Jeg fikk denne EPen i fanget i fjor høst og falt pladask for soundet til Bretton Woods, men livet gjorde at jeg aldri rakk skrive ferdig omtalen. Den har festet seg såpass godt at jeg tok den frem igjen for litt siden, og fikk sluttført litt vel fortjent omtale av dette bandet. Jeg skjønner heller ikke hvordan denne gjengen har gått meg hus forbi i alle år. Føler meg like deler snytt og fornærmet. De skriver noen av de beste tekstene jeg har hatt gleden av dykke ned i, og låter altså kuler og krutt!
Først må vi gjennom litt historie, for å forstå den nye EP; de presenterer seg selv i presseskrivet på denne måten:
“Bretton Woods er fra før mest kjent i organisasjonsliv, offentlig forvaltning og akademia for politiske og bistandssatiriske sangtekster pakket inn et tjukt akustisk countrylydbilde.”
Det er vel ikke akkurat det enkleste innsalget til spillejobber; “Vi har en del låter om offentlig forvaltning. De fleste, egentlig”.
Og deri ligger litt av årsaken til at jeg aldri ble ferdig med denne omtalen i høst, for jeg stupte ned i det fantastiske kaninhullet som er Bretton Woods vidunderlige backkatalog. Den er nemlig sprekkfull av akkurat det de sier – nemlig tekster skrevet med en skarp penn, om politikk, bistand og offentlig forvaltning. Tenk Black Debbath, bare bluegrass…. velspilt, herlig bluegrass og country med skikkelig liv og leven.
Den første EPen jeg fant heter I Wanna Work for an NGO. NGO er da “Non-Governmental Organization”. Den åpner med en fullstendig fantastisk låt som heter “Let it Trickle”, som ironiserer over vår tids største svindelprosjekt “”Trickle down economics”. Et konsept som på papirer sier at “gi de rike skattelette, så bruker de pengene på fordele sin rikdom nedover i systemet, og skape flere jobber. Naturligvis etter at de har “investert” i større hus, bil, hytte, båt, leilighet i utlandet, enda en hytte (på fjellet denne gangen), et par biler… vel, dere ser mønsteret. “Let it Trickle” er en spretten godbit som ironisk oppfordrer til å la pengene sildre nedover til alle oss fattigluser…
Låter som “NGO”, geniale “Power of Consumers” (“There’s something rotten in my trolly // the power of consumers is limted”) og “Zero Point Nine” utfyller de politiske innertierne på Epen fra 2008. “Power of Consumers” burde være en selvsagt kampsang for absolutt alle som synes det er LITT småsnodig at matvareprisene går opp, opp, opp, samtidig som de to søkkrike matvarefamiliene henter ut milliarder i fortjeneste – en fortjeneste som i følge deres egne utsagn ikke skulle eksistert siden “butikkene knapt tjener penger”.
Albumet The White Elephant Album fra 2011 er litt mer ujevn, men har et mye bredere temaspekter enn politikk, og har herlige låter som “Statoil Blues”, “Race to the Bottom”, “Working in the Field”, “Useful Idiots”, den nydelige “Walk Like a Peasant”, den ekstra sprettene “1325” og spesielt “Norwegian Arms” som er enda mer aktuell i 2026 enn i 2011. Neppe en låt hverken Stortinget eller Kongsberg Våpenfabrikk spiller på julebordet, for å si det sånn.
I 2013 slapp de en ny EP, A Fistfull of Zim Dollars. Nok en gang bitende sarkasme over politisk hverdag, tight og velspilt. Og herlige tekster som “Heart and Brain” og den hysterisk morsomme “Boring Diseases”. De tar opp inflasjonen i Zimbabwe (som vel hadde sin høyeste seddelverdi i 100 trillioner $), den onde sirkelen ved å være underbetalt bonde som tjener for lite til å kjøpe nye såfrø til å sørge for neste års avling.
I’ll Cross The Maintream var neste EP ut, i 2015. Saftige countrylåter som “Tax Me If You Can”, “Pickup Truck”, “Hammer & Sickle” og “The Wolves Will Howl” viser at samfunnskommentarene fortsatt står sterkt hos bandets tekstforfattere. Enda tydeligere blir det når vi kommer til 2017, og EPen Where is the Foreign Departement?
Utsagnet i tittelsporet; “I’m from the richest country in the world // there’s no way you can do this to me”, som omhandler noen som er “alt for unge til å forstå hva de har gjort”, etter å ha blitt arrestert for smuglingsforsøk med kokain i bagasjen i en alder av 29 år. Aldeles nydelig og deilig sarkastisk blikk på å føle de har rett på mye mer enn de har. Og igjen, enda mer aktuelt i dag enn da det ble skrevet. Har kanskje Bretton Woods en eller annen form for fremsynt visdom i bandet?
I 2019 kommer Old Public Management. Tittelsporet “Good Old Public Management” tenker jeg fortsatt burde gå sin seiersgang i alle institusjoner underlagt det “geniale” konseptet New Public Management. Aldeles herlig! Kampen mellom miljøvern og ønsket om å utnytte naturressursene kommer frem i “The Treehugger and the Lumberjack”. “No Pockets in a Shroud” er vel selvforklarende” det samme gjelder “Kidney for Sale”.
Så går det helt til 2025 før neste EP, Let’s Dance Like Politicans dukker opp. Og Bretton Woods får delt nok et knippe låter med sitt sedvanlig satiriske blikk på samfunn og politikk. Tittelsporet forklarer seg selv. “Maintenance” er også en skikkelig perle, med fokus på vedlikehold som motvekt mot bruk-og-kast samfunnet vi har bygget opp.
Greit, tilbakeblikket ble lengre enn planlagt – for nå må vi komme til saken. I 2025 slapp Bretton Woods nemlig sin andre EP for året, men nå i en helt annen retning enn på de foregående 7 utgivelsene. Jeg støtter meg atter på presseskrivet;
“Bob Dylan gjorde det. Johnny Cash gjorde det. Ja, selv Lenny Krawitz og Justin Bieber, har på ulike tidspunkter i karrierene sine dreid musikken sin inn på et kristent spor.”
Ja, jeg vet det er mange som steiler litt der. Men dette er ikke slik dere automatisk tenker. Vi snakker ikke lovsanger her, så det er ikke farlig! Jeg siterer atter fra presseskrivet;
“EP-en består av fem låter som utforsker kristen moral og eksistensialisme i sin mest banale form. Det handler om kjærlighet, liv, død og kildesortering. I flere av låtene lever ånd og økologi i et nedbrytbart skjebnefellesskap, mens andre låter oser av den uforklarlige smørblide selvtilliten du bare får etter en skjellsettende religiøs omvendelse.”
Så hvorfor denne plutselige vridningen fra bitende politisk kommentar til sanger om åndelighet?
Vel, det er så “enkelt” som at alle i bandet enten er barn av en prest, eller har en prest i nær familie. Unntaket, forteller de, er en tidligere trommeslager. Til gjengjeld så er han selv prest.
OG dermed er vi kommet til EPen Tracks to Heaven.
Innspilt i Lydbroderiet under det vaktsomme blikket til Rune Berg, så har Kristoffer Nilsen, Kristine Kvellestad, Helge Holtermann, Erlend Seilskjær, Thomas Reite, Lars Laird Iversen og Jens Aas-Hansen begått en veritabel country- og bluegrassperle som virkelig fortjener oppmerksomhet. Erlend Seilskjær er kreditert som låtskriver og tekstforfatter, og jeg siterer for siste gang pressekrivet;
“Utgivelsen er dypt jordet i musikktradisjoner, mest kjent på bedehus og i lekmenigheter, og vil nok av mange oppleves som fra en annen tid. Men det musikalske uttrykket er likevel sprell levende, i motsetning til tekstene som snarere tematiserer død og forfall.” Og deri ligger vel årsaken til at jeg kicket på dette. “tekstene som () tematiserer død og forfall”. Der har vi meg ja. Gi meg en god murder ballad så er jeg din venn for livet.
Men Tracks to Heaven åpner friskt og positivt, med “Wildflowers”, en låt om natur og blomster.
Jeg spøker, naturligvis. Villblomstene vi snakker om her er blomstene på graven til låtens protagonist, blomster som villig vokser der kanskje er litt uventet. En slags metafor for det som står igjen etter et tap, kanskje? En direkte vakker låt, med tydelige referanser til tradisjonell norsk visetradisjon, samtidig som bluegrass-soundet her er aldeles ypperlig og vel så det. Protagonisten virker å være ganske tilfreds med å være underlag for blomster som forer bier og humler og på sin måte blir en del av naturen og videre liv.
“Father’s Garden” byr naturligvis på en dualitet, billedbruken er bibelsk og samtidig som teksten er et kritiske samfunnsblikk, som har preget hele Bretton Woods katalog siden starten. Bildene far/sønn, oppvekst og manglende grunnopplæring blandes da med bildene av hvordan Gud ga menneskene fritt spillerom i hagen sin og vi gjorde som vi alltid gjør – fåkker det opp og kødder det til, og vinkler dette mot måten vi bruker og misbruker planeten på. Elegant. Veldig godt skrevet, og veldig elegant gjennomført.
As he left, we could do what we desired
We wanted some apples, and cut down the trees.
Then we shat in the well and lit a fire.
Hell broke loose as we found the tractor keys
Moralen er; overlatt til oss selv uten voksne til å passe på så er dette en katastrofe som er umulig å snu.
I “Before I Saw the Light” er protagonisten nyomvendt fra et syndfullt liv. Og når du dukker litt ned i teksten så er det mer enn nok sarkastisk snert. For det syndfulle livet varierer fra en student med litt overtenning til en småkjeltring som stjeler i butikken. Det meste ting man med litt skjerping av egen moral kjapt korrigerer. Uansett, velskrevet og velfundert. “There’s a Train” tar oss videre på Bretton Woods musikalske reise. Den trekker veksler på foregående låt, og handler vel egentlig mest om å rydde opp i livet sitt og bli vel forlikt med alle man har vært uenig med før man går på toget for den siste reise.
“There’s a train waiting at the station,
to carry me to my final destination.
Away from this world, the hardships and pain.”
EPen avsluttes med en omskrevet versjon av en gammel salme, “Kven kan seia ut den gleda”. Jeg er ikke akkurat bevandret i salmeboken, så hvor tett opptil originalen den er skal jeg ikke vurdere. Men den er naturligvis spekket med skam, eder og galle og både frykt og glede i møte med det allmektige.
Bruk litt tid på den nye EPen til Bretton Woods. Men bruk også litt tid på katalogen deres, de er en virkelig perle i norsk country- og bluegrassmusikk som må få et stabilt fotfeste også utenfor hovedstaden. Kanskje at fokuset flyttes fra utviklingsministeren og tilstøtende kontorer over på det åndelig kan gi økt aktivitet i det gamle bibelbeltet på Vestlandet? Jeg krysser fingrene, og overlater dere til Gud, Jesus og Bretton Woods..
Du finner bandet på Facebook.
