En live opplevelse av de sjeldne – Signe Marie Rustads maktdemonstrasjon
Signe Marie Rustad imponerte oss stort fra scenen på den siste dagen av Den Forvitnelege Contryfestivalen på Voss. Låtene fra hennes tre langspillere When Words Flew Freely (2019), Hearing Color Seeing Noises (2016) og Golden Town (2012) fikk alle spilletid, men det er låtene fra hennes to siste album settet var bygget rundt. Vi vil allerede innledningsvis hevde at dette låter konseptuelt og stort.
Det er sjelden vare at en artist kan sette sammen settet og musikken sin til en slik bemerkelsesverdig helhet tilsynelatende helt bekymringsløst. I alle fall virker det slik på oss i salen. Jeg sitter umiddelbart igjen med en følelse av storhet, autoritet og selvstendighet som finnes igjen hos artister som Joni Mitchell, Aimee Mann og Brandie Carlile for å nevne noen få. At hennes vokalprestasjoner live overgår de fleste og tåler sammenlikning med de beste er ikke mindre imponerende.
Overgangen fra Rustad sitt studioformat til å se henne og bandet i full utfoldelse live er formidabel. Ikke det at skivene er noe å utsette på – heller tvert imot – men live får låtene et helt annet trøkk, liv og nerve. Vi vil driste oss til å si at hennes orkesterledelse, innlevelse og tilstedeværelse på scenen er noe man går glipp av foran platespilleren.
Hun har denne selvsikre og sjarmerende utstrålingen som smitter over på oss i salen. Hun evner å dra oss rett inn i musikken i det hun selv forsvinner inn i sin egen verden på scenen og i det som kan beskrives som progliknende musikalske partier som kler henne svært godt. Det veksles enkelt mellom det nære og storslåtte. Dette krever solide medmusikanter og selvtillit.
Vi kan like godt nevne det med en gang. Det bandet hun mønstret denne kvelden kler musikken og Rustad usedvanlig godt. Anført av våpendrager Bjørge Verbaan på tangenter med solide Alexander Lindbäck på trommer, Njål Uhre Kiese på bass og Sander Eriksen Nordahl på gitar har hun et band som evner å omsette krevende studioøvelser til liveformatet slik de sier på Voss; på ein framifrå måte.
Samspillet og dynamikken sitter som et skudd. Vi kan ikke annet enn å framheve “nykomlingen” i bandet Sander Eriksen Nordahl på gitar. Han føyer seg inn i rekken smakfulle norske gitarister med sitt lyriske og utsøkt tekniske traktering av sin Fender Jaguar. Vi satt tidvis med pustestopp og stum beundring for hva den mannen tryllet fram. Referanser til Mark Knopfler sitt sensitive fingerspill og klang, til David Gilmoure sin store tone var det som slo oss. Vi kan bare ane hva som skjer hvis man slepper hele registeret laus. Makan!
Etter en litterær intro får vi presentert tre låter fra hennes siste album, “Not Without my Pen”, “Hands across her back” og “Something easier for You” før “Belong to the City” fra andrealbumet ruler over oss. Låta er et av kveldens mange høydepunkt og kan i sin tyngde høres ut som noe Nick Cave hadde lekt og fanget oss inn med i sine beste stunder.
Vi sitter bergtatt tilbake. Herfra og inn står artisten Rustad fram på scenen. Om hun småpludrer, prater seg litt bort eller kun presenterer låta og bandet lar vi oss begeistre. Vi får fire-fem sterke låter til før nydelige “Die With Your Boots On” avslutter settet. Vi kunne brukt metervis av spalteplass på tekstene og de individuelle låtene, men kan kun anbefale at du stikker innom et livesett med Rustad og tar det selv inn og sitter igjen med det vi satt igjen med etter denne kvelden – hakeslepp.
Når “We Belong Somewhere” og “The Space Song” avslutter konserten har vi egentlig fått for lite, men kan ikke si annet enn å gi oss ende over. Vi må ut å lufte oss, ta en tur i platedisken å kjøpe det vi eventuelt ikke har og få signaturer fra artisten selv. Til og med redaktøren gir seg ende over etter konserten. Han har i forkant “nevnt” at han aldri har fått helt fot for platene, men til gjengjeld har han ikke sluttet å snakke om konserten i etterkant.
Hvis vi skulle ønske oss noe mer må vi si flere slike konsertopplevelser foreviget som livealbum på vinyl. Det er lov å drømme…
(Alle foto: Arnulf Østerdal)
