Nashville renner over av vakre unge jenter som synger pent. Det de fleste av dem mangler er substans, troverdighet og ikke minst låter.
Nashville er nesten verre enn popbransjen, i sin søken etter såkalte “crossover-hits” som kan selge både til countryradio og popradio.
Listen over lovende unge countryartister som er polert i filler er lang som et vondt år, og man kan eksempelvis se på artister som LeAnn Rimes, Sugarland og Lady Antebellum som eksempler som har blitt plassert i en VELDIG liten bås og som har fått all egenart effektiv polert vekk.
Da er det veldig befriende å høre artister som Elizabeth Cook, som både har stemmen, låtene, integriteten OG utseende med seg. Hun er dessuten en del av Todd Sniders Superband “Eastside Bulldogs” – noe som vitner om kvalitet.
Forrige plate, “Balls” var utsøkt produsert av Rodney Crowell, mens “Welder” er enda mer utsøkt produsert av Don Was. Når man sammenligner resultatet, så lover det veldig godt for den kommende platen til Lucinda Williams, som også er produsert av Don Was.
Cook har sunget live siden hun var 4, da med sin fars band – og har hatt sitt eget band siden hun var 9 år. Så erfaringen er det ingenting å si på. Hun turnerer intenst og har stor suksess verden over.
Når hun nå har fått hjelp av blant andre Buddy Miller og Dwight Yoakam, så kan man bare konstatere at resultatet er fjellstøtt og steikande bra.
Der “Balls” var en utpreget countryplate, så er “Welder” mye mer variert, men samtidig så henger den sammen gjennom stemmen, tekstene og låtvalgene – og den har selvsagt et veldig tydelig countrypreg i bunnen.
“Welder”, der tittelen er en hyllest til faren som ved siden av musikken også var en habil sveiser, er på mange måter en tradisjonell countryplater som henter inspirasjon og mye av lydbildet fra tradisjonell kvinnelig countrymusikk slik den låt på 50- og 60-tallet. Til tider høres Elizabeth Cook ut som en ung og energisk Dolly Parton.
Samtidig får vi elementer av typisk singer/songwriter-tradisjon, blues og countryrock. Og det hele smelter sammen i et lydbilde som er riktig så behagelig og som passer stemmen til Elizabeth Cook perfekt. En stemme hun virkelig vet å bruke, og som hun er i stand til å variere og tilpasse hver enkelt låt.
Av låter er det verdt å nevne høydepunktet – som er den meget triste “Heroin Addict Sister”, som har et sterkt budskap, men som samtidig er optimistisk. Cook selv har ikke ønsket å kommentere innholdet i teksten – men sier den snakker for seg selv.
I’ve been so mad I wanted to kill her
So worried I had to cry
Such crazy stories I can’t help but laugh
So scared of when she’s gonna die
……She’s my heroine addict sister
And I hate to see her go
And I hate to see her holdin’ on
At the end of the same old rope”
Hun har ellers en melding til fulle mannfolk der ute, i “Say Yes To Booty”:
“When you say yes to beer you say no to booty
You holler come on baby why you acting so snooty
If you’ve slept with a drunk man you understand, its not that hard
it’s common knowledge round here
When you say yes to beer you say no to booty
Cook er enda ikke fylt 40, men har mer enn nok livserfaring å øse av. Det kan også virke som om turnélivet tar på ekteskapet – selv om ektemannen spiller i bandet.
I “Girlfriend Tonight” sier hun nemlig:
I slid on my tightest pair of jeans
Combed my hair like it was 1983
Honey I know that I am just your wife
But I wanna be your girlfriend tonightThe woman that you thought was good as gone
Is just covered up by all life’s little wrongs
I still remember how to turn you on
So don’t be shy I’m gonna do it right
I wanna be your girlfriend tonight
Andre godbiter er “Rock’n Roll Man” og “Mama’s Funeral”.
Liker du Neko Case, Lucinda Williams, Kasey Chambers og Holly Williams – så er sjansen ganske så stor for at denne platen kommer til å falle i smak.
Se “Heroin Addict Sister”:
