Jeg hadde høye forventninger til konserten med Gangar. Da jeg sjekket ut bandene på forhånd, så traff de rett i ryggmargen til en som er oppvokst midt i gammeldans- og feleland. Bandet kombinerer norsk folkemusikk, hardingfele, rock, metall og ikke minst energi, sjarm og humor – og lager en smeltedigel av musikk og glede som er helt unik her hjemme.
De uttrykker glede over å endelig være booket på en rockefestival, etter å ha spilt på en hel rekke folkemusikk-festivaler over hele landet OG utover i Europa. Fra min tid i utkanten av de miljøene så vet jeg det var mange SÆRDELES konservative folkemusikk-entusiaster som trolig ville fått store problemer med pusten etter å ha møtt Gangar. Men gi dette livebandet 2 minutter på scenen foran den mest konservative folkemusiker (ELLER rocker), så tror jeg de blir overbevist.
For maken til show, energi, spilleglede og rett og slett ellevill opptreden skal du jaggu lete lenge etter.
Når du setter sammen hardingfele, blytung gitar-rock, et rått, tungt beat OG en saksofonist som fint kunne deltatt i en Bippe Stankelbein/Per Ulv – tegnefilm, så skjønner du at her har du fått være med på noe helt annerledes.
Litt uti konserten oppfordrer de til å få på plass moshpiten. I starten er det en tilnærmet vanlig moshpit, men utover i konserten så blir det et aldeles nydelig sammensurium av langhåra rockere, streite pop-kids i lys shorts, lys skjorte og lyse sko uniform, vossinger i Felleskjøpet-kjeledress og en gjeng i rosa grilldress med rosa fisker på hodet (!!), og det morpher inn i å bli en slags avantgarde gammeldans-oppvisning, der folk danser reinlender og halling og hva det måtte være – MENS de hopper inn i hverandre og lager helt vidunderlig baluba. Og alle smiler. Overalt. I hele publikum.
OG på scenen. Noe av det verste med å ta bilder på konserter og festivaler, er at man kun får ta bilder under de tre første låtene. Så når bandet omsider begynner å bli varme, DA må vi gå ut. Og det er naturligvis derifra og til litt over halvveis at de beste motivene dukker opp. Men da står vi lengre bak og gremmes over å ikke fange øyeblikkene i kameraet.
Det slapp vi på Gangar. Etter tre låter var jeg direkte sliten av å løpe frem og tilbake og veive rundt for å forsøke å fange en brøkdel av alt som skjedde på scenen, og hadde så mange bilder å redigere at det akkurat denne gangen var helt greit å måtte gi seg etter tre låter.
For der oppe løpes det. Det hoppes. Det veives. Det spilles. Gangar griper tak i publikums oppmerksomhet fra første sekund, og spiller aldri taket. Hele veien pisker de publikum med i sine ablegøyer. Og det er bare naturlig at vi får servert et temmelig imponerende Hallingkast mot slutten. De har det helt tydelig vannvittig gøy på scenen, og det smitter naturligvis over på publikum.
Og så må det være helt klart – det blir pokker ikke skikkelig fest før du har tent på fela MENS du spiller…
Denne gjengen kommer vi til å høre mere til, heldige er de som får besøk av Gangar utover høsten. Jeg tipper de kommer til å dukke opp på mye mer enn folkemusikkfestivaler neste år…
(klikk på bildene for å se galleriet fra konserten. Bruk piltastene for å bla)
