Charles Wesley Godwin slipper sitt tredje album, og hvis han ikke med dette tar det endelige steget opp i førstedivisjon i USA, så forstår jeg ingenting. De siste årene har vi sett Godwin skifte stil fra en litt velkledd mann som synger så beina dine skjelver, til en litt tøffere outlaw-rocker som fortsatt synger så beina dine skjelver. Bare enda mer.
Family Ties satt langt inne hos en Charles Wesley Godwin som var sliten etter en pandemi-periode som tok knekken på økonomien, og påfølgende brutal turnévirksomhet for å tjene til salt i grauten. Lange, tilsynelatende endeløse kjøreturer hjem fra konserter, og en utmattet artist som på hjemmebane var småbarnsfar til to. Det var tomt for inspirasjon og energi, et nytt plateselskap forventet levering fra øverste hylle, men sangene kom ikke.
En samtale med svigerfaren endret alt, og de påfølgende ukene var Charles på plass ved skrivepulten før klokken 5 hver morgen, for å jobbe. Og jobbe gjorde han, for Family Ties har blitt et veritabelt mesterverk av et dobbeltalbum, der familie er den røde tråden. Åpningssporet – den instrumentale “Tell The Babies I Love Them” forteller alt om følelsene som har blitt berørt underveis i prosessen.
Tittelsporet følger, og gjennom 4 minutter og 15 sekunder forteller han sin historie, og forklarer viktigheten familie har i livet hans.
Tied down with a full heart
Lived my wild days from an early start
Fell hard at twenty-two
Landed softly right by you
Gasped for breath in mountain air
Drove across the plains with no cares
Chasing dreams like wildfire
In my kids’ eyes I see that desire
Og så den stemmen da dere. Jeg glemmer aldri den formiddagen Charles og kona (som den gang var gravid med førstemann, Gabriel) kom inn i stuen vår i Nashville for å spille tre låter for oss. Litt sjenert, ganske ny som artist, nettopp gitt ut sitt første album. Veldig høflig, veldig hyggelig og fokusert. Men synlig nervøs for kameraer og opptaksutstyr. Og så bare klinker han til og synger oss rett i knestående. For den stemmen. Den stemmen er intet mindre enn overjordisk. Et år seinere stod han på scenen i stuen til Torbjørn, og sang oss rett i senk. Helt sjuk etter å dra hjem til kona og den nyfødte sønnen, men med et ansvar for å fullføre en turné som var avtalt lenge før barnet kom. Men for en formidlingsevne, for en kraft og FOR noen låter og tekster han hadde allerede den gang, rett før verden imploderte og stengte ned.
Nå spiller han for tusenvis av mennesker i USA, og har levert et album som er så imponerende at bare tanken gir meg god gåsehud. For, som vi har snakket om flere ganger før, det er én ting å slippe et album som stort sett består av gode låter. Men å slippe et dobbeltalbum som sin tredje plate, og fylle den med låter der hver og en kan slenge deg i veggen, røske ut hjertet ditt og etterlate deg som en klump av følelser er pokker ikke mange forunt.
Men Charles Wesley Godwin, han gjør nettopp det. Tredje låt på Family Ties illustrerer egentlig alt Godwin står for som artist. Tittelen “Miner Imperfections” er et perfect ordspill på bakgrunnen hans fra et gammelt kullgruvesamfunn, og bruken av “miner” som erstatning for “minor”, der bakgrunnen forklarer hvorfor karakteren i låten er som han er, og har blitt som han har blitt. Det er, som mange raskt vil skjønne, en låt til og om hans far. Og måten han etterhvert flytter seg inn i rollen som far, og aksepterer at også han har “miner imperfections” er låtskriverkunst. Altså, lykke til med å ikke grine.
I don’t mine low coal but my collar’s still stained blue
My kids look up at me the way I looked at him
For those little ones there’s nothing I won’t do
I hope one day they can understand
Du kan lytte til platen som en historie, du kan lytte til enkeltlåter og begge deler fungerer like bra. Men å lytte til alt som en sammenheng, mens man leser tekstene – gir en helt spesiell flyt, og avslutningen med “Take Me Home, Country Roads” er helt riktig når man har lyttet seg gjennom Charles Wesley Godwins liv på denne måten.
Han har et band i ryggen som er tight, godt kjent med låtene, og som fyller akkurat de riktige rommene med de riktige instrumentene. Og hele veien bygger de opp rundt de to viktigste stemmene på platen; Godwins stemme og Godwins lyrikk.
En av favorittene mine er “Gabriel”, som han skrev til sin da ufødte sønn, og spilte for første gang på turnéen som brakte ham til Norge i februar 2020. Akkompagnert av en akustisk gitar, en kontrabass, en banjo og en fele så er dette amerikansk mountainmusic som bare folk fra fjellene kan lage det. Og en vidunderlig vakker tekst som er en lovnad om uforfalsket kjærlighet. Og disse tre linjene her?
I guess what I am saying is I’m here to stick with you
If I could I’d never utter a single word that isn’t true
Know inside I’m trying to hide a boy in grown man’s shoes
Det er så mange nydelige låter på denne platen at det er håpløst å trekke frem alt, jeg kan bare sneie innom noen umiddelbare favoritter. Men bare på de korte ukene jeg har hatt med denne platen så har det dukket opp nye favoritter, og låtene bare vokser og vokser. Og alle har små elementer som bare treffer, og er helt perfekte.
Som; pedalsteel-gitaren som fører “Dance In Rain”, nok en overveldende vakker tekst til barna, der kjærlighet og gode råd skisseres som en sikkerhet i tilfelle man skal gå bort før sin tid. Og aller viktigst, at hans drømmer for sitt barn, som far, ikke må sette begrensninger, og at uansett hvordan livet spiller ut så er han like stolt.
Som; måten han bruker stemmen på i “Headwaters”, der jeg gjetter på at teksten handler om bestefaren. Og som pianoet i “Soul Like Mine”, der han dønn ærlig forteller om livet på veien når det er tungt, undrer seg over hvordan livet vil behandle ham i fremtiden – hvorvidt det er livet på veien som fortsatt vil trekke ham – eller om han vil ta andre valg. Vi snakker perfeksjon.
Innimellom får vi en og annen rocker, der spesielt “Two Weeks Gone” er overlegen som kjørelåt.
Denne er skrevet i og om bilkjøring på lange, støvete landeveier.
Avslutningen må også nevnes.
Rockeren “Cue Country Roads” legger naturligvis opp til siste låt, hans egen (og en av mine favoritter) versjon av “Take Me Home, Country Roads”. Sjelden har jeg hørt en coverlåt være så perfekt for en artist som den er for Charles Wesley Godwin fra West Virgina. Og når den instrumentale “By Your Side” overtar med noen barnelyder i starten, og deretter toner ut mens vi hører Godwin synge “Take Me Home, Country Roads” for barna sine mens de ler og hygger seg…
Det er en monumental maktdemonstrasjon fra Charles Wesley Godwin, og jeg bøyer meg i støvet for denne artisten og mannen og det han, medmusikanter og produsenter har laget. DETTE er slik ekte countrymusikk høres ut.
På vinyl hos BigDipper