Som vi har ventet på denne platen. Singlene som har kommet underveis har gjort det ganske tydelig at det er en spesielt fin plate vi har foran oss. Og Norma innfrir så til de grader.
“Rabbit Feet”, som åpner Country Catering er en av de mest perfekte singlene siden The Margarets slapp “Rubber Rubbish” i 2001. Tostemte gitarer, harmonier, et groove som inviterer til både dans og ellevil jubel, og instrumentering som låter aldeles frydefullt.
Bandet består av vokalist og frontmann Jørgen Nilsen Thor Andreas Murtnes på gitar, bassit Levi Sponvik og batterist Oskar Rølling (trommer). Platen er produsert av Simen Følstad Nilsen som vi kjenner fra Aiming for Enrike og Embla and the Karidotters. Han spiller også en særdeles respektfull og perfekt plassert pedal steel på en del låter.
Norma har klart å isolere essensen fra den gode, gamle heartlandrocken som ble laget i Halden-området i tiden da Ghostriders og Henning Kvitnes dominerte, tilsatt gode porsjoner fra Crosby, Stills, Nash & Young, Poco, The Band og The Byrds, litt GhospelbeacH, Jayhawks, Son Volt, Cordovas (med to gitarister) og noe Old ’97s og til sammen laget seg et lydbilde som har blitt deres helt eget.
Det er finurlige og nesten usaklig deilige gitarlyder, og så er det så vidunderlige harmonier som ligger som et herlig, lett skydekke over alt det instrumentelle.
Jeg er fortsatt sur på universet for at jeg ble sjuk da de skulle spille på Vill Vill Vest i Bergen, for de filleristet visst lokalet og viste hva de kan. Og når vi hører rapporter fra konserter østpå så er det tydelig at dette bandet har noe helt spesielt.
Tekstene er velskrevne, beveger seg ofte rundt mellommenneskelige temaer, men de er heller ikke redd for å utforske egne og dypere følelser. Hele veien understrekes tekstene av gitarene og trommene som løfter frem stemningene i teksten på forbilledlig vis.
“Rabbit Feet” slentrer elegant over i “Taste of Iron”, som med sin småpsykedeliske gitarsolo er noe av det mer melodiøst livsbejaende, selv om kanskje teksten ikke er like tjohei som melodien.
“Lions Den” er en sånn låt som bare fester seg i bakhodet og henger med deg resten av dagen der du stadig merker at du går og nynner på riffet.
“In The Breeze” tar på seg et par lekre boots og tråkker rett inn et saftig countrylandskap. De tar nesten en Milk Carton Kids på “Who’s To Blame”, som med sine programmerte trommer er en seig, suggerende GospelbeacH-inspirert godbit.
“Train Track” er noe av det deiligste jeg har hørt på lenge, hele låten ER en togtur. Bandet har rytmen perfekt, og fortellingen tar oss med på en tur i en verden der det bare er togturen og deg selv – på vei til noe eller noen.
Jeg synes kanskje “Hungover” er litt for lystig og positiv i forhold til budskapet, men disse gutta er fortsatt unge så de har jo til gode å være fyllesjuk OG gammal. Ser frem til oppfølgeren når de har hatt tilsvarende kveld og har bikka 50. Men god låt altså, for all del! Jeg er ikke misunnelig. Aldeles herlig pedal steel, og et groove som svinger rått og deilig.
“End Run” har vi jo fått tidligere som single, og har en av de beste tekstene på platen, for en tekstnerd som undertegnede. “I’m just a coffee stain on your worn out shirt” er en nydelig liten linje.
“Hide and Seek” henter inspirasjon fra både Simon & Garfunkel, The Milk Carton Kids, Cordovas og jeg vet ikke hva av fine ting. “I try to hold on // but my arms arms will leave.” En låt om å finne seg selv i livet, verden og et forhold. Et av platens aller sterkeste spor. Vi får mer kjærlighet i 70-talls pastisjen “Might As Well Be Mine”. Harmoniene og den pedal steelen, altså. Aldeles herlig.
De avslutter denne perlen av en plate med en låte som i hvertfall ikke kan beskrive albumet. “Left Hand Work of Art” er en av disse låtene som bare vokser og blir større og større. En slik som fungerer like godt på en klubb som på et stort stadion.
Vi tar av oss cowboyhatten for både Norma og produsent Simen Følstad Nilsen. Sammen har de laget et av de fineste albumene vi noen sinne har fått fra den norske Americanabølgen, og vi gleder oss ellevilt til de skal ut på veien med disse låtene, og til fortsettelsen fra dette bandet. De funker for countryfolk, de funker for Americanafolk, de funker for de som ligger det generelle soundtracket fra 70-tallet, de funker for folk som liker smart popmusikk. Neste sommer bør de være å finne på minst 90% av norske festivaler.
Limited blå vinyl: Apollon | Big Dipper. Svart vinyl: Apollon | Big Dipper
(Alle foto: Tora Hatlestad)