Voss viser seg – som vanlig, har vi begynt å forstå – fra sin aller beste side når vi ankommer Vossevangen. Det er så varmt at første post på planen er å skifte til shorts, før vi finner plass i Gamlekinoen for å få med oss åpningen på årets festival.
I fjor så vi bandet Wounded Bird spille en heidundrande tributekonsert til Flying Norwegians. I år stilte gitarist Rune Walle, fra Flying Norwegians, med halve Wounded Bird som backingband når de spilte låter fra Rune Walle og Gunn Alstadhaugs nye plate. Med Sturle Andersen på gitar, Inge Glambæk på diverste strenger som mandolin, gitar, banjo og cello, Atle Mjørlaug på bass og Ole Ludvig Krüger på trommer så lå alt til rette for en hyggelig festivalåpning. Lydfolkene leverte kremlyd hele kvelden, og fikk velfortjent skryt fra kresne konsertgjengere mellom showene. Lysriggen var fullstendig ombygget fra året før – og Gamlekinoen fremstår som et aldeles ypperlig konsertlokale med god lys og perfekt lyd.
Alstadhaug er en meget god vokalist, som kler låtene og akkomanementet til Walle, men om vi skulle få ønske oss en ting – så er det mer gitar fra Rune Walle. Vi snakker tross alt en av norsk musikkhistories dyktigste og mest legendariske gitarister. Jeg tror jeg telte en gitarsolo fra mannens hånd, og skulle gjerne hatt mye mye mye mer. Men alt i alt så har dette konseptet potensiale. Noen runder på veien, slik at bandet setter seg enda mer og blir enda tightere – så er vi der. Vi snakker tross alt klassemusikere av rang i alle ledd her.
Silver Lining blåste oss deretter i bakken, og stod frem som en av landets aller fineste liveband, som ville blåst det meste av scenen på Americanafest i Nashville. Dette bandet er som skapt for en serie konserter på Ryman, og harmoniene sitter forsatt i øregangene våre.
Til slutt fikk vi vårt første livemøte med Spellemannvinner Ole Kirkeng, som var backet av en kanonband som virkelig kunne slå fra seg. Gitarist Sander Eriksen Nordahl fikk vi se og høre i fjor, da han blåste oss i bakken sammen med Signe Marie Rustad. Han kjører stil, og leverer varene i år som i fjor.
Kirkeng har en utrolig sjarmerende, litt småkeitete persona på scenen, og fanger raskt publikum i salen. Han trøkker til med en Dylanlåt helt i starten, og “Tonight I’ll Be Staying Here With You” låter som et av de tighteste bandene Dylan har hatt med seg. Kirkeng synger penere, men ellers er dette en flott coverversjon.
Det er likevel på sine egne låter han leverer best, og aller finest blir det når Live Miranda Solberg blir ropt opp på scenen – to ganger – for å synge duett. De to stemmene låter som skapt for hverandre, og det er veldig flott å se hvordan unge musikere backer hverandre og spiller på hverandres plater bare fordi de ønsker å bidra.
Festivalen skal også ha skryt for å rette opp vårt sterkeste ankepunkt fra i fjor, greit nok – det er ingen countryband booket i år heller, men de leverte på det sterkeste på punktet om pedal steel. I fjor gikk vi en hel festival uten å få nye the crying machine – i går fikk vi pedal steel i to band. Til gangs. Vidunderlig.
Totalt sett må vi vel trekke konklusjonen denne kvelden at det er de unge som imponerer mest, og det er betryggende å se hvordan folk som er yngre enn meg selv, til dels VELDIG mye yngre, leverer musikk på høyt internasjonalt nivå som om det skulle være en enkel spasértur i parken.
Den gang jeg var på samme alder, så soset vi rundt i øvingslokalene og planket låter av andre – og det gjorde også de som var litt yngre og litt eldre enn oss. Vi så opp til de “voksne”, som var de eneste proffe vi visste om. Unntakene var folk som Rune Walle, som sensasjonelt (den gang) ble hentet til USA for å spille. Tenk at en ung, norsk gitarist kunne være bedre enn et helt trailerlass amerikanske gitarister -født og oppvokst i countryen og rockens hjemland. Slik er det ikke lengre.
Generasjonen med musikere som jeg kaller unge i dag, er på et nivå vi bare kunne drømme om. Det skal bli spennende å se hvor langt de faktisk kan nå. Talentet og musikaliteten er i hvertfall ikke det som kommer til å stoppe dem.
I dag kan du se Twang Gang & Finn Tokvam på Kinoen klokken 15.30.
Dust of Daylights livestream på Facerbook klokken 17:00, og deretter går det slag i slag med Vossa Rebels i teltet, Tove Bøygard, Johan Berggren og Benedicte Brænden. Jeg anbefaler en tur til Voss og Den Forvitnelege Countryfestivalen.
(Alle foto: Arnulf Østerdal)