Tor Arve Barøy gir ut sitt debutalbum som soloartist i dag, men det er ingen uerfaren debutant vi snakker om her. Barøy kommer opprinnelig fra Kvinesdal vest i Agder, nå bosatt i nabokommunen Farsund og har i mer enn 20 år vært en av distriktets viktigste formidlere av livemusikk til folk i regionen.
Barøy er en av en håndfull artister i Lister-regionen som har brukt et fryktelig uansvarlig, dog imponerende antall kvelder og helger på en scene, ute der som folk har møttes for å ha det festlig og kjekt sammen. Siden Barøy er en i overkant stor Bob Dylan fan, har det vært med å styre kvaliteten på låtene som har folket har svinget seg til. Det er mang en lokal pubgåer som har fått mye ordentlig musikk inn med halvliteren. Musikk som de enten ikke kjente til, eller hadde den fjerneste anelse om at de likte.
Ser vi gjennom årene som har gått siden Barøy første gangen stod på en scene, finnes et helt kobbel av bandkonstellasjoner som han har vært en del av og vært pådriver for. Det har alltid vært nye ideer til bandsammensetninger og konsepter. Hard-Core Troubadors, Tor-Arve og han Andre, Blow Your Heads Off, Countrymen, Oakland, 4 Weel Dryve, for å nevne noen. For ikke å snakke om alle andre lokale, nasjonale og internasjonale artister han har spilt ved siden av og bidratt til på konserter og album. Navnet hans er velkjent for mange innen musikkbransjen langt utover Sør-Vestlandet.
Det er derfor virkelig på tide at låtskriveren og soloartisten Tor Arve Barøy får lov til å briljere litt på egen hånd. Selv om han slett ikke er alene i dette prosjektet. Tvert imot kan man vel si. Det er et kobbel av musikervenner og kollegaer som bidrar på albumet, blant annet trommeslager, medprodusent og tekniker Thomas Gallatin, som også er kjent for sitt samarbeid med flere av norges største artister som blant annet Marit Larsen, Darling West, Morten Abel og Odd Nordstoga.
Produksjonen er akkurat så rik og fyldig som jeg forventet fra denne kanten. Her gjelder ikke «less is more». Her er det viktig å skape følelsen av storhet og samspill. Lyden og låtene er inspirert av musikkhistoriens største og mest innflytelsesrike artister, kanskje aller mest mot Dylan og The Band historien, men også Beatles, Tom Waits, Beach Boys og Springsteen skinner gjennom som inspirasjonskilder på flere av låtene. Albumet er innspilt i Riverside Studio i Kvinesdal og produsert av Barøy selv, sammen med Thomas Gallatin.
Barøy har valgt å skrive på norsk, siden han selv mener at det er det språket han mestrer og uttrykker seg best på. Så da synger man selvsagt også på norsk, på en Kvinesdaldialekt ispedd litt Farsundsk tonefall. Umiddelbart føles det som en krevende øvelse, men Barøy leverer så det suser på sin egen dialekt. Her snakker vi om å eie språket sitt og bruke det til sin fordel. Enhver dialekt har sin egne ord og vendinger og Barøy er ikke redd for å bruke disse aktivt og fremstår dermed som en ypperlig ambassadør for dialekt- og språkbruk fra Lister-regionen.
Låtene og musikken da? Det sparkes i gang med «Klart som Glass». Med et smell drar han i gang en rocka historie som handler om hvordan man går fra tenåringsgutt til voksen mann, starte og avslutte en familie, det å bli voksen og finne leia i livet. Det lukter et snev av selvbiografi over åpningssporet. Det hele er krydret med en produksjon full av orgellyd og et rock’n roll øs som man bare må elske.
«Presedens» er kanskje den låten som skiller seg mest ut på albumet. En politisk gjennomgang av livet til en diktator og umenneskelig leder, som ikke ser hva han skulle gjort annerledes. I «Evig Snø» får vi en klassisk og tidløs norsk rockelåt. Den kunne like gjerne vært laget på 90-tallet som i dag og det låter akkurat så dramatisk og mørkt som tittelen tilsier.
På «Hverdagen» fader vi inn i låten, et ikke så vanlig grep, men svært effektfullt og lett å legge merke til. Låten bygger bare på seg og det kores så nakkehårene reiser seg, det er en blåserekke som blåser i alt, et orgel som pumper og et deilig gitarøs. Hverdagen er tross alt den beste, sier vi ofte. Det er da man lever i sin egen kreativitet, noe som gir glede og ro i en rastløs sjel.
Fremdeles dundre torden, fremdeles så hølje regnet ner, det e tungt i oppoverbakke, å jævla lett å trilla ner
Med flugelhorn, clavinette og fele glir vi inn i låten «Ein Knekk». En av platas litt mer rolige låter, men med et fløyelsmørkt arrangement og en melodilinje som biter seg fast i hodet ditt. Låten kommer med en bønn til alle om hvor viktig det er å være til stede, se tegnene og lytte når noen har det litt tøffere enn vanlig. «Moderat Positiv» starter noe lystigere med en blåserekke som tar oss med på en beatlesk intro til låten. Så gir Tor Arve oss verdens beste råd i det han tar livet ned på et normalt nivå. Vi bare må være litt tålmodige så vil alt bli heilt greit. Sånn er jo livet.
På platas kanskje aller fineste spor, «Skyggen», får vi også høre den smellvakre stemmen til Ann Kristin Eikeland slå gnister ved siden av Barøy. Låten er en nydelig og melodisk countryrocker med steelgitar og banjo. Eikeland og Barøy forteller om det som er vanskelig i livet og hvordan alt kan snu både den ene og den andre veien når du minst aner det. «Gamle Hus» er en feiende flott, men litt vemodig, ballade og en trist historie om hvordan lokalhistorien rundt oss forsvinner. Minnene som folk skapte i disse gamle husene, de eksisterer ikke lengre når folk ikke lengre tar vare på disse bygningene eller at folkene selv forsvinner.
Til sist får vi «Ramma Inn». Dette er Tor Arve i Dylan-modus og den rake motsetningen til den rike produksjonen resten av albumet har fått. Her er det skjært til beinet med kun munnspill og akustisk gitar i tillegg til vokalen. En verdig og veldig fin avslutning på en gnistrende god plate fra en artist som garantert har gått med en låtskriver i magen i mange år. Det føles så riktig å skjenke seg selv denne muligheten nå. Slippe sine personlig tanker og historier ut til alle andre, slik bare en ekte låtskriver tør å gjøre. Med albumet Bedre enn Ingenting har Tor Arve Barøy satt varige spor etter seg også som plateartist.
Et kikkhull inn te fortida
Et minne skapt for lenge sidan
Kan me sjå det dei ville me sko sjå?
Albumet er ute i dag på strømmetjenestene, mens fysisk format slippes senere i måneden. Den kommer kun fysisk som kassett, slik at du kan spille den i veteranbilen, traktoren eller på det gamle barnerommet ditt der den gamle Hitachi kassettspilleren fortsatt venter på deg. Har du ikke kassettspiller, så er det på tide å ta en tur på bruktmarkedet. Kassettformatet er nemlig godt voksende.