Hva skal man egentlig si om et påfunn som å gi Endre Olsen i oppdrag å lage et bestillingsverk til Den Forvitnelege Countryfestivalen med tema “Ivar Medaas”?
Hadde noen spurt da jeg var 12-15 år, så hadde jeg bedt vedkommende ryke og reise, for var det noe vi virkelig avskydde – så var det musikk som ble spilt på ønskekonserten på radio. Og i særdeleshet Ivar Medaas, for han var ikke bare gammel og uinteressant – men besteforeldrene våre likte Ivar Medaas. Et tydeligere stempel på dårlig kvalitet skal man lete lenge etter.
Som min gamle venn og alt for tidlig henfarne mentor Egil sa, “du skjønner det når du blir voksen”. Jeg skal ikke på langt nær påstå at jeg har blitt voksen – men maken til høytidsstund som den vi fikk i Gamlekinoen på søndag ettermiddag har jeg helt ærlig ikke opplevd på lenge.
Jeg foreslår at det reises en statue på Vossevangen av hvem enn som kom med forslaget om denne konserten – med en statue av Endre Olsen og bandet hans ved siden av. For å parafrasere Endre Olsen; Ivar Medaas var Americana lenge før konseptet var funnet opp.
Olsen har hentet frem en låtskatt som i stor grad har ligget nedstøvet i våre besteforeldres platebunker, og gitt dem nytt liv og aktualitet ved å gi det hele et konsept, en sammenheng og et ensartet lydbilde. Tilpasset og levert til en ny generasjon musikkfans, pent innpakket med sløyfe på. Og det låter altså helt uimotståelig vakkert.
Sammen med sin mangeårige vokalpartner Ragnhild Kambo Grov, så fremstår de to som vår tids Ivar og Kari, der de har funnet ut av duoens – i følge Olsen – utfordrende sangstil. I vår livestream på lørdag fortalte de litt om utfordringen med å fordele melodi og “alt det Ivar Medaas” gjorde mellom seg – og jeg må si de har løst det aldeles utmerket.
Endre Olsen er en formidler av rang, humoren sitter løst, og undertegnede ler innimellom så det er vanskelig å puste skikkelig. Bandet hans er tight som Fantomets trikót, og vokalprestasjonene deles mellom Endre Olsen, Ragnhild Kambo Grov og Jørgen Sandvik. Og en gjestestjerne vi kommer tilbake til.
Låtene har fått en bluegrass/country-tilnærming, der kontrabassist Anders Bitustøyl er grunnfjellet mens strengevirtuosene Jørgen Sandvik (som vi blant annet kjenner fra Real Ones) og Stords egen Slash – Roald Kaldestad leverer så gåsehuden formerlig krøller seg over hele kroppen.
Det er dog på sin plass på spørre seg om vi har misforstått Vossingenes musikkglede, for det kan ikke stikkes under en stol at oppmøtet under årets festival var sjokkerende lavt. Og slik vi kjenner folket på Voss så var akkurat det særdeles overraskende gjennom hele helgen. At det ikke strømmer til fra Voss og bygdene rundt, og fra en storby som bare ligger halvannen times togtur unna kan ikke tilskrives annet enn pandemi-likegyldighet.
Personlig vet vi inderlig godt hvor mye arbeid som ligger bak en slik festival, det er hundrevis av timer fra frivllige i månedsvis – for å glede andre. Og når responsen er “meh”, så er jeg den første til å si at det er et særdeles ufortjent svar til en gjeng som har jobbet fletta av seg for å gi lokalsamfunnet noe helt spesielt.
Der andre festivaler tar i bruk grepet “hent inn et par “folkelige” band for å dra folk”, så har DFC holdt kvaliteten i høysetet, og booket fra aller øverste hylle nasjonalt innenfor det utvidede Americanabegrepet, og det er musikk på skyhøyt nivå som har blitt levert. Her må man bare tørre å la seg utfordre, og på et sted som har sin egen jazzfestival skulle man tro det var åpne ører og interesse for å oppleve ny, god original musikk. Jeg tror aldri jeg har overvært en festival (6 år på Americanafest inkludert), der jeg med hånden på hjertet kan si at nivået og kvaliteten på utøvere var så gjennomført skyhøy og helt unik.
For ta et mye brukt utsagn fra Halvor Johansson i Radio Rock; “Jeg er skikkelig skuffa over FOLK! Ta deg sammen”. Uten slike ildsjeler som gjengen bak Den Forvitnelege Countryfestivalen, så forsvinner tilbudene – og alt man sitter igjen med er traurige tv-serier på Netflix og blass reality på tvskjermen. Her må egentlig hele Vestlandet bare ta seg sammen. Strengt tatt hele landet.
Frustrasjon til side. Oppmøtet satte heldigvis ingen demper på noen av konsertene, og Endre Olsen & Hestehandlarane tar oss med gjennom Ivar Medaas musikalske skattekammer – med turer innom samarbeid med alt fra Øystein Sunde og Ove Thue til Knutsen og Ludvigsen og Herbjørn Sørebø. Og alle i mellom. Olsen henter også inn en gjestestjerne, ingen ringere enn Olsen Senior, opp på scenen for å synge to låter om hestehandel, noe han gjennomfører med pondus og bravour. Et aldeles strålende grep fra Olsen junior.
Vi sitter igjen med følelsen av å ha gjenoppdaget noe som våre besteforeldre skjønte lenge før oss, og mottar på en måte denne musikalske arven gjennom Olsens tolkninger. Konserten er tenkt som et one-off, men jeg håper virkelig dette får et lengre liv – for disse tolkningene fortjener virkelig et større publikum. Dette var, helt ærlig, noe av det beste jeg har sett på en norsk konsertscene. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet, både for musikalitet, gjennomføring og evnen til å modellere dette materialet inn i en form som løfter både band og originalartist opp på et helt nytt nivå.
Vi gjorde heldigvis opptak av konserten, og håper å kunne dele noe av dette med dere om ikke alt for lenge.
(Alle foto: Arnulf Østerdal)
