Av og til, så handler livet bare om å vente til alle brikkene faller på plass. Helt personlig så har jeg hele veien følt at Malin har hatt alle brikkene, de har bare vært puslet sammen i feil rekkefølge eller feil mønster for mine ører. Samtidig har det kommet noen påminnelser om at brikkene er der, særlig gjennom de vidunderlige akustiske EPene – det har bare handlet om å prøve ut forskjellige retninger, bygge erfaring og finne seg selv og eget lydbilde. Nå skal ikke jeg påstå at dette er Malins lydbilde. Det er opp til Malin selv å definere. Men helt personlig føler jeg at dette er et lydbilde og en retning som kler Malins tekster aller best. Og samtidig treffer øret mitt best. For man kan være så objektiv man vil, egen preferanser er uansett like subjektiv.
Og dette treffer altså mitt subjektive musikkøre aldeles perfekt på planken. MEN, likevel så kan jo musikken låte akkurat hvor fin eller perfekt den vil, i mine – eller andres ører. Det hjelper lite hvis substansen ikke er der. Ikke uventet holder Malin et skyhøyt nivå, både på tekster, arrangementer og produksjon. Og her ligger nok suksessfaktoren. Som slettes ikke alltid hverken er naturlig eller rett frem. For Malin har produsert denne platen selv. Noe som gjerne er et sjansespill. I dette tilfellet er det helt riktig. Sammen med bandet som er plukket fra den øverste hylla her hjemme, og består av Øyvind Blomstrøm på bass, Nikolai Grasaasen på gitar/piano, Stian Jørgen Sveen på pedal steel og Sigmund Vestrheim på trommer, så har Wildflower blitt akkurat den platen jeg har håpet på at Malin skal lage.
Vi kan ikke undervurdere viktigheten av dette bandet, som låter aldeles enormt. Jeg er ikke uventet særdeles entusiastisk over Sveens pedal steel på denne platen, den løfter låtene den er en del av, og gir dette et uttrykk som gjør meg varm i hjertet. Malin har jo en medfødt, perfekt countrystemme, og den får virkelig vinger på denne platen. Samtidig så er det et 70-talls uttrykk i lydbildet som gjør dette unikt og gir det bredde og henter elementer både fra country, rock og 70-tallets såkalte “populærmusikk”.
Alt henger naturligvis på Malins tekster. Og der har hun virkelig både blomstret og vist seg frem de siste årene. Jeg har vært stor fan av de akustiske EPene hun har laget, spesielt Alonesome. På Wildflower står de kruttsterke låtene i kø. Jeg har nok et par personlige favoritter, men aller mest så er dette et helstøpt produkt.
Malin skriver personlig og godt, og stiller både store og små spørsmål som jeg regner med vil åpne for refleksjon hos lytterne.
Åpningstrioen med “Carolina”, “Blue” og “Break Things” er perfeksjonisme i mine ører, og så gir midtpartiet litt mer utfordring, akkurat slik det skal være. Låter du må lytte litt ekstra til for å få med deg alle nyansene- samtidig som du finner perler som “Free” og “Baptize Me” der. Sistnevnte hadde blitt umiddelbart oppkjøpt av Colonel Parker for å gi Elvis nok en superhit en gang tidlig på 70-tallet. “Fool” er aldeles nydelig, og byr på situasjoner vi alle har opplevd. “Number and a Street” er en radiohit om jeg noensinne har hørt en, og “Fold Out Chair” er bygget for line-dance. Og så “Death By Space” da dere…
You never asked to be here,
but here you are.
Wildflower er Malin Pettersens foreløpig beste plate, og uten tvil et av årets aller beste album, fra en artist som virkelig har funnet seg og sitt sound. Jeg spår utvidet allemannseie og Hver Gang vi Møtes i nær fremtid. Gratulerer, og tusen takk! Dette var akkurat det vi trengte denne høsten.
På vinyl hos Apollon eller Big Dipper. Og Malin er ute på turné, så sjekk Facebooksiden hennes for alle datoer.
(Foto: Julie Hrnčířová)
