Dette vil bli en litt annerledes bokomtale, akkurat som denne boken ble en annerledes plate. Jeg er ingen bokanmelder, og denne boken er anmeldt så aldeles vidunderlig flott overalt, av mye mer lyriske og poetiske mennesker enn meg – så jeg vil bare gjøre mitt for å anbefale denne boken til alle som liker historier, som liker humor, glede, fundering og tekst – men jeg vil gjennomføre på min egen måte – en lengre fundering i brevs form:
Kjære Rune Lisbeth Berg.
Kjære Forfatter Rune Berg.
Vi har kjent hverandre i over 20 år. Kan du tenke deg? Over 20 år. Hvordan er det egentlig mulig? Vi er jo ikke 20 år eldre enn da vi møttes en gang på starten av 2000-tallet. Jeg har ikke verdens beste selvinnsikt, men vil til og med hevde at vi har vært venner i nesten like mange år.
Det begynner å bli ganske mange år siden du ga ut “Hølå». Ti år, for å være nøyaktig. 29. november, 2012. Det gikk noen år, så fortalte du at du jobbet med en ny plate. Du fortalte om utgangspunktet for tekstene. Det du fortalte beskrev noe som låt ganske så annerledes enn “Hølå”. Og The Margarets. Jeg tror ikke du helt hadde fått taket på hva du prøvde å få til selv, og selv om det hørtes spennende ut så må jeg innrømme at jeg ikke skjønte så mye av det du snakket om. Men jeg stoler på deg, for du har laget nesten unaturlig mye av den musikken jeg setter mest pris på i hele denne småskrudde verden. Så jeg visste at det kom til å finne en form som traff meg.
At du flere år senere ville finne den i form av en bok, det hadde jeg ikke sett for meg. Selv om jeg visste at du er en like dyktig forfatter som låtskriver. For hver gang jeg har bedt deg om noen kommentarer eller et intervju i forbindelse med prosjekter – eller spurt om du kunne skrive et par linjer om en julesang du liker ekstra godt – så har du levert lange, til tider veldig lange, tekster som flommer over av innsikt, varme og formidlingskraft.
Hver gang har du sagt “du får kutte vekk det som blir for mye eller ikke passer”.
Jeg har aldri kuttet vekk så mye som et punktum. For akkurat som med gitarspilling og låtskriving, så behersker du også det skrevne ord så mye bedre enn både meg og de fleste jeg kjenner. Det har alltid vært en fryd å lese, og jeg har mang en gang ønsket at du skulle gjøre som din bandkollega, multitalentet og mannen jeg mistenker for å ha løst gåten med kloning – forfatter, bokhandler, musiker, gründer, kulturattache og all around stayer, Ronnie MAG Larsen – og skrive en bok.
Plutselig en dag fortalte du at det var nettopp det du gjorde. Akkurat hva den ville inneholde ville du ikke fortelle så mye om. Men jeg har hatt en informant på innsiden. Som heller ikke har røpet detaljer, men vært entusiastisk nok til at det har smittet. For mange av skrivedagene har du tilbrakt på motsatt side av et bord der din medforfatter Marie Tveiten fullførte sin utsøkte bokdebut “Bonus“, som jeg også vil anbefale på det aller sterkeste. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har møtt Marie på konserter flere ganger de siste årene, enn jeg har møtt deg. Og hver gang har hun vært helt over seg over det hun har fått lese fra boken din.
Gjennom prosessen har jeg fått høre om gjentatte revideringer, omskrivninger og alskens krumspring og korrektur-runder. Men jeg har ikke klart å tuske til meg så mye som et kapittel som forsmak. Og jeg forstår deg godt. Jeg klarer aldri å la noen lese noe jeg har skrevet før det er ferdig. Som jeg gjerne bruker som unnskyldning for at mine patetiske forsøk på bokfronten fortsatt ligger i en digital skrivebordskuffe, og nok vil forbli der.
Jeg fikk boken din digitalt en liten stund før du ga den ut. Og jeg leste den. Så kom den i analogt format i posten. Med en hilsen på innsiden som var nesten like fin som boken. Kanskje finere. Nesten. Kanskje. Livet var mørkere enn noen gang på den tiden, og anmeldelsen jeg hadde planlagt – og tilbakemeldingen jeg vet du har ventet på, har tatt tid å få ferdig – og ikke klart å materialisere seg før nå. Som Lars Winnerbäck synger på den nye platen sin, og som måtte gjennomføres først:
Släpp det där mörkret
Snälla släpp det där mörkret
Det finns inget att se där
Det finns inget för nån
Bara släpp det där mörkret
Det som overrasket meg mest, var at du har skrevet en hel bok om oppveksten min. Det kan være derfor den heter “Nesten sanne historier”. Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at vi begge har vokst opp langt fra nærmeste by. Du har vokst opp på en øy uten fastlandsforbindelse, jeg har vokst opp i en bygd langs hovedfartsåren mellom Oslo og Trondheim – med fastlandsforbindelse til hele Europa. Og det er fascinerende å lese hvordan vi begge har opplevd de samme tingene. Tenkt de samme tankene. Hatt de samme utfordringene. De samme støtteapparatene. Bestemoren som sitter i kjøkkenvinduet og passer på. Og du vet at det er alvor når du hører det åpner seg og stemmen roper på Rune…
Det er samtidig fascinerende å lese om forskjellene. Særlig tankene rundt Giske, og endringen når broen kommer inn i livet ditt. Broen til verden utenfor. En verden jeg kan love deg ikke var hverken så mye annerledes eller så mye å lengte etter. Men jeg forstår dette med at det gir en mulighet, en åpning for flukt. Kanskje et krav og en forventning om flukt. Vekk fra stedet man ikke føler man passet inn, med sin annerledes musikksmak, forkjærlighet for dikt og poesi, og en følelse av utenforskap. Fanget på et sted uten fluktmulighet. Det var akkurat det samme med landforbindelse til resten av verden. Kanskje det er derfor vi begge har flyttet ut og vekk. Flyttet, mer enn flyktet. Tror jeg.
Jeg er veldig glad i det amerikanerne kaller “Coming of age” historier. Noen av mine favoritter er obskure “Swan Song” av Robert R. McCammon, og Charlie Carillos vidunderlige “Sheperd Avenue” og “Return to Sheperd Avenue”. Jeg har absolutt ingenting til felles med protagonistene i noen av de bokene, i motsetning til Rune i boken din. Men det som er fellesnevner for de som klarer å skrive en god “Coming of age” historie, er evnen til å fortelle levende fra egen oppvekst, samtidig som de klarer å formidle hvordan dette har bidratt til å forme selvet, og personen som nå er voksen og sitter og skriver sin egen historie. Og der er du uovertruffen i denne boken. Måten livet, opplevelsene og møtene med mennesker, musikk, religion, skole, bestemødre, fiskebåter, broer, høye trær og stjeling formidles på er forbilledlig. Det hele er så levende og inderlig fortalt, at vi føler vi er der sammen med deg. På Giske. I en tid da verden var uskyldig, men samtidig så beveget den seg plutselig så fort at det var umulig å ikke miste fotfestet.
Kanskje skyldes det likhetene. Kanskje forskjellene. Men Gudbrandsdalen på samme tid hadde de samme utfordringene, og hverdagene som Giske. Bygdeoriginaler. Vi hadde ingen Dass-Elvis, men vi hadde verdige erstatninger, det kan jeg love deg. Vi hoppet og falt fra den høyeste furua. Og mens man på Giske snek seg over brua før den var ferdig, så hadde Gudbrandsdalen de som tjuvlånte biler og mopeder og dro til nabobygda, balansestunt på toglinja og idiotiske påfunn som skulle tatt livet av oss men som merkelig nok gikk bra.
Jeg er ikke i nærheten av å kunne gi denne boken et snev av den omtalen den fortjener, men jeg håper en anbefaling om å gi det skrevne ord en sjanse, om du kanskje har lagt fra deg den gleden i det siste, kan være et godt alternativ til en panegyrisk og lyrisk velskrevet anmedelelse.
Vanligvis leser jeg 60-70 bøker hvert år, i følge Goodreads-siden min. Så langt i år har jeg lest én bok. Den har jeg til gjengjeld lest tre ganger.
Den heter “Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg”. Og den synes jeg du skal kjøpe før den nok en gang blir utsolgt (tredje opplag er ute nå), og ta med deg på sommerferie. En bedre følgesvenn skal du lete lenge etter. Lytt gjerne til “Høla” samtidig, der finner du grunnlaget til mange av historiene, bare du leter litt.
Tusen takk, Rune. Du har nok en gang gitt verden noe helt unikt og vidunderlig.
Og til alle dere andre:
Jeg håper alle som finner glede i god tekst, underfundig og velfundert humor, velskrevne og nesten sanne historier om oppvekst, barndom, musikk og en søken etter å finne seg selv i en verden som er i vill utvikling – tar med seg “Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg” i bagen på ferie denne sommeren. Våren min ble veldig mye bedre av å lese denne boken. Jeg vil gå så langt som å garantere deg at sommeren din vil bli bedre av å lese denne boken.
Kjøp fysisk bok. Kjøp digital bok. Kjøp lydbok.
(Foto: Ronnie MAG Larsen)
