Mitt første møte med Suicide Swans var tilbake i 2018 da de slapp den doble platen La Jungla, en plate som ble min favoritt det året. Suicide Swans har i tur og orden gitt ut platene Ghost We Forget, Augusta, La Jungla, Through the Years, Live at Dashville Skyline og har nå sluppet sin svanesang Reservations.

Det er blitt offentlig at Suicide Swans legges ned og at de i 2022 vil gjenoppstå som Mt. Morning grunnet en besetningsendring. De fleste av platene er å få tak i på Bandcamp, der man også kan få tak i de tre soloplatene til bandets låtskriver Kyle Jenkins.

Suicide Swans kommer fra Toowoomba, Queensland, Australia og en snarsjekk på YouTube forteller oss at musikken de lager har svært få visninger. Derfor er det på sin plass at Dust of Daylight gir bandet litt velfortjent oppmerksomhet, så kan riksdekkende media heller skrive om nyeste Coldplay.

I et intervju hevder Jenkins at han elsker musikk fra Appalachene. Ved nærmere tankemyldring så tror jeg flesteparten av Dust Of Daylight sine lesere nikker seg enige i det. Appalachene er fjellkjeden som strekker seg fra Canada til Florida, og musikken fra der danner en vesentlig ingrediens i det vi i dag kaller Americana. Denne platen beviser at den australske varianten er minst like bra som det som kommer fra europeisk og nordamerikansk side av sjangeren.

Reservations har blitt ei riktig så fin plate, men hadde fortjent å komme i en fin vinylutgave og ikke bare en billig cd-variant med billig pappcover, nesten fritt for opplysninger. De elleve låtene som tikker inn på rundt 39 minutter står til gull. Selv om dette er gitarbasert, så danner både fela og pianoet et grunnelement i den storslagne musikken. For all del, dette er ikke veldig country, men heller storslagen rock med solide spor av Appalachene i seg.

Noen vil nok mene at de kan minne om Felice Brothers. På «Do Me Wrong» mistenker jeg at Isbell’s/DBT sin «Decoration Day» har ligget i bakhodet. Så er det tittelsporet da. Her snakker vi muligens om en av årets aller fineste øyeblikk uansett musikkgren. Her skjønner man virkelig hvor fint piano og fele kan fargelegge en låt. Utsøkt. Sjekk det ut.

BANDCAMP


Skulle du bli begeistret og føle for å sjekke ut mer kenguruinfisert musikk som er beslektet, bør man bruke litt tid på den knallstilige 3 cd-samleren «Take me to Town- An Australian Alternative Country Compilation»

SHARE
Forrige artikkelJason Isbell and the 400 Unit – Georgia Blue
Neste artikkelBilly Strings – Renewal
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here