På sitt femte soloalbum sluppet nå i mai tar Craig Finn (Lifter Puller / The Hold Steady) oss videre inn i sitt litterære og musikalske univers og triller ut til sammen ti eminente låter. Eller låter?
Det er flere som har påpekt at musikken på Finns soloalbum kun er til for å støtte opp om tekstene og det litterære universet, men her må jeg arrestere meningsbærerne umiddelbart.
Her finnes gode låter, smakfull lek med lyder og god produksjon. Selv om tekstene og historiene både er engasjerende og holder et svært høyt nivå betyr vel ikke at musikken nødvendigvis spiller andrefiolin? Prøv å si det samme om Springsteen, McMurtrey, Cohen eller Dylan på sitt mest skranglete, rautende eller lavmælt messende. For meg er det miksen og soundet som betyr mest. Helheten. Jeg har mer enn en gang ønsket å røske den sure gitaren fra Dylan, men det blir som å fjerne kontrastfargene. Meningsløst. Det samme med Finn.
Hvis du ikke kjenner til Finn så er det skyggesiden av tilværelsen han stort sett beskjeftiger seg med litterært. Dop, nattklubber, by, hverdag, håp, livets skitne realiteter, nostalgiske tilbakeblikk og relasjoner for å gi litt kontekst. Flere av karakterene i hans tekster dukker også opp flere ganger i hans låter. Hans låtskriving er organisk. Det samme gjelder tematikken. Historiene og skissene utvikler seg. Ikke ulikt det tekstlige universet til Willy Vlautin fra nå nedlagte Richmond Fontaine og nydelig videreført gjennom bandet The Delines. Eller i Vlautins forfatterskap. Craig Finn har derimot en litt mer pønkete, rocka og obskur bakgrunn som han tidligere fikk ut i Lifter Puller og serverer rester av i The Hold Steady. Begge artistenes karrierer er verdt et nærmere bekjentskap og dyptpløyende studium.
Plata ble spilt inn i 2021 med produsent Josh Kaufman og D. James Goodwin ved spakene. Et klassisk “overskuddsprosjekt” i coronatid med en haug venner og bekjente som musikalske medløpere. At tekstene er skrevet under pandemien, under krise og politisk og sosial uro preger utgivelsen trolig mer enn før. Finn forklarer likevel aldri hele verden eller utgir seg som en forståsegpåer. Han gir oss skisser og historier vi selv må reflektere rundt og tygge på. Han er en mester til å trylle ut slikt gods ofte i en messende form …
På åpningssporet “Messing with the Settings” møter vi denne repetitive litterære opplesningen etter et kort innledende refreng …
Sundown, it feels like I’m riding a train I’m not on
Sundown, it feels like I’m riding a train I’m not on
Musikalsk blandes kassegitar, piano, trommer, bass og stryk med innslag av elektroniske elementer før historien om jeg-personen og Rachel ruller ut …
Rachel was practical, she always carried matches
She said she didn’t have habits, they’re rituals
She threw salt over her shoulder when they rang for last orders
She held her breath when she got up from the table
It never really mattered that she was twelve years older
Except for when we talked about the 1980s
‘Cause I was still showing up to Modern European History
While she was trying to hold on to her baby
For meg er refrenget Finn sin invitasjon inn i sin verden. Vi befinner oss i utkanten. Tekstene og personene er sjelden i sentrum. Låta duver dronende avgårde i et filmatisk tempo.
På andrelåta “The Amarillo Kid” – et av skivas desiderte høydepunkt – rulles en så overbevisende historie og låt ut at det er en fryd. Nydelig enkelt gjort. Pop og historiefortelling smelter sammen. Vi befinner oss i en kriminell underverden og skyggedal. Denne låta er verdt et trykk på repeatknappen eller kraftig rillesliting på platespilleren.
I was born down in the handle
I was brought up by the strap
When the Devil starts to show up in your dreams
Then it’s hard to get your dreams back
If I’ve lost my sense of wonder
You can blame it on the banks
Because the scammers and the skimmers all swim around together
And every dealer has a fish tank
På “Birtdays” låter Finn nærmest lykkelig. Her tusler låta ubekymra rundt i dur. Vi får besøk av en lystig The E-Street Band aktig saksofon som kunne vært spilt av Clarence Clemons i sine velmaktsdager. Låta har da også noe Springsteen aktig over seg. Finn har selv pekt i retning Springsteen for inspirasjon både musikalsk og lyrisk tidligere.
Fjerdelåta “The Year We Fell Behind” er en rolig låt som like godt kan oppsummere mye av det Finn driver med på sine soloprosjekt. Fine låter med triste eller alvorlige historier der den nydelige koringen og stryk balanserer låta.
The meds, they gave her distant eyes
The windowsills were filled with flies
She didn’t leave the house there for a long time
The storm rolled in so slowly
The destruction became boring
The story of the year we fell behind
Herfra og ut er skiva en parademars. “Due to Depart” kunne vært signert Springsteen på en god dag. På “Curtis & Shepard” brukes programerte rytmer og smakfulle keyboard, bass og vokal med koring som minner om produksjoner fra 80 og 90-tallet ala Leonard Cohens bruk av kor. Det musikalske gjenspeiler historiens tidskoloritt. Smart og fint.
When Curtis kicks the door in, then Shepard’s on his knees
And Curtis says “I’m sorry that we didn’t have more time
What went down in ’89 and again in ’93
You did things in the city, the city’s still not happy
Remember in the garden in 1997?
And Curtis pulls the trigger
Now Shepard can’t remember
“Never any Horses” trasker rolig inn i en Lou Reed aktig verden, men er umiskjennelig Finn. Noen raske trommeoverganger og bruk av rett andel romklang gir chorusgitaren / phaserbassen og trommene et 80-tallspreg som kler låta svært godt. Koringen understreker det hele. “Jessamine” drar det samme lydbildet videre og med bruk av nydelig fretless bassgitar og gjør at ikke Lou Reed sammenligningen er helt sånn på tryne. Vi står alle på skuldrene til noen. Men det er teksten og historien som igjen står i sentrum av låta …
We used to hang around her room
Getting off on all the gloom and the doom
Watching cavemen in the cartoons
Playing xylophones made out of bones
She was sexy, but still death-obsessed
She said the bloodshed makes such a mess
But you really don’t even have to market it
Yeah, it pretty much sells itself
Man kan ikke akkurat beskylde Finn for å velge de lyseste temaene i livet. “A Break from the Barrage” fører oss tilbake til den messende innledningen på skiva før “This is What It Looks Like” avslutter ballet. Avslutningen er like inviterende catchy og inviterende som starten. Bruk av lett shuffle og trommer med nydelig gitar og annet krydder viser den smakfulle produksjonen som løfter fram Finns tekster og uttrykk.
Hans tidligere soloutgivelser Clear Heart Full Eyes (2012), Faith in the Future (2015), We All Want the Same Things (2017) og Need a New War (2019) holder høy kvalitet, men jeg legger trolig sisteskiva øverst i bunken. Dette er en skive som kommer til å rulle stille inn i solnedgangen på min spilleliste. De fleste låtene tåler mange gjenhør og skiva vokser for hver gjennomspilling. Jeg har lest at de tre siste skivene skal utgjøre en form for triologi. Dersom det er tilfelle er dette i alle fall et verdig og svært vellykket punktum for nå.
Dersom du har tid og lyst så hør også på Lifter Puller & The Hold Steady. Googler du eller søker litt på en viss strømmetjeneste finner du raskt en over 3 timer lang podcast hostet av dyktige Yasi Salek om emnet. Anbefales i bilen på veg til sommerregnet.
Våre venner hos Big Dipper har naturligvis platen på vinyl.
