff for ryggsmerter, sammen med antidepressiva. Disse hadde han ikke tatt på en stund, og en av de viktigste bivirkningene ved å avbryte bruken for raskt er forvirring, svimmelhet, økte smerter og pusteproblemer. Hjemme i Nashville fikk en meget redusert Todd besøk av Otis og Amy, som umiddelbart mistenkte lungebetennelse. Todd fortalte hele historien til Otis. Han deler noe av det siste møtet i denne videoen, hvor han også sier at han vil fortelle mer, etterhvert som andre detaljer blir avklart. Det er ganske tydelig at det er mye mer ved denne historien enn det som har kommet frem til nå – og at helsevesenet i USA virkelig har sviktet ham.
Men hvem var denne Todd Daniel Snider, som alle snakker om akkurat nå?
På mange måter var Todd Snider den siste trubaduren av den gamle skolen. Guttungen som ble født i Portland i Oregon, fant sitt første, vaklende fotfeste i San Marcos i Texas, etter å ha sett Jerry Jeff Walker spille en konsert på Gruene Hall i New Braunfels. Den konserten, som han gikk på fordi kompisen Trogg spilte Jerry Jeff hele tiden, førte til at Snider umiddelbart bestemte seg for at han ville bli en låtskriver (Trogg møter du i flere av Todds historier). Dagen etter var han i gang. Han kjøpte seg en gitar, lærte seg det grunnleggende.
Den gang var han ryddegutt på en liten restaurant som het “Pepper’s”, som også hadde livemusikk – der han jevnlig fikk lov til å synge med de besøkende bandene. De ga ham etterhvert beskjed om at han måtte gjøre noe mer med talentet sitt og han begynte etter hvert å frekventere steder med åpen mikrofon. Det første stedet han besøkte for å spille helt på egenhånd var Cheatham Street Warehouse, som hadde åpen mikrofon på tirsdager (og som fortsatt har det).
Hans første mentor var Kent Finlay, som drev Cheatham Street Warehouse i San Marcos. Som slettes ikke var et varehus, men et konsertlokale som i sin tid fikk besøk av alle fra Ernest Tubb, Willie Nelson og Townes Van Zandt til James McMurtry, Slaid Cleaves og Hayes Carll. Og hundrevis av andre. Da Finlay gikk bort i 2015 ble stedet kjøpt av Randy Rogers fra Randy Rogers Band, som fortsatt eier stedet – og som drives i Finalys minne som et konsertlokale med omfattende aktivitet.
Den første kvelden Snider var der, sang han en låt om hvordan lovlig alder for å drikke alkohol var endret fra 19 til 21 år, og Finlay hørte umiddelbart at her var det noe unikt. Finlay lot ham bo hjemme hos seg inntil han hadde spart opp penger til å leie sin egen leilighet. Samtidig introduserte han Snider for de gamle trubadurene. John Prine, Guy Clark, Shel Silverstein og Kris Kristofferson. Snider forteller også i intervjuer at han i alle år etterpå jevnlig dro tilbake til San Marcos, bodde hos Finlay og bare hang med gamle venner. Sønnen til Finlay, musiker Sterling Finlay; spiller bass på den siste platen Snider laget med Aaron Lee Tasjan som produsent.
Så slo flere tilfeldigheter til. En av artistene Finlay spilte for Snider var Keith Sykes. Som har skrevet låter for og sammen med John Prine, Rosanne Cash, Jerry Jeff og Jimmy Buffet. Snider var superfan, og tilfeldigvis bodde hans far i Memphis på den tiden. Her er soga litt uklar, men noen kilder hevder at han tilfeldigvis møtte svigerinnen til Sykes, og ga henne en demo med låter som 18 år gamle Todd Snider hadde spilt inn.
Sykes likte det han hørte, som var “Happy Hour Hero”, “How Aids Began”, “I Can Drink Any Woman Pretty”, “Memorex Cassette” og “This Old Guitar”. Snider selv hevder han fikk adressen til Sykes fra sin far, pakket tingene sine, dro til Memphis, banket på hos Sykes – som var litt påseilet når han kom på besøk og Snider flyttet rett og slett inn. Sykes har i etterkant fortalt ham at “You just wouldn’t leave”. The Load, kalte Sniders venner ham, fordi han bodde på sofaer hvor enn han dukket opp.
I Memphis ble han altså tatt under vingen til Sykes, som også skaffet ham en gig på baren The Daily Planet, og etterhvert som han bygget seg et stabilt publikum, en platekontrakt med Capitol Records. De ble aldri særlig fornøyd med det han laget, så de sparket ham – og Sykes fikk han inn på Margaritaville Records – plateselskapet til Jimmy Buffet. Han minnes i intervjuer møtet med plateselskapet der han kom med låtene som havnet på Songs For The Daily Planet og sier “Jeg har disse låtene”. De ville gjerne høre noen fler, men Todd var bestemt – “Det er akkurat disse jeg skal spille inn. Ingen andre. Og med disse musikerne” (The Nervous Wrecks, bandet han brukte på Daily Planet-giggene). Og han fikk viljen sin.
Songs For The Daily Planet kom ut i 1994, og logisk nok så ble det skjulte sporet (som var en populær greie på 90-tallets cdutgivelser) “Talking Seattle Grunge Rock Blues” den store hitten. Låten “Alright Guy” var i tung rotasjon på VH1 i den tiden. Men Snider fikk masse oppmerksomhet, og to plater til på Margaritaville. Oppfølgeren Step Right Up er nok en innertier, nok en gang med The Nervous Wrecks som backingband. På det tidspunktet hadde Snider begynt å slite med overdreven bruk av substanser, plateselskapet byttet også distributør – men MCA hadde fortsatt rettighetene til Snider, så han måtte finnet seg et nytt studio og nye musikere. Og Viva Satellite ble temmelig annerledes enn de to første. Som mange har sagt – det er den skiva Tom Petty spilte inn uten at han skrev låtene og var med selv… han kommenterer det ganske elegant i låten “Vinyl Records” som kom ut på New Connection, der han avslutter med: “And as some of y’all mighta guessed already // I got piles and piles and piles of Tom Petty // In that dusty old pile of vinyl records I got sittin’ on my floor”
Etter Viva Satellite skulle Todd spille en gig foran folkene i plateselskapet, masse bransjefolk og generelt alle de viktige og rette folkene. Han kom rett fra å ha vært en måned innlagt på avrusning, og i følge seg selv “Sa alle de gale tingene til feil folk, i mikrofonen på scenen”. Plateselskapet ville at han skulle ta en tur inn igjen på sykehus. Snider var slettes ikke enig, og dermed var han uten plateselskap.
Tidlig i karrieren, før Daily Planet, hadde han møtte John Prine. Han var løpegutt under innspillingen av The Missing Years, og når han fikk platekontrakt så inviterte Prine ham til å spille support. I mange år var han også i stallen til Prines Manager. Uansett – Snider havnet i East Nashville, og ble via John Prine kjent med Kris Kristoffersen og Guy Clark. Og Ray Wylie Hubbard, og naturligvis Jerry Jeff Walker. Og med Elisabeth Cook, og etterhvert Aaron Lee Tasjan. Og alle alle ALLE de andre som de siste dagene har delt sine fantastiske, nydelige og hjertevarme historier om Todd Snider, personen og trubaduren. På mange måter den siste av “den gamle garden”, selv om han var yngre enn Kris, Guy, John og Jerry – så regnet de ham som en av gutta. Og han var fullstendig knust da de gikk bort. Hvem kan glemme livekonserten han holdt fra The Purple Building i Nashville dagen etter at John Prine gikk bort…
De tre neste platene, Happy to be Here (produsert av Ray Kennedy, med Will Kimbrough på gitar), New Connection (som har John Prine som gjest på Prines låt “Crooked Piece of Time”) og East Nashville Skyline (produsert av Snider og Will Kimbrough i studioet til Eric McConnel, med folk som Dave Jacques, Tim Carrol og Kimbrough i bandet), ble utgitt på John Prines label Oh Boy Records, som tidligere bare hadde gitt ut John Prine selv. Det sier vel litt om hvor høyt ansett Snider var i Prine-leiren.
Årene etter gjennombruddet med de tre første platene var preget av mange oppturer og noen nedturer. Den tidligere nevnte ryggskaden satte preg på Snider, og i perioder var han ute av stand til å turnére. En av hans største oppturer kom med The Devil You Know i 2006, nå på Bob Mercers label New Door. Igjen med Kimbrough og McConnel bak spakene, og folk som Tommy Womac, Molly Thomas, Billy Mercer og ingen ringere enn Lloyd Green (Lynne Anderson, The Byrds, Paul McCartney, Ringo Starr, Dolly Parton, Waylon Jennings, Hank Snow, Nanci Griffith, Jim Reeves, Johnny Cash osv osv osv) på pedal steel. Platen fikk en veldig god mottagelse, og havnet på topplister hos både Rolling Stone og No Depression. I 2008 opprettet han sitt eget Aimless Records, som ga ut alle hans plater med unntak av The Excitement Plan (2009), som kom på Yep Roc. Don Was produserte, Jim Keltner spilte trommer, Don Was spilte ståbass og Greg Leisz spilte dobro og pedal steel. Altså.. stjernelag? Nok en gang en god mottagelse.
Hjemme i Nashville overtok han etter hvert bygget “The Purple Building”, like ved kjente utsteder som Vinyl Tap og The 5 Spot. Derfra spilte han de siste årene inn en rekke album. De fleste gode, de siste noe mer ujevne. Til sammen finnes det over 30 offisielle plater, liveplater inkludert, samt 3 med Hard Working Americans, en med sideprosjektet Elmo Buzz & The Eastside Bulldogs, og et par DVDer og… vel, Snider var aktiv og kreativ.
Sideprosjektene Hard Working Americans kunne trengt en fortelling i seg selv, der han sammen med Dave Schools og Duane Trucks fra Widespread Panic, Chad Staehly fra Great American Taxi og legendariske Neal Casal endelig fikk spille i et BAND igjen, uten at navnet hans var i fokus. Snider elsket det, og de spilte inn to studioalbum med delvis coverlåter og delvis egne låter, og to livealbum. Guy Clark er gjest på sin egen låt “The High Price of Inspiration” på den andre plata Rest in Chaos. Jan skriver om den første plata Hard Working Americans.
Hans hyllest til helten Jerry Jeff Walker fortjener også oppmerksomhet, og Jan har skrevet om den også.
Under pseudonymet Elmo Buzz etablerte han også “Elmo Buzz & The Nashville Bulldogs”, der et varierende utvalg lokale artister backet Snider på noen av de etter sigende morsomste konsertene som noen sinne er gjort. Deres magnum opus “Hey Pretty Boy” er en legendarisk låt i East Nashville, og seinest lørdag natt ble den spilt da Brian Wright og Aaron Lee Tasjan trakk dem frem som en hyllest til sin venn. Artister som Elizabeth Cook, Bobby Bare Jr, Aaron Lee Tasjan, Allen Thompson og Jon Latham har vært faste i oppstillingene til Eastside Bulldogs.. Aaron er en helt egen fortelling, og han forteller selv om hvordan han kom til Nashville og basically klistret seg på Snider slik Snider selv hadde gjort med sine helter, og Dylan gjorde med Guthrie i sin tid. De ble etterhvert gode venner, og Aaron produserte også Sniders siste album, High, Lonesome, and Then Some.
Av de nyere platene på Aimless vil jeg gjerne trekke frem Agnostic Hyms & Stoner Fables som ble innspilt med Jason Isbell og Amanda Shires i bandet. En plate som virkelig viste dybden i Sniders låtskriverkunst, der samfunnsrefseren tok grundig tak og sa i fra om Tingenes Tilstand.
Det er også viktig å sjekke ut alle nyutgivelsene han de senere årene laget i The Purple Building. Der han tok en Taylor Swift og spilte inn de gamle platene på nytt, slik de låt etter mange års justering og perfeksjonering av trubadurkunsten. Han forteller også historien bak låtene – og alle disse ligger både på streaming og som gratis nedlasting på Sniders arkivside.
Todd Snider var aller aller aller best live. På scenen, foran et bergtatt publikum etablerte han legenden om Todd Snider. Trubaduren som gjerne brukte 15-20 minutter på å fortelle historien bak en låt som det tok ham 3 og et halvt minutt å spille. Han hadde et hengivent og stort publikum over hele USA og i hele verden. Da han i 2006 spilte sin eneste konsert i Bergen, så var han ganske frustrert over publikum som var på FESTival. Men leverte likevel en konsert som gnistret. Han droppet etterhvert de lengre historiene, for folk hørte ikke etter – men for en enkel Gudbrandsdøl som allerede i 1994 covret “Alright Guy” og “My Generation, Pt2” på sin første plate – så sementerte han så til de grader inntrykket av å være VÅR generasjons stemme, protestsanger og en av våre aller fremste låtskrivere og utøvere.
Vel – planen min med denne lille posten var jo egenlig bare å dele noen linker til anbefalt lytting etter at jeg i helgen ble del i ikke mindre enn 3 “hva bør jeg lytte til av Todd Snider”-diskusjoner på Facebook og Reddit. Men så ballet det på seg. Før vi går til linkene; takk for turen, Todd. Det var en ære å få eksistere samtidig som deg. Lykke på reisen, og hils John, Neal, Kris og Guy! Du måtte dra så alt for tidlig, men vi kommer alltid til å sette pris på det vi fikk. Faen heller, at det går an å bli så trist på grunn av en person man bare kjente gjennom sangene….
SÅ over til mine personlige anbefalinger.
Først, hva er min favoritt? Det er ganske vanskelig å bestemme seg for. Men jeg er veldig veldig svak for “Play a Train Song”, og kommer alltid tilbake til den. Men har nok en liste på et 20-talls låter jeg holder som et knippe av det aller sterkeste som noen gang er skrevet.
Den andre jeg må trekke frem er “You Think You Know Somebody” – for av og til får folk inntrykk av at det er mest morosanger. Da lytter du til denne…
Det enkleste for å få folk hekta, er å lytte til De Tre Store. De tre første albumene, som nok er de mest tilgjengelige musikalsk, og fullspekket med kanonlåter som blåser alt over ende.
Songs for the Daily Planet (1994) (omtale på Dust of Daylight)
Step Right Up (1996)
Viva Satellite (1998)
Deretter tar man det kronologisk.
Happy to Be Here (2000) må naturligvis sjekkes ut, da den har perler som “D.B. Cooper” og “Ballad of the Devil’s Backbone Tavern”.
På New Connection fra 2002 finner du “Beer Run” og “Vinyl Records”, og aldeles nydelige “Waco Moon” – som han skrev til Eddie Shaver, Billy Joe Shavers sønn – som døde av en overdose da han var 38.
Du må også sjekke ut East Nashville Skyline, for der finner du en av verdens fineste sanger, “Play a Train Song”. Perler som “Tillamook County Jail”, “The Ballad of the Kingsmen” og den bitende “Conservative, Christian, Right Wing Republican, Straight, White, American Male” er også på den platen. Sistnevnte har vel aldri vært så aktuell.
Når det gjelder livealbum, så er det et knippe å velge mellom. Om man i hovedsak vil høre låtene live, så er det greit å sjekke ut Near Truths and Hotel Rooms Live fra 2003 og The Storyteller fra 2011 (min omtale her). Men min favoritt er uten tvil “Live: Return of the Storyteller” fra 2022 som vi skrev om her. 27 spor med fantastiske historier og låter som får deg til å le og gråte om hverandre, og som vi skrev om i 2022.
Når du først er hekta, så er min favorittbootleg i hele verden Tales from Moondawg’s Tavern.
En fan-sammensatt samling der en gjeng engasjerte sjeler har samlet de beste historiene og de beste versjonene av låter fra Todds utallige livekonserter og bootlegs. Godkjent av Todd Snider selv. Du kan laste ned hele moroa her. Eller lytte til alle sammen her. Nesten 6 timer med fantastiske fortellinger og nydelige låter. Det blir seriøst ikke bedre enn dette. Men IKKE lytt mens du kjører bil!
Boken “I never met a story I didn’t like” er vel verdt å lese. Bare ikke les mens du spiser. Eller drikker.
Når du så er grundig hekta, så brukte han de siste årene på å spille inn alle de gamle platene sine på nytt – slik låtene låt nå. De ligger også på Spotify med titler som : Aimless Records Presents: Songs for the Daily Planet (Purple Version) osv for hvert studioalbum.
Når DET er i boks, så kan du sette deg ned og se Otis Gibbs’ herlige dokumentar “I Was a Nervous Wreck”:
Otis delte i helgen dette nydelige intervjuet han gjorde med Todd i februar 2024:
Anbefaler også Otis’ podcast med Todd, der Todd er høy som et fly på sopp og ecstasy. En historieforteller av rang…
Og hvis du er virkelig interessert – så sjekker du ut filmen “East Nashville Tonight”, som Jan skrev om i 2013. Men hold deg fast, det er litt av en reise…
Jeg laget like godt en liten liste med godbiter fra studioalbumene. Her har du 3 timer essensiell Todd Snider.