fbpx
Forsiden Alle poster Fangst – Føniksinstituttet

Fangst – Føniksinstituttet

Mitt favoritt-rockeband det siste året har vært Fangst. Med jevne mellomrom har de sluppet singleperler som har gitt oss nytt håp for ekte, håndlaget rock’n’roll.

Fangst består av medlemmer fra Hvitmalt Gjerde, Honninbarna og Death By Unga Bunga.

Sammen har de laget låter og på særdeles kort tid etablert et navn som et kompromissløst, velspillende rockeband med gode tekster.

Og så tar vi oppgjøret med en eneste gang. Til tross for at bandet holder til i Oslo, og har medlemmer fra all-over, så er vokalist og gitarist Johannes Fjeldstad ikke bare fra Bergen, men også sønn av Piddi Fjeldstad fra byens mest legendariske rockeband Pompel & The Pilts. Fangst er derfor å regne som et Bergensband. Reglen er enkel; hvis en Bergenser spiller i bandet, ELLER bandet var dannet i Bergen (til og med av innflyttere), så er det å regne som et Bergensband. Dette gjelder dobbelt hvis vokalisten er fra Bergen. Og siden Bergen var hovedstad lenge før Oslo fikk overta fordi Bergen hadde andre ting å gjøre, så er saken ferdig diskutert.

Debuten Føniksinstituttet, har blitt et veldig godt album – men overraskende nok er det et par låter som ikke treffer meg helt, og jeg får følelsen av at det er noe litt uforløst og at de har litt mer inne. Albumets største mangel er min favoritt-låt fra dette bandet, singelen “Hundre netter”. Den beste rockelåten som har kommet ut her i landet på mange mange år – helt siden band som Hjerteslag og Oslo Ess og Honningbarna debuterte. Utover det så Føniksinstituttet – som kommer på Jansen Records – en dønn solid debut der energien og trøkket treffer deg midt i mellomgulvet, løfter deg halvveis opp på veggen og lar deg sprelle.

Og til tross for at Gene Simmons i april gikk ut og var person nummer Fjørti million til å hevde at Rocken er dau, så motbeviser Fangst det på de fleste av låtene på denne plata.

Bandet består av Johannes Fjeldstad (vokal og gitar, Hvitmalt Gjerde), Stian Gulbrandsen (gitar og vokal, Death By Unga Bunga), Lars Anfrido Emmelthun (bass og vokal, Honningbarna) , Dag Markhus (trommer).

Da nevnte singelen “Hundre netter” kom ut, og jeg falt pladask – så hadde jeg veldig sansen for de følgende sekvensene i presseskrivet:

Hvorfor starte Fangst?

– Verden (les: Norge) trenger Fangst.
Vi ser på det som en ren nødvendighet, som et mandat gitt fra Kongen sjøl. Det var ingen vei utenom og nå må vi bare fortsette

Hva er planen?

– Vi vil opp og fram. Vi vil bo på hotell.
Vi vil formidle følelser med appellerende musikk (les: ikke appellere til følelser gjennom musikk.) Vi vil være en skapende kraft som går ut av kontroll, men som treffer midt i blinken.

Og aller mest denne, om bandets inspirasjonskilder. Her har de alt det viktigste som må være på plass for å starte et band som sikter på verdensherredømme.

– Sviatoslav Richter som spiller Prokofievs 8. sonate, vintoddy på operataket, pocket-romaner, Muhammad Ali, Stax i Njård-hallen i 1967, folk som utnytter sitt potensiale til felles glede, wienerpølse på Alexander Kiellands plass, panteautomaten på Coop, stjernene over Golsfjellet, og ting som bekrefter at hjertet fortsatt banker.

Tidligere har altså vi fått singlene “Hundre netter”, “Hjertet”, “Fine ting tar slutt”, “Eneste peneste” og “Himmelen i kveld” i 2021- som alle kunne forsvart plasser på albumet. “Lola”, “Nye vinger” og “Krig på Tjuvholmen” kom som singler i 2022, og har alle fått plass på Føniksinstituttet. Det sier bare litt om nivået på produksjonen til Fangst. Bandet er tight, produksjonen oser rock’n’roll, og dette låter

Noen av favorittene mine; “Ut av det grå” – riffene, koringen, dynamikken, teksten. Det blir altså ikke mer rock’n’roll enn “wooo wooo” koring. Teksten som tar opp utfordringen rundt å komme seg ut av en monoton og deprimerende hverdag.

Ble fortalt kor viktig
det e å følge med
sjanser kommer på
løpende bånd
Prøver si det til meg selv
Fjeset i et speil
Eg har glemt ka
eg drømmer om
Ut av det grå
ut av den veggen
som eg stirrar på

På “Hvem kan roe han ned” får vi et par av de herligste tekstlinjene på lang tid, før de tar et oppgjør med å bli snakket ned til av folk som mener de vet bedre – eller best.

Et intervju med gründeren
fikk meg til å søle kaffe
på meg selv

Jeg må også trekke frem “På byen sentimental” – der bassen og gitaren i introen er sånne små godbiter som bare fester seg i hjernebarken. Og teksten er helt herlig. Sånn har vi alle hatt det. Har vi lært noe? Neppe.

“Krig på Tjuvholmen” er også en favoritt. Vokalen fra Emmelthun kler den litt mer nedpå låten, der teksten får litt mer fokus. Totalt sett er dette en meget sterk debut fra Fangst, men vi vet de har mer inne – og det vet jeg de kommer til å vise i tiden fremover. Både live og på neste plate.

Plukk med deg et eksemplar av Føniksinstituttet fra din lokale plateforhandler. Eller bestill et eks fra bandets Bandcamp (der de også selger eksklusive testpressinger). Eller fra BigDipper.

Forrige artikkelHerr Nilsson – Sun Sets in Skuteviken
Neste artikkelCaitlin Rose – Cazimi
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here