Hadde vi skrevet sånne “ett-avsnitts anmeldelser” så hadde dette vært noe sånt som “Ole Kirkeng har sluppet en knasende fin countryplate, den synes vi du skal høre på om og om igjen”.
Men vi vet jo at det er ikke sånn vi holder på. Ikke fortjener skiva det heller. Altså, den fortjener fine ord! Men ikke få av dem. Denne fortjener mange mange fine ord, for dette er rett og slett en skikkelig godbit. Produsert av Ole Kirkeng, Dominic Billett og Bendik Brænne i Rockbonden studio i Näckenbäck i Dalarna, midt i de dypeste Svenske skoger.
Billett tok turen fra Nashville, og har spilt med og/eller produsert folk som Phosphorescent, Caitlin Rose, Andrew Combs, Spencer Cullum og The Stray Birds.
I ryggen har han sitt faste band bestående av Sander Eriksen Nordahl på gitar, Martin Morland på bass, Øyvind Kløve Kjernlie på pedal steel og Torjus Gisnås Nevland på trommer. Helt tydelig en tight og samspilt gjeng som vet å gi hverandre rom. Og rommene er en av styrkene på denne platen.
Det er luft mellom instrumentene, og produsentene har tillatt stillhet mellom tonene som gjør hvert instrument synligere i soundet.
“Cowboy Lie Detector Machine er ikke et forsøk på å være amerikanske, men å lage et album som genuint føles som oss. Vi ville lage noe fra Oslo. Vi digger country. Vi liker engelskspråklig musikk, men vi er ikke fra prærien. Vi er fem boys som bor i Gamle Oslo og nord for Grunerløkka. Deler av skiva er et ærlig syn på min plass i countryens verden. Deler av skiva skildrer tankene til en kar som er ny til konseptet ‘tredveårene”
Jeg føler de har lykkes i den planen. Fra den vidunderlige pedalsteelen tar oss inn i “Bare Minimum” så får vi tematisk følge hodet til Kirkeng både inn i tredveårene, og inn i refleksjoner rundt sin egen plass i countrymusikken. Nevnte “Bare minimum” er hysterisk morsom, der han opplyser om sin egen innsats i et forhold. Joda, vi vet (håper i hvertfall) at det er tøys, men det finnes noen tusen videoer på TikTok som beskriver folk som er i akkurat slike forhold. Brænne legger også litt deilig piano på denne som føles helt riktig.
When we make love,
I’ll be the first to come.
Then I’ll fall asleep,
and you can come on your own.
Once in a while,
I’ll make you some coffee.
If you get the groceries,
and wash the clothes for me.
I dobbelhiten “Foreign Country Singer Blues” og “Cowboy Lie Detector Machine” setter Kirkeng skapet på plass for seg selv, og tar opp en greie som Anders Dahlberg snakker om på konsertene sine når han introduserer låter med “Denne skreiv jeg når jeg trodde jeg bodde i midtvesten i USA et sted”.
Det har blitt sånn at det er like snodig å høre Europeere skrive låter formet som at de bor et sted i Appalachia og har vokst opp med hester og cowboyer rundt seg, som om Amerikanske Nashvillestjerner skulle skrevet om norsk bistandsarbeid eller dagliglivet på Karmøy. Det funket frem til seint 70-tall, men nå er vi forbi akkurat det. Og det ironiserer Kirkeng deilig med i “Foreign Country Singer Blues”, der åpningslinjen “I didn’t grow up in the high planes // grew up playing videogames // didn’t have a horse to tame” gir oss en forsmak på den heftige filleristingen vi skal gjennom. Gitarsoloene her aldeles vidunderlige, forøvrig.
So I went to Berlin,
but they were all at the club
I tried to play in Stockholm,
but they told me to shut up
Tried to play Paris,
but I wasn’t that hip
I booked a show in Rome
because it’d be a nice trip
They laughed at my name
last night in Barcelona
Said go back to Oslo, Oklahoma
I “Cowboy Lie Detector Machine” møtes de to temaene, der ønsket om å være cowboy raskt gjennomskues av en pike med øynene åpne. Jeg kjenner noen som kommer til å gromkose seg med pedalsteelen på denne. Åpningen sier alt om hva vi kan forvente; “She said: “You don’t need to act so cool and tough // Honey, I see right through your blue jean bluff // But since you’re standing here, I’ll give you a chance // Go buy me a beer and ask for a dance.“
Et godt eksempel på disse rommene jeg snakket om kommer på vakre “Margaritas for a Dime” der åpningen “She can turn a Monday // to a Friday night” setter oss i stemningen, og får servert en vakker og veldig stille kjærlighetserklæring spekket med snedige små allegorier som beskriver hvorfor akkurat hun er så fantastisk. Her er det bare Kirkeng på vokal og akustisk gitar, og Dom Billett på kor og piano. Og det er alt som trengs.
Tredveårene kommer tilbake med full styrke i “Must Be Growing Up”. Og jeg må atter berømme Kirkeng for tekstene. Dette er særdeles velskrevet, og selv om det er mye bruk av humor her, så er det alvor og dybde – og det er så mange små, snedige vendinger og enkeltsetninger at det er en fryd for en tekstnerd. “I don’t have the time / to be sad all the time” er en slik. Men denne, og de andre, er fulle av slike, så bare gå på egen jakt etter godbitene.
Temaet utfylles i “Work in Progress”, med funderinger om egen utvikling og vei i livet etter et brudd. Vi er litt over i symfonisk country her, med strykere og et 70-talls croonersound. Det lydbildet trekkes også over i “Roadside Flowers”, som jeg ikke får helt taket på. Fint, men ikke minneverdig. Jeg har litt samme følelsen av “Gap Year”. Teksten er god, der Kirkeng utforsker konseptet med “friår”, der man skal gjøre og oppleve absolutt alt man har lest om, sett på tv og instagram og drømt om. Men sliter litt med å få denne til å passe inn blant de andre låtene. Det er for mye som foregår at den på en måte føles litt masete.
Det hjelper naturligvis på at en av verdenshittene i mitt parallelle univers kommer smygende inn i form av “Ain’t So Bad”. Hadde denne kommet ut i 1976 så hadde vi snakket gigantisk. Og i mitt parallelle univers så har denne ligget på topplisten i 12 sammenhengende uker allerede før den kommer ut. Kirkeng stopper bilen og slipper oss ut til tonene av “Ordinary Dream”, som ganske enkelt handler ønsket om å være helt vanlig. Er det liksom greit å ikke ha drømt om å bli spiss på Liverpool? Rockestjerne som spiller på Wembley. Fjellklatrer som fliser opp Everest uten ekstra oksygen… er det greit å bare å lyst til å bli helt vanlig? Det synes Ole Kirkeng. Det er jeg helt enig i. Nydelig hammond fra David Wallumrød som stikker innom for å traktere diverse tangenter på denne, og den gitarsoloen som tar oss ut av drømmen? Vidunderlig!
Et par av oss i DoD diskuterte platen underveis i lyttingen, og ett argument som kom opp var “er det FOR pent? hvor er grittet, liksom?”. Jeg vet ikke hva som går av meg for tiden, men må innrømme at jeg responderte med “Av og til er det greit at det er pent. Det er ikke alt som må skramle og kunne brukes til å slipe ned gammal maling”. Jeg vet ikke. Jeg vet jo at jeg foretrekker vindskeive ting som knapt henger sammen, men samtidig så har jeg alle skivene til Simon & Garfunkel, som jeg elsker dypt og inderlig. Så sånn er det. Av og til er det helt greit at det er fint også. Coveret, derimot, skal jeg holde meg for god til å kommentere.
Vi takker for turen, og oppfordrer på det sterkeste til å oppsøke dette bandet live. Av erfaring så vet vi at de er aldeles ypperlige på alle måter.
