Ikke spør meg hvor vi var i går kveld. Jeg vet at vi tok bilen og dro inn til Oslo, vi parkerte den på Grunerløkka og gikk inn en grønn port.
Trappene tok oss til et åpent rom med vinduer og en balkong ut mot grønne bakgårdstrær. Rommet var fylt opp med folk. To karer med hver sin gitar sang om utvandringen til Amerika. Var det dit vi skulle? Til Amerika. Terje og Morten fra Jack Stillwater tar oss med på en vakker reise tilbake i tid, og plutselig er vi der. I det forjettede landet.
Jeg rotet litt i sekken min, fant en flaske. Når jeg kikket opp igjen, hadde vi utvandra. Til Amerika, til Chicago. Flaska jeg holdt i, var en Pabst Blue Ribbon, en mann med sixpence kom brasende inn, satte seg ned ved et piano og begynte å spille.
Hva i helvete er det som foregår her? Er det der Tom Waits? Er jeg i Chicago, er det 1972? Jeg aner virkelig ikke.
Jeg tømte flaska, åpnet en til, kløp meg i armen og kikket opp igjen. Nå satt han der med gitar og munnspill. Men..men det er jo…vi er jo i Greenwich Village, New York. Er det Dylan, er det 68?
Jeg ser Gunn Åse sitte ved siden av meg, hun gråter. Hun har funnet den sangen, sangen hvor minnene av pappaen hennes skal leve.
Sakte, men sikkert går det opp for meg. Vi er fortsatt i en liten leilighet i Oslo by, året er 2016, mannen som sitter en meter foran meg med gitaren og historiene sine heter Michael McDermott. Han er fra en annen verden. Han er en stjerne fra Chicago, som har slått ned i oss.
Vi kommer oss på beina igjen, til hektene og ned trappene, ut igjen den samme porten.
Jeg åpner bildørene, McDermott plasserer gitar og koffert, setter seg i baksetet vårt. Han blir med oss ett stykke på veien. Langs veien snakker vi om døden, om å miste noen som sto nær, musikk og barn.
Sjelden har veien mot flyplassen vært finere. Etter en klem til oss begge og et ønske om en god tur videre ser vi ryggen til Michael McDermott forsvinne inn dørene, han reiser videre mot Italia, mens jeg og Gunn Åse står starstruck igjen i natta.
Jeg vet fortsatt ikke helt hva som hendte oss i går kveld.
Det er kun musikk som kan gjøre slikt med deg.
(Foto: Rune Torsteinsen)
