Langt på overtid til oss å være, men endelig er den her, listen over årets beste internasjonale album. Redaktørene har helt på egenhånd plukket ut de 50 beste albumene fra året 2021. Vi har ikke, i motsetning til de fleste andre listemakere, falt for fristelsen til å leke allsidig og grensesprengende innen musikalsk kunnskap på tvers av sjanger og stil. Vi driver ikke og tuller rundt med eksperimentelle dub og gnikk, klunks og beats eller tøysete og tullete skranglemusikk. Selv om vi gjerne skulle sluppet hele sjangermaset, så er det som vanlig americana, bluegrass, country, folk og en dæsj rock som står på menyen.
Året 2021 vil gå inn i historiebøkene som et år med usedvanlig lav produksjon på Dust of Daylight. Vi er selvsagt skuffet over oss selv, men muligens er arbeidsgivere og familie mer fornøyd med tingenes tilstand. Men selv om vi ikke har klart å skrive om alle de platene vi har likt igjennom kalenderåret, så har vi i det minste lyttet. Mye! Året har definitivt bydd på store mengder musikk som har både gledet og begeistret kropp og sjel hos redaktørstaben.
Selvsagt har vi “glemt” noen plater og artister, slik vil det alltid være. Det er alltid minst 50-100 plater til som kunne vært aktuelle for en plass på listen. De er jo ikke glemt, men det er nå en gang slik at vi må begrense oss og det er ikke mulig å få med absolutt alle sine egne favoritter på listen.
Så er vi der da, helt på tampen av førjulstida, og vi har igjen klart å kverne ut en årsbeste liste til glede for de mange som elsker den musikken som vi mener er så viktig. Vi er naturlig nok, svært fornøyd med å presentere, for tolvte år på rad, Dust of Daylight sin liste over de 50 beste internasjonale album.
Her kan du sjekke ut alle tidligere årslister fra Dust of Daylight
50 Jack Ingram, Miranda Lambert, Jon Randall – The Marfa Tapes
Se for deg slettelandskapet vest i Texas, en mild og stjerneklar kveld med et leirbål som gnistrer og spraker, kveg som rauter langt borte i det fjerne, vind som kiler huden din forsiktig – alt dette samtidig som Jack Ingram, Miranda Lambert og Jon Randall boltrer seg i en bunke utsøkte låter.
49 The Wallflowers – Exit Wounds
Jakob Dylan dukket litt overraskende opp for et trivelig comeback med The Wallflowers i 2021. Exit Wounds føyer seg inn i rekken av solide album fra junior og dette var faktisk verdt ventetiden.
48 Blackberry Smoke – You Hear Georgia
Southern Rock kommer og går i popularitet. Det har det gjort i over 50 år nå og ser ut til å komme seg på beina igjen hver gang den ligger litt nede. Blackberry Smoke er lokomotivet som drar de fleste andre med seg på ferden. You Hear Georgia er årets bidrag og tøffer inn på listen med største selvfølge.
47 Jeff Porter – Daylight
Litt under radaren har vår venn Jeff Porter sluppet den lille perlen Daylight, som fortsetter å utforske lydbildet han etablerte på Even With The Wind. Et knippe med gode melodier og gode tekster fra norgesvenn og Rainmakers-gitarist Porter lover godt for besøk fra den kanten så snart grensene åpner. Platen er tilgjengelig på CD, og det jobbes med en vinylutgave.
46 Steve Earle – J.T.
Det ligger mye følelser og prosessering av sorg og savn i dette prosjektet fra Steve Earle. Men det er også spilleglede her og en uutalt stolthet over sønnens låtmateriale. J.T. er blitt et langt sterkere album enn det man på forhånd kunne forvente. Det å fordype seg musikalsk i låtkatalogen til sin sønn, ser ut til å ha en svært positiv påvirkning på far selv.
45 Bob Walkenhorst – A Thousand Words
Vår gamle, gode venn Bob Walkenhorst fra The Rainmakers er ute med albumet A Thousand Words. Den alltid lett gjennkjennelige og unike stemmen til Walkenhorst finner veien til både hjerte og sjel, når han formidler både gode og vonde minner fra alt som skjedde i løpet av 2020.
44 Bobby Dove – Hopeless Romantic
Litt kanadisk country har aldri noen tatt skade av og Bobby Dove sørger for at vi får vår dose av medisinen i 2021. Hopeless Romantic er med all sin enkelhet kanskje det albumet som er i stand til å overraske alle mest.
43 American Aquarium – Slappers, Bangers & Certified Twangers, vol. 1
Et coveralbum av 90-åras country, der American Aquarium spiller alle låtene slik de ville gjort om BJ og bandet skrev dem selv. Alle låtene har derfor gått gjennom Aquarium-kverna, og det gjør også at det ikke blir en plate som hopper mellom stilarter og lydbilder. Det er American Aquariums etterhvert velkjente sound, med andre menneskers tekster. Og stort sett så funker det. I noen tilfeller funker det veldig bra.
42 Rose City Band – Earth Trip
Liker du musikken din west-coastish, med et florlett og svaiende lag av pedal steel og ellers passe laid back? Da er nok Rose City Band sin Earth Trip et av dine favorittalbum fra dette året.
41 Leah Blevins – First Time Falling
Jeg håper First Time Feeling er platen som gjør Leah Blevins tilgjengelig for et stort publikum. Et must å sjekke ut hvis du setter pris på soundet til Yola, og liker litt vintage sound i stemmen, litt i retning vår venninne Kashena Sampson. Kruttsterk plate spekket med gode låter. Og for en stemme!
40 Vanessa Peters – Modern Age
Med sine uimotståelige melodier, varme stemme og gjennomtenkte og velskrevne tekster, treffer Vanessa Peters den berømte blinken med Modern Age. Sjekk spesielt ut tittelsporet, førstesingelen «Crazymaker» og den uimotståelig tøffe «The Band Played On».
39 Hold Steady – Open Door Policy
Det er til tider voldsomt mye som skjer i låtene på Open Door Policy, men de som kjenner dette bandet fra tidligere vet at det er en del av pakken. Her må du være forberedt på doble gitarer og blåsere i søt harmoni, alt gjort til lyden av Craig Finn som fortsatt beskriver karakterer, samfunn og hendelser som ligger langt utenfor de fleste av oss nordmenns fatteevne.
38 Hayes Carll – You Get It All
Hayes Carll har vel fortsatt til gode å slippe en svak plate. Dette er nok en solid plate fra Carlls hånd, selv om jeg nok har hørt ham bedre tidligere. Sjekk ut perlen “Nice Things” – den er verdt platen alene.
37 Emily Scott Robinson – American Siren
Emily Scott Robinson har opplevd et lite, men velfortjent, gjennombrudd med American Siren. Sjelden har vel en platetittel gjenspeilet artistens stemme bedre, og er du glad i Emmylou, Nanci Griffith, Gillian Welch og Dolly så tror jeg denne vil treffe deg rett i hjertet. Tekstene er velskrevet, og jeg har en følelse av at denne burde vært høyere på listen… Lytt til “Things You Learn The Hard Way” og forbli uberørt… lykke til.
36 John R. Miller – Depriciated
På Depreciated glitrer John R. Miller både som musiker og låtskriver. Han er ærlig, synger med hjertet i hånda og følelsene på utsiden. Platen er elegant produsert og sparsomt musisert der stemmen og tekstene står i sentrum.
35 Israel Nash – Topaz
På årets album er det selvsagt den gjenkjennelige lyden og sounden av Israel Nash som spiller hovedrollen, men samtidig så spriker låtmaterialet såpass mye mer enn på hans forrige utgivelser at det straks blir mer interessant. På «Sutherland Springs» er han nesten tilbake til tiden vi først ble kjent med han.
34 Sierra Ferrell – Long Time Coming
Sierra Ferrell er den nye favoritten til vår Nashville-korrespondent Crystal, og verdens lengste pause fra å filme videoer til YouTube tok slutt med et knippe herlige videoer fra slippefesten hennes. Jeg mistenker at tilstedeværelsen til Billy Strings hadde noe med saken å gjøre. Ferrell mikser stilarter på en måte som er så forfriskende herlig. Full av country, Django Reinhardt, Dixieland og Sør-Amerikanske rytmer i en herlig blanding. Anbefales!
33 Joshua Ray Walker – See You Next Time
Joshua Ray Walker har nok det største talentet og potensialet jeg har sett siden John Moreland dukket opp på radaren min for over ti år siden. Han skriver så hjertet blør, og er så dønn genuin og ekte som det er mulig å få blitt. Jeg er ikke helt ombord med valgene som er tatt i produksjonen på de to platene hans, men tekstene kan ingen ta fra ham – de er der oppe med de aller beste. Og med en stemme som bare oser livserfaring LANGT forbi alderen, som er det bare et tidsspørsmål før han er en gigantstjerne.
32 Rod Picott – Wood, Steel, Dust & Dreams
Denne platen er vel, så vidt jeg vet, ikke tilgjengelig for andre enn de som forhåndsbestilte på nettsiden. Rod har samlet alle låtene han har laget sammen med Slaid Cleaves, og spilt dem inn på nytt i et røft og ekte lydbilde som virkelig kler disse låtene. Hele 26 låter, og en tjukk bok med historien til alle låtene gjør dette til en perle av de sjeldne. Finnes ikke på streaming, eller til salgs – så her er det bare å gråte sine modige tårer for de som gikk glipp av platen.
31 Adrian+Meredith – Bad for Business
Bad For Business har blitt en veritabel musikkfestival av en plate, der du får noe for enhver smak. Uten at det blir rotete, usammenhengende og alt annet enn pregløst. For dette er spekket med egenart, spilleglede og entusiasme og er en fryd å lytte til.
30 Brandi Carlile – In These Silent Days
Hun komponerer låter som nesten ingen andre innen bransjen. Hun synger som livet hennes avhenger av det. Brandi Carlile befester sin posisjon som en av våre aller beste utøvere og komponister med In These Silent Days.
29 Tim Easton – You Don’t Really Know Me
Nok en plate jeg mistenker burde havnet enda høyere på listen. Tim dro med seg et kobbel stjernemusikere i studio, og laget nok en glitrende plate. Spekket med gode tekster, kraftfulle samfunnsobservasjoner, personlige historier – og et band som rocker så infernalsk at det er en fryd. Kanskje hans mest tilgjengelig album så langt, virkelig verdt å bruke tid på.
28 Andrew Bryant – A Meaningful Connection
Andrew Bryant følger opp fjorårets Sentimental Noises med årets album A Meaningful Connection. Akkurat passe skeivt og deilig fra start til slutt. Bryant har mye på hjerte for tiden og vi lytter villig.
27 Blue Rodeo – Many a Mile
Blue Rodeo har aldri laget en dårlig plate. De er vel et av historiens mest gjennomført stabile band, og fyller nok en gang et album med låter av aller høyeste klasse. Som vanlig bytter Keelor og Cuddy på låtskriving og vokaljobb, og det er nok Keelor som er den skarpeste av de to på denne platen.
26 Matthew Milia – Keego Harbor
Matthew Milia, for mange kjent som frontmann i det nå nedlagte bandet Frontier Ruckus, klarer ikke å la være å lage ekstremt vakre og sære soloplater. Keego Harbor er intet unntak, melodier som smyger seg under huden og historier om de aller mest underfundige småtingene i livet.
25 Leon III – Antlers In Velvet
Andy Stepanian og Mason Brent i bandet Leon III, har laget et album som ved gjennomlytting oppleves som et småfrekt forsøk på å lage et prakteksemplar av en psykedelisk countryrock plate. Det er progressivt, utfordrende, eksperimenterende og veldig smakfullt vindskjeivt og ekstremt befriende fra start til slutt.
24 Andrew Leahey & The Homestead – American Static Vol. 1
Andrew Leahey & The Homestead følger opp Airwaves med en heartlandrocker av en plate i American Static vol.1. Vi kjenner flere av låtene fra singelslippene i forkant, men særlig låten til moren – “Missing the Missing” – som fikk videografen til å begynne å grine da vi filmet den til Dust of Daylight Sessions i Nashville løfter platen.
23 Mac Leapheart – Music City Joke
Mac Leapheart tar opp stafettpinnen etter kjente låtskrivere som er gått bort det siste året og gir oss et perfekt singer-songwriter album smekkfullt av lyden av country, steelgitar og smarte tekster. Apropos smarte tekster, sjekk ut «Ballad of Bob Yamaha or a Simple Plea i C Major», om en japansk gitar sin reise gjennom livet.
22 The Pink Stones – Introducing… The Pink Stones
The Pink Stones viser at det fortsatt er mulig å lage brilliant countryrock, slik Gram, Chris, Jerry og mange flere gjorde for rundt 50 år siden. I tillegg har de fordelen av å ha fått med seg noen tiår til med musikalsk utvikling, noe som gir de muligheten til å spille på flere strenger.
21 Son Volt – Electro Melodier
Alle gode ting er ti. Electro Melodier er Son Volts tiende album. I år fyller bandet 25 år. Jay Farrar er som vi alle vet det eneste medlemmet som har vært med siden starten og Son Volt har blitt Jay Farrars foretrukne måte å dele musikken sin. Electro Melodier er nok en perle i Americanahistorien. Den har et par mangler for å være perfekt, men har et par låter som blir stående som monumenter i Farrars karriere.
20 Zach Schmidt – Raise a Banner
Produsent Sadler Vaden har like godt tatt med seg sine bandkompiser fra et av vår tids beste band – The 400 Unit inn i studio, og bedt dem kle Zach Schmidts låter inn i det beste de kan lage. Og det har de så til de grader gjort. Raise A Banner byr på låter som gjerne tar utgangspunkt i mellomennesklighet, egne utfordringer og til tross for at den ble innspilt før pandemien, så fungerer den som et skråblikk på samfunnet og utfordringer vi hadde også før alt gikk åt skogen.
19 Steel Woods – All Of Your Stones
Er man glad i southern rock, gitarer og gode melodier, så er All of Your Stones definitivt verdt mer enn en tilfeldig lytt. The Steel Woods er et Nashville-band som spiller southern rock ispedd en god dæsj enda litt hardere rock. All of Your Stones inneholder en masse smarte låter, både melodisk og lyrisk, som løfter klassisk southern rock inn i det tiåret vi befinner oss i nå.
18 Joe Pug – The Diving Sun
The Diving Sun har blitt akkurat et slikt album som Joe Pug, via sine tidligere utgivelser, har lovet fansen å lage. Det er fylt med lyriske perler og en dybde og poesi i tekstene som gjør han til en vår tids beste låtskrivere. Ærligheten og motet man finner i tekstene hans, kombinert med arrangementene og de guddommelig vakre melodiene, gjør The Diving Sun til en av dette årets vakreste musikkopplevelser.
SPOTIFY side A – SPOTIFY side B – VINYL
17 Sturgill Simpson – The Ballad Of Dood and Juanita
Sturgill har gitt oss det countryalbumet så mange etterspurt og han leverer selvsagt de berømte varene, selv om det nok er veldig få av oss som har etterspurt nettopp et konseptalbum med borgerkrigen som tidmessig bakteppe. Albumet starter med skuddsalver fra slagmarken, før en vill og dramatisk historie om liv og død utspiller seg på resten av albumet. Ingen gjør dette bedre enn Sturgill i 2021.
16 Morgan Wade – Reckless
Morgan Wade er en dame med huden full av tatoveringer, mye bagasje, en kraftfull stemme og en råskap og lidenskap for både musikken og livet. Hennes debutalbum, Reckless, er produsert av Sadler Vaden og er en tidsreise i hennes eget liv på godt og vondt og en musikalsk trip gjennom flere tiår. Låtene er smarte og fengende, til dels ganske rocka, men alltid med en enkel, og god, melodi i bunnen.
15 Mike and the Moonpies – One To Grow On
Det er umulig å ikke elske det Mike og de andre gjør på dette albumet. Bare ni låter, men for noen låter. «Brother» og «Burn Out» med ordentlig southernrock-feel, «Hour on the Hour» med det aller mest brilliante pedalsteel-riffet, «Social Drinkers» med sin unike melodiøsitet og hva med «Rainy Day»… Mike and the Moonpies har definitivt gitt oss en av årets beste countryplater.
14 Aaron Lee Tasjan – Tasjan! Tasjan! Tasjan!
På årets album finner du en Tasjan som låner fra øst og vest og lager popmelodier som det er umulig å sitte stille til. Hvis vi nevner Beatles, Jeff Lynne, Tom Petty The Beach Boys og Wilco, så vil garantert mange av dere nikke anerkjennende når dere hører gjennom albumet.
13 Daniel Romano – Cobra Poems
Daniel Romano. Produktiviteten har ikke vært som i fjor, men jaggu klarte han ikke å lage en heidundrende bra plate i år også. Cobra Poems klarer å produsere vellydende rock i samtlige av platas 38 minutter, akkurat slik vi vet at Romano alltid gjør. Den gjennomsnittlige kvaliteten på hans album er på et nivå vi knapt har sett tidligere i musikkhistorien.
12 Ward Hayden & The Outliers – Free Country
Ward Hayden & The Outliers (for enkelte er de vel fortsatt kjent som Girls, Guns and Glory) viser effektivt hvorfor vi regner dem som et av de tøffeste banda der ute. Free Country er en maktdemonstrasjon i deres egen gren av rock’n’roll med en dæsj countrytwang. Vi gleder oss som unger til å se disse gutta live igjen, for greit at de er gode på plate – men live er de eksepsjonelle.
11 Vincent Neil Emerson – Vincent Neil Emerson
Ingen har klart å nærme seg den aller øverste divisjonen innen texansk låtskrivekunst i 2021, utenom Vincent Neil Emerson. Som 17-åring oppdaget han musikken til Townes van Zandt og det skulle bli hans ledestjerne og store inspirasjon på veien mot kreativ låtskriving og plateartistkarriere.
Det er noe velkjent med musikken og låtene til Emerson, men historiene er hans egne. Selvopplevd sorg og smerte preger deler albumet. Vincent har mistet både sin far, bror og beste kamerat i løpet av et til nå kort liv. På det selvtitulerte albumet briljerer han allikevel med ord og musikk på et vis som bare er en ekte Texas-songwriter verdig.
10 Kashena Sampson – Time Machine
Time Machine må være platen som løfter Kashena opp blant et større publikum. Den har alt vi kan ønske oss. Flott produksjon. Et lydbilde som er retro og samtidig moderne. En stemme som går RETT i hjertet. Tekster som er velskrevne og gir oss noe. Lydmessig har hun rendyrket soundet sitt fra debutplaten, og for de av oss som vokste opp på 70-tallet i et hjem der radioen stod på tilnærmet døgnet rundt – så er dette som en, nettopp, tidsmaskin tilbake til den gang musikk fra USA låt slik som dette.
9 Darrin Bradbury – Artsvertisement
Artvertisement har blitt Darrin Bradburys sterkeste album så langt, og viser Darrin fra en ny side som låtskriver og menneske. Selv om han mest av alt observerer andre, så deler han sin egen situasjon og sine private følelser på en helt ny måte. At han røffer det til løfter hele uttrykket, og vi kan ikke annet enn å anbefale denne platen på det aller sterkeste.
8 Pony Bradshaw – Calico Jim
Et nydelig stykke helstøpt americana ganske ulikt det meste annet som kastes inn i sjangeren for tiden. Her må du som utenforstående, jobbe med historiene og ordene for at de skal gi deg et innblikk inn i Bradshaw sin verden. Dette er et album som trenger tid for å bli elsket, men det er verdt hvert minutt av din tid.
7 LadyCouch – The Future Looks Fine
LadyCouch har den kollektiv-følelsen som The Band hadde i starten. Som Cordovas har. Med musikere som sitter og lager musikk sammen fordi de elsker musikken. Som lager musikk som gjør sjelen din lettere, blodet varmere og sørger for at hjertet banker litt ekstra kraftig. Og så har de låtene. Med hookene, riffene og melodiene som fester seg, som gjør at du går og nynner på «Foolish and Blue» og «Future Looks Fine» i dagesvis etterpå.
6 Margo Cilker – Pohorylle
Årets debutant må vi kunne omtale Margo Cilker fra Oregon som. Med sine utsøkte melodier og arrangementer og ikke minst en stemme som finner veien gjennom den aller mest tykkhudete, så overbeviser Cilker til de grader denne høsten.
Hovedårsaken til at dette albumet skiller seg så klart ut i mengden av country og americanaplater, er enkelt og greit fordi det er laget av en artist og musikere som ikke har latt seg påvirke av den store kommersielle verden av countrymusikk, men som heller gjør akkurat det de har lyst og tror på selv. Det gjør heller ikke noe at tekstene til Cilker er originale og smarte de også. Sluttresultatet er svært, svært overbevisende og et album som alle bør ha fått med seg i 2021.
5 Billy Strings – Renewal
William Apostol har tatt navnet Billy Strings som sitt artistnavn, og sjelden har noen hatt mer lov til å utgi seg for å være noe de mestrer til det fulle. Innen bluegrassens verden er han den nye mesteren. Han har hatt sitt store gjennombrudd i ung nok alder og han har et image og en fremtoning som mange unge voksne og ungdom i den amerikanske befolkningen trykker til sitt bryst.
4 DL Rossi – Lonesome Kind
Du store all verden for en gave DL Rossi ga oss denne våren. Låtene er en reise gjennom Rossis liv, og måten platen er produsert på – der instrumentene og produksjonen understreker sinnstemningen og det gradvis sterkere lyset i tekstene på gjør den til en drøm å lytte til. Som helstøpt plate så er dette et mesterverk.
For tekstnerder så er denne platen en fryd å dykke ned i, Rossi har uttalt at han har vært inspirert av novelleforfattere i forkant av denne låtskriverprosessen – og det merkes. Dette er i sannhet korte noveller satt til musikk, som alle forteller en liten del av Rossis vei gjennom mørket og ut i lyset igjen.
3 James Mc Murtry – The Horses and the Hounds
For hvert album har James McMurtry lagt lista litt høyere, og han fortsetter bare mot nye høyder. Beskrivelsene hans er like rike, dype og presise som noen gang og på åpningssporet, «Canola Fields», blir man nesten svimmel av hvor rikt språket til McMurtry fremstår. Beskrivelser av forelskelse, ungdomsår, flørtete surfere, samlivsbrudd, barn og karrierer flettes elegant sammen vers etter vers og det som starter alt er synet av gul-grønne raps-åkere i sørlige Alberta.
Helt siden debuten Too Long in The Wasteland, har McMurtry sunget om folk i mildt sagt utsatte livssituasjoner. Hvorfor? Fordi livet og gode fortellinger har en ting til felles; de er fulle av motgang. McMurtry har lenge vært en godt bevart hemmelighet blant sine fans og andre låtskrivere.med sin første utgivelse på seks år – og backet av plateselskapet New West, er det lov å håpe at James McMurtry endelig skal få den oppmerksomheten han fortjener.
2 Marie/Lepanto – Gulf Collide
Justin Peter Kinkel-Schuster og Will Johnson er låtskrivere, gitarister og vokalister i bandet Marie/Lepanto. Dette er bandets andre album sammen i konstellasjonen og der deres debutalbum Tenkiller, var en ganske lavmælt og nedpå affære er Gulf Collide mye mer rocka som album. Og det er unektelig deilig å høre gitarer med såpass mye vreng og støy.
Dette er en type plate som man ikke forventer skal dukke opp i dagens musikalske landskap. Derfor føles det ekstra godt å kunne si at Gulf Collide ikke bare er en sjeldenhet og en raritet, men også en av de mest perfekte utgivelsene dette året.
1 Charles Wesley Godwin – How The Mighty Fall
Charles Wesley Godwin har virkelig gitt oss en perle av en plate med denne oppfølgeren til debuten Seneca, og det er ingen tvil om at vi her har en av sjangerens beste vokalister og låtskrivere helt på høyde med Isbell, Sturgill, Childers og Cobb.
Godwin skriver med hjertet utenpå skjorta. Historier fra den amerikanske landsbygda, der folk jobber og sliter for å få endene til å møtes – men samtidig som det er beinhardt, så er det lykke og glede å spore, side om side med blodslit, tøffe tak, fraflytting og råkjør.
Platen er enkelt og greit helt vidunderlig vakker fra start til slutt. Den er nydelig produsert, bandet er tight og gir stemmen til Godwin all mulig respekt og rom. De er rolige og sørgmodige når det trengs, og de tøffer seg og rocker når det trengs. Og hele veien er Godwin selve grunnfjellet som guider oss rolig gjennom alle disse historiene.