The Future Looks Fine. En påstand som i disse tider fremstår som en vrangforestilling, særlig når den kommer fra amerikanske statsborgere. Men, og det er alltid et men, musikken til LadyCouch er så full av vidunderlig vellyd at følelsen av at alt faktisk blir bra er en av de vi kjenner på underveis og etter at platen har snurret ferdig.
Som dere vet, så har vi her på bruket vært fulle av begeistring for våre venner i gnistregnet Cordovas. Denne følelsen av å bli tatt med tilbake til en tid da musikken var i sentrum og det som betød alt, som hentet inspirasjon fra alt som har gjort verden verdt å leve i fra den klassiske amerikanske musikktradisjonen – med The Band som et naturlig midtpunkt.
Mitt eneste ankepunkt med Cordovas har vært låtmaterialet, som har vært jevnt veldig bra men hele veien manglet enkeltlåtene du går og nynner på i dagesvis etter å ha sett dem live.
Derfor har jeg gledet meg til denne platen mer enn til noen annen plate i hele år (og i fjor). For LadyCouch har denne kollektiv-følelsen som The Band hadde i starten. Som Cordovas har. Med musikere som sitter og lager musikk sammen fordi de elsker musikken. Som lager musikk som gjør sjelen din lettere, blodet varmere og sørger for at hjertet banker litt ekstra kraftig. Og så har de låtene. Med hookene, riffene og melodiene som fester seg, som gjør at du går og nynner på “Foolish and Blue” og “Future Looks Fine” i dagesvis etterpå.
De har en line-up på minst 11 faste medlemmer, og er velkjent for å invitere med seg gjester i stort monn som en del av LadyCouch sin utvidede familie. Bandet består av dyktige, velrennomerte musikere fra Nashvilles mange musikkscener, og i front har de to av de fineste vokalister jeg har hørt.
Allen Thompson og Keshia Bailey har en helt unik kobling, og alle som har fulgt Dust of Daylight har vel fått med seg min nesegruse beundring for Allen Thompson siden jeg så ham live første gang i Nashville i 2015. Den enorme stemmen den mannen besitter er en drøm å lytte til, og i kompaniskap med Keshia så haker LadyCouch av alle boksene i min musikalske bok.
Platen ble innspilt ved et uhell i Todd Sniders øvingslokale The Purple Building. De fleste av oss er jo blitt godt kjent med det rommet gjennom Sniders mange livestreams under pandemien. Når de ankom for å øve, så fant de ut at Snider hadde rigget rommet til plateinnspilling. Bandet spilte etterhvert inn øvingene sine som pre-produksjon, men når de lyttet tilbake på opptakene så låt det altså så bra at de ba om lov til å spille inn resten av albumet der inne.
Og The Future Looks Fine har blitt en ren lykkeparade av et album. Dette er som om man rullet alt det beste fra The Band, Grateful Dead, Allman Brothers og samtidige og likelydende band. Og Little Feat. Masse, masse deilig Little Feat. Men gjennom vokalistene og lekenheten så har de sitt helt eget, organiske sound – og har klart å lage et av årets aller fineste album.
Jeg kan ikke formidle tydelig nok hvor friskt, levende og livsbejaende dette albumet låter. De regelrett sprudler over av spilleglede, talent og ønske om å få dele dette med akkurat deg. Harmoniene, duettene, koringen, alt er helt vidunderlig.
Bandet består av Keshia Bailey og Allen Thompson på lead vokal, Olivia Burnett på vokal, Grayson Downs på tangenter, Mike Ford Jr. og Clint Maine på gitar, Gordon Persh på bass, Ray Dunham på trommer, Diego Vasquez på trombone – han har også arrangert blåserne, og Paul Thacker på saksofon og Robert Gay på trompet. De to siste er også kjent fra Memphis Horns.
Og i front så er det altså disse to stemmene. Soul-stemmen til Allen Thompson som tidvis kan minne om en miks av Delberg McClinton, Richard Manuel og Lowell George. Den bluesy, rocka soulstemmen til Keshia Bailey der du finner elemeter fra Aretha, Ella Fitzgerald, Billie Holiday og Mavis Staples, men også Stevie Nicks, Carly Simon og tidlig Tina Turner. Stemmen hennes rommer enormt mye, og minner meg om første gang jeg så Yolanda Quartey fronte Phantom Limb.
Fra albumet åpner med fyrverkeriet “Do What You Gotta Do” så er jeg som trollbundet. “Do What You Gotta Do” både låter som og føles som den ble laget til The Bands store Last Waltz-konsert, så er jeg fanget. Allen har alltid vært åpen om kampen mot depresjon og demoner – og når han synger “do what you gotta do to keep the blues away”, så vet vi at det kommer fra hjerte og erfaring. Opp på beina, beveg deg til musikken og finn gleden som musikken har til deg.
“Foolish and Blue” er at annet av mine favorittspor, og dette er låten som mer enn noen annen viser samspillet mellom stemmene til Bailey og Thompson. Jeg var så heldig å se bandet gjøre denne live i Nashville for to år siden, og de er en genuin lykkepille live. Lytt også til vokalprestasjonen til Keshia Bailey på “Good God” og ikke minst “As Long As I’ve Got You”. Sistnevnte kunne vært soundtrack til en av de beste James Bond-filmene fra seint 70-tall.
Allens inspirerte prestasjon på “Heartache” kunne vært et Little Feat-album verdig, han synger så hjerter brister og tårene triller om tyngden av ekte kjærlighetssorg. Little Feat-inspirasjonen tas med inn i “Purple Rose and the Black Ballon”. Det funky soul-groovet som river tak i oss og rister støvet fra ørene er en fryd.
Apropos funk – “Learn To Lose” er en funky fryd av en låt som hentet fra slutten av 70-tallet. Og så må vi ikke glemme “Delightfully Devilish” – der Allen virkelig samler alt av musikkhistorie fra vintage soul og sørstatsrock i èn herlig liten låt. Koringene, harmoniene og solopartiene her er absolutt alt!
Tittelsporet “Future Looks Fine”avslutter albumet og har blitt en maktdemostrasjon av en låt som oppsummerer alt som bor i dette bandet. Vokalprestasjonene, harmoniene, det tighte groovet fra et band som virker å kunne spille hva som helst, og en blåserekke som ville krøllet tærne til Delbert McClinton av rein lykke.
I can see the future,
and the future looks fine
Så lenge dette bandet finnes i livene våre, så er jeg enig. Fremtiden ser lys ut! LadyCouch forever!
Forhåndsbestill vinylplaten (release i slutten av oktober) hos LadyCouch.
