Hva skal man egentlig si. Hva KAN man egentlig si, etter en legendarisk kveld som dette?
Meningene er sjeldent delte om gårsdagens opplevelse, men det skal vi komme tilbake til. For min del var dette en reise tilbake til ungdommen, og en opptur av de virkelig sjeldne. Her kan de som vil hoppe et tjuetalls avsnitt, for det blir noen ord til meg selv fra meg selv før vi kommer tilbake til gårsdagens konsert. Det må også påpekes at dette er MIN opplevelse, jeg forstår at det – som vanlig – var utfordringer med dårlig lyd og dårlig publikumsstapping. Det er en diskusjon som fint kan holdes til det rasende kommentarfeltet i BT. Jeg stod i skravlefeltet alt for mange ganger under årets Bergenfest, og valgte derfor å komme tidlig for å kunne stå der blodfansen stod, der jeg visste det kom til å være best lyd og best stemning. Et par timer ekstra på beina. Totalt verdt det.
For min del starter denne kvelden i Gudbrandsdalen i 1992. Det var da vi virkelig oppdaget Neil Young. Joda, han hadde jo alltid vært der, men jeg var 19 år, og Neil Young var ikke akkurat det aller kuleste vi visste. På tv den høsten så vi hyllestkonserten til Bob Dylan, 30 års jubileet som artist – der alle som var noe spilte en låt til Bob. Som jeg allerede var stor fan av. Normalt sett skulle man tro at Neil forlengst stod høyt i kurs, men av en eller annen grunn var vi ikke der helt enda, meg og Neil.
Neil hadde hatt et par mindre spenstige plater bak seg på 80-tallet, og var gjerne mest kjent i samtiden akkurat da for krangelen med Geffen Records, mer enn musikken fra det tiåret (som jo må sies å gjerne være for spesielt interesserte). Dette var ikke nødvendigvis noe Neil brydde seg om, men hans evige søken etter lyden som gir ham noe førte ham til Booker T. & The MGs.
Den legendariske gruppen fra Muscle Shoals backet ham på Bob’s artist-bursdagsfest, og det er det tøffeste jeg har sett på tv noen gang. Neil filleristet “Just Like Tom Thumb’s Blues” og “All Along The Watchtower”, og dermed var det gjort. Jeg stupte tilbake i Neil Young-historien, først til Weld, og naturlig derfra til Ragged Glory, som den dag i dag er min favorittskive fra Neils hånd. Og så videre bakover til alt var fortært, og grundig gjennoppdaget.
Så overveldende var konserten at en gjeng av oss på et nachspiel bestemte at vi måtte starte band. Ingen, med unntak av Tor, kunne spille noe som helst, men i vår ungdommelige entusiasme dret vi tynt i akkurat det. Et ganske katastrofalt første forsøk avstedkom i at vi måtte få med oss et par som i hvertfall kunne litt, men de måtte spille ting de ikke kunne fra før. Så gitaristen Jo Inge ble trommis, vokalisten Bjørn ble sologitarist, talentløse Rune ble rytmegitarist, Ola ble vokalist og Tor spilte bass. For det kunne han litt. Og på grunn av Neil Young så skulle vi bare spille låter av Neil Young. Men så hadde vi falt pladask for “Blowin’ In The Wind” versjonen fra Weld, og naturligvis for “All Along The Watchtower” fra hyllestshowet. Så da måtte de bli med på settlisten. Og dermed var Young Dylans født. Et kortlevd, men i vår gjeng både lengendarisk band som ble veldig viktig for retningen mitt liv tok, i hvert fall.
Sommeren 1993 spilte vi vår første, og eneste, konsert. Det eneste vi tenkte på, på det tidspunktet, var 27. juni 1993. Kalvøya. Neil Young skulle spille på Kalvøya. Med Booker T. & The MGs. Og vi hadde billetter. Det var oss revnende likegyldig at Soundgarden, Perl Jam, Faith No More, Rage Against The Machine og DumDum Boys var booket. Vi var der for Neil. En roadtrip av dimensjoner, i vår gamle russebil. Vi parkerte ved hovedinngangen. Daniel pakket inn bilen i noe politi-teip han “fant”, og bilen fikk stå i fred blant de frivilliges biler hele helgen. Vi fikk sett alle de nevnte, samt Delbert McClinton og Dweezil Zappas “Z”. And it was glorious. Men Neil. Neil var utenomjordisk fantastisk. Jeg stod inntil scenen, rett foran det røde brettet, og så Neil tusle inn og starte konserten en halvtime før oppsatt tid. med Young Neils-genser på seg. Lars Lillo Stenberd trodde ikke sine egne øyne. Ikke vi heller. Du verden så stolte vi var! Settlisten den dagen var helt ufattelig. “Mr. Soul”, “The Loner”, “Southern Man”, “Helpless”, “Like a Hurricane”, “Motorcycle Mama”, “Powderfinger”, “Harvest Moon”, “Needle..”, “Down By The River” og helt til slutt – “All Along The Watchtower”. Konserten var, i mine ører, monumental. Overjordisk fantastisk bra.
Jeg var 19 år. Hadde akkurat lært tre grep på gitar. Spilte i Neil Young-coverband. Var på Kalvøya og så Dylan sammen med de beste kompisene mine. Og hadde ungdommens feteste sommer, komprimert inn på en fire dagers roadtrip til Kalvøya. Siden den gang har jeg sett Neil en rekke ganger. Med Crazy Horse, også på Kalvøya, i 1996. Med Crazy Horse i Spektrum. Solo i Grieghallen. Med sitt Electric Band på Koengen. På Norwegian Wood og med Crazy Horse på Koengen. Likevel vil jeg rangere gårsdagens som min nest beste Neil-konsert.
Jeg hadde null forventninger. Jeg kan ikke si jeg har storkost meg med særlig mange av Neils særdels ujevne plater de siste årene. Mannen er snart 80 år. Crazy Horse er byttet ut. Men så er det noe magisk da, med den mannen der. Noe helt unikt som oppstår når han får en gitar rundt halsen. Alder eller ikke. Tre av mine eldste og beste venner, tre fra originalbesetningen av Young Dylans, hadde avtalt å ta turen på konsert. Takk til Bjørn for initativet. Resten av oss gamle treiginger er håpløse på sånt. Jeg hadde brukt nok tid på Bergenfest den foregående uken til å vite at et godt resultat var helt avhengig av tidlig oppmøte. Så 1830 gikk ferden inn på Plenen, som fortsatt var relativt glissen. Jeg visst at byens største Neil Young fan Dag hadde stått i kø siden klokken 11, og hadde funnet plass på venstre side av scenen, og det så ut til å være bedre plass der enn på resten av plenen, så man trasket over og fant Dag med jerngrep på plassen sin på gjerdet, rett foran plassen til unge Nelson.
Forventingene var litt høyere etter å ha lest settlisten fra Sverige, og ikke minst Tormod Reiersens panegyriske gledesrapport. Vi køddet om at vi var klare til å steppe inn om Neil, som i 2013, måtte trekke seg. Vi har hatt hell med den taktikken tidligere. Denne gangen ble det ikke nødvendig.
Været var spådd aldeles strålende. Og ble akkurat som vi regnet med. For når Neil spiller i Bergen, så regner det. Sånn er det bare. Plenen fyltes opp, jeg var meget fornøyd med plasseringen, det var ingen trengsel, ingen skravlere. Jeg hater fortsatt folk som står i en tett folkemengde og røyker, men de får jo sin straff i andre enden så det ordner seg til slutt. Et par minutter over åtte kommer han inn. Det er 32 år siden vi tre så en helt usaklig vital Neil spille på Kalvøya. Og når han kommer inn aleine med en akustisk gitar, så er det ganske tydelig at han er på oppløpssiden, den godeste Neil Young.
Du får et lite sjokk, det er umulig å ikke reflektere over egen mortalitet. Også når man hører enkelte av låtene på sett listen. Men han har virkelig blitt gammel på disse årene. Det er 11 år siden jeg så ham sist, og de årene har satt sitt preg. Utseendemessig. For i det sekundet “Heart of Gold” strømmer ut av høyttalerne så er vi 19 år igjen. Alle sammen. Neil også. Og du har pokker ta meg litt av en katalog å hente fra, når du ÅPNER showet med “Heart of Gold”. Det er så tøft det… han følger opp med “Sugar Mountain”, og alt er som det skal være.
Der vi står er stemningen skyhøy. Lyden er god. Og øyeblikket er helt perfekt. The Chrome Hearts entrer scenen. Det regner jevnt nå, og han klinker til med “Be The Rain”. Som i 2014. Akkurat slik det skal være. Det har blitt en tradisjon nå. Regn. Hvem bryr seg? Neil er på scenen. Jeg er takknemlig for at Bergen Live valgte Plenen. De to gangene jeg har sett ham på Koengen har vært preget av den dårlige lyden man får når man står omgitt av betong og fjell. Der vi stod var lyden god, kanskje litt lav, men kvalitetsmessig akkurat som forventet på en konsert med Neil Young.
Han har tydelig trøbbel med megafonene på det ytterste mikrofonstativet, og det fortsetter å kødde seg hele konserten. Heldigvis er det bare i bruk på to låter. Vi får “When You Dance”, I Can Really Love”. Og så eksploderer det, for “Cinnamon Girl” flerrer gjennom luften. Neil spiller som en gud. Som en Neilsk gud. Snart 80? PØH! Snart 20. Lyden foran scenen er akkurat slik det skal være. Det er en gitarkonsert. Det skal være røft. Litt grumsete. Masse gitarlyd. En skarp skarp. En dundrende bass. Det eneste jeg ikke fatter er hvorfor de har lokket med seg legenden Spooner Oldham ut på tur. Det må være fordi Neil liker selskapet hans, for han er kliss umulig å høre noe sted i lydbildet. Det er null Spooner i monitor. Null i PAen. Men han er blid da. Det skal han ha.
“Fuckin’ Up” er neste. Og det er til å dævve av. Mye av fundamentet til salige Young Dylans var bygget opp rundt den låten. Som var veldig tøff da vi var 19 år gamle. Du kunne synge “FUCKIN’ UP” så høyt du ville. Og det var helt greit. For det var en sang. Hva er da mer naturlig enn å følge opp med “Hey Hey, My My (Into the Black)”? Det er så overlegent at det er en fryd. Neil og de unge gutta i Chrome Hearts har det gøy. De rocker, de koser seg, og tvert imot hva jeg har sett andre påstå så låter de bra. De låter til tider som en yngre, litt uferdig, utgave av Crazy Horse. Entusiasmen og gleden ligger tjukt utenpå, og flere ganger samles de i den klassiske Neil Young & Crazy Horse gjengen midt på scenen. Tett inntil hverandre, der bare musikken gjelder. De smiler. De ler. Neil ler og på et tidspunkt ser vi at han lurer litt på hvordan han fikk til akkurat den lyden? Peker på gitaren og bare ler hjertelig sammen med gjengen sin. Bandet sitt.
De forkrommede hjertene går ut, og Neil setter seg ned for å spille på en av sine godt slitte akustiske gitarer. “The Needle and the Damage Done”. Den er litt svak. Det er lav lyd, jeg har hørt det bedre før. The Chrome Hearts kommer tilbake, og jeg håper. HÅPER at øyeblikket jeg har drømt om vi komme. Skal jeg få høre “Harvest Moon”, trolig for siste gang? Jeg har hørt den før. Med Larry Cragg på kost. Larry er borte nå. Det er ingen på kost lengre. Men The Chrome Hearts gir alt. “Harvest Moon” er en triumf. Et av kveldens tre absolutte høydepunkter. De fortsetter med CSN&Y låten “Looking Forward”, en regelrett nydelig versjon. Før “Sun Green” fra Greendale plata noe overraskende kommer. Den sitter ikke helt. Megafonene kødder igjen, det er skikkelig dårlig lyd på mikrofonen helt ytterst.
Heldigvis finner han tilbake til plassen sin og så får vi “Love and Only Love”. Det flyter. Så eksploderer det igjen foran scenen. “Like a Hurricane”. Det føles som om kroppen skal sprenges av ren glede. LIKE A FØKKINGS HURRICANE. Det er så nydelig. “Name of Love” blir litt kjedelig til sammenligning, men “Old Man” er like majestetisk og så altomfattende i sin forståelse av at nå er det han som synger som er den gamle mannen. Og vi som står og lytter er snart der han står. Livet bare ruller på, men Neil vil for alltid være der, som en bauta i musikkhistorien.
De går av scenen. Vi står og venter. Vi vet hva som kommer. Alle venter på “Rockin’ in the Free World”. Bandet kommer tilbake. De smiler. Neil smiler fortsatt. Han roper på en gitar. GI DEN MANNEN EN GITAR! Beslutningen tas umiddelbart. Det blir Cortez som avslutter. “Cortez The Killer”. Folket foran scenen tilter i vinkel. I dobbelvinkel. Kan vi virkelig fortjene dette? Sist gang jeg hørte Neil spille Cortez var på Kalvøya i 1996. Det er 29 år siden. Dette føles som et verdig farvel.
For det er jo det dette er. Det er en takk for reisen. Takk for nå. Vi sees trolig ikke igjen i Bergen. I Norge. Vi kan håpe. Men det føles ikke slik. Jeg står sammen med noen av de folka som har betydd mest gjennom hele livet. Det føles som slutten på en reise. Vi stopper ikke her, men våre veier skilles nok nå, Neil. Jeg håper jo vi sees igjen. Men hvis ikke, så er det helt greit. Vi har snart gjort vårt. Du har i hvertfall gjort ditt, med god margin. Takk for turen, det var en ære å puste samme luft som deg.
Cortez toner ut. Jeg ser Micah Nelson spørre “are we doing rockin?” eller noe som ligner. Neil gir ham bare en håndbevegelse der de står i huddelen sin. En sånn “svosj” med håndflaten som betyr “FERDIG”. Det er over. Han blir 80 år i november. Han ser plutselig ut som han er 80 år igjen, der han tusler til sceneutgangen og får en paraply over hodet.
Han ser seg ikke tilbake. Neil has left the building.
Vi blir stående og puste. Det lyser fra øynene til alle rundt meg. Vi forstår hva dette har vært.
Utslipp er treigt, det er trangt og gjort noen snodige valg på Plenen. Merch-boden er gjemt vekk på siden av det store drikketeltet. Køen er uendelig. Folk er, i følge kommentarene i BT, sure – men t-skjorter skal de ha, for de må jo kunne si at de var på Plenen og skravlet ihjel nok en konsert. Det er utsolgt før jeg kommer frem. Et snodig opplegg. Utsolgt. På andre kveld av en Europaturné. Merchansvarlig skulle hatt seg på pungen med en kald øse. Jeg kjøper hettegenser. Helvete heller. Jeg trenger en ny. Det får våge seg at jeg må spise havregrøt resten av juni.
Vi finner veien til byen for å dekomprimere. Leser reaksjonene i avisene. Sjokkert. At det er mulig å ha to så forskjellige opplevelser av en konsert. Vi har lært. Møt opp tidlig. Det norske publikummet er og blir noen skravlebøtter. Men foran scenen finner du likesinnede. Møt opp tidlig.
Takk for turen.
