Det hadde vært lett å tenke på James McMurtry (59) sitt tiende studioalbum, The Horses and The Hounds, som en meditasjon over alderdom, midtlivskriser og død. Det er bare til man ser tilbake på McMurtry sin 32 år lange karriere og innser at han allerede som 27-åring skrev som om han hadde levd et langt liv. Det har alltid vært lett å se for seg en artist like værbitt som karakterene han sang om. Men akkurat som sin far, den nylig avdøde og Pulitzer-vinnende forfatteren av bla. «Lonesome Dove», Larry McMurtry, er James først og fremst en historieforteller. Helt siden debuten Too Long in The Wasteland (1989), har McMurtry sunget om folk i mildt sagt utsatte livssituasjoner. Hvorfor? Fordi livet og gode fortellinger har en ting til felles; de er fulle av motgang.
«I was trying to be young mister intensity», har McMurtry mumlet de gangene han har børsta støv av låtene på det John Mellencamp produserte debutalbumet under streamingkonsertene han har sendt direkte fra leiligheten sin i Lockheart, Texas, det siste året. Livestreamene har vært, og fortsetter å være, et slags substitutt for de ukentlige konsertene McMurtry har blitt så kjent for på The Continental Club på South Congress Avenue i Austin.
Stuekonsertene har også vært en inntektskilde for en mann som før pandemien var det han selv omtaler som en «road dog». For i mange år var McMurtry sitt motto at man lagde plater for å kunne turnere, og på grunn av de mange konsertene tok det ofte flere år mellom hver gang McMurtry ga ut et studioalbum. Denne gangen var det pandemien som satte stopper. Nedstengningene gjorde det vanskelig for produsent Ross Hogarth (Ozzy Osbourne, John Fogerty, Van Halen osv.) og studiomusikerne å fullføre og ferdigstille albumet som ble spilt inn i Los Angeles i Jackson Browne sitt studio, Grovemasters, i Santa Monica. De første opptakene fant sted i 2019 og ifølge McMurtry var studioet i bruk av Browne sjøl, som var opptatt med å spille inn det som skulle bli albumet, Downhill from Everyhere, men Browne tok noen dagers pause for å slippe til McMurtry, Charlie Sexton, David Grissom og de andre musikerne.
I følge McMurtry har plata en «L.A. vibe». «The Ghost of Warren Zevon seems to be stomping around the guitar tracks», hevder McMurtry i presseskrivet. Noe som er åpenbart på låter som «If It Don’t Bleed», «Operation Never Mind» og «What’s The Matter». De omtalte gitarsporene er for øvrig spilt av David Grissom som har spilt på en rekke av McMurtry sine tidligere utgivelser, også debuten i 1989. For de av oss som har sett hver eneste «Bunker Hunker», som McMurtry omtaler de ukentlige livestreamene sine som, så er det rart å endelig høre disse låtene med fullt band. Låtene som han det siste året (noen enda lengre) har fremført bare med akustisk gitar har fremstått som folksongs, men på plata har de fått ny drakt og The Horses and the Hounds er for det meste et reinspikka rocke-album. Produksjonen, kan fremstå som noe generisk, men det er kun en liten innvending. Det er tekstene som står i fokus – og de skuffer ikke.
McMurtry er ikke lengre «young mister intensity». Ikke at han har blitt noe mindre intens med åra, men som en eldre mann har han blitt en (om mulig) enda bedre låtskriver. For hvert album har lista blitt lagt høyere og høyere, og han fortsetter bare mot nye høyder. Beskrivelsene hans er like rike, dype og presise som noen gang og på åpningssporet (albumets første singel), «Canola Fields», blir man nesten svimmel av hvor rikt språket til McMurtry fremstår. Beskrivelser av forelskelse, ungdomsår, flørtete surfere, samlivsbrudd, barn og karrierer flettes elegant sammen vers etter vers og det som starter alt er synet av gul-grønne raps-åkere i sørlige Alberta. Fargen minner jeg-fortelleren om bilen han kjørte i ungdomsåra i San Jose – en 69-modell Folkevogn Boble, og ikke minst Marie, jenta han var forelska i, men aldri fikk. Ikke før de som eldre møttes igjen i New York:
«In a way back corner of a cross town bus we were hiding out under my hat. Cashing in on a thirty year crush you can’t be young and do that.»
Både ungdomsåra og det romantiske møtet i Brooklyn er for lengst overstått og den omreisende jeg-fortelleren står igjen med minnene i Canada. Han fremstår som ganske så fortapt i både minner og middelaldrende ensomhet, men McMurtry har ikke for vane å rulle seg i sentimentalitet og det har ikke karakterene hans heller. Og McMurtry sine karakterer er ofte både motstandsdyktige og relativt stae, men de har også menneskelige behov:
«There’s not much moving on the romance radar not that I’m craving it all that much but I still need to feel every once in a while the warmth of a smile and a touch.»
«It It Don’t Bleed» fremstår nesten som en hymne til å gripe dagen og omfavne det viktige her i livet som en middelaldrende mann, men den energiske rocke-låta får et litt mørkere perspektiv etter McMurtry sine uttalelser til American Songwriter tidligere i år; «A cousin of mine, who has been to hell and back on cocaine once told me, «If it don’t bleed, it don’t matter».
«Operation Never Mind» er albumets mest, kanskje eneste eksplisitte, politiske låt. McMurtry tar for seg USAs mange hemmelige operasjoner og hvordan kameraene holdes borte – det folk ikke vet har du ikke vondt av.
«We won’t let the cameras near the fighting that way we won’t have another Vietnam.»
Jackie, tittelkarakteren i ett av The Horses and The Hounds mange høydepunkt, er hestetrener og langtransportsjåfør som mister livet i en trafikkulykke og etterlater kjæresten Randy. «He don’t like her driving when the northers come blue but if the horses went hungry Lord knows what she’d do», forteller McMurtry. Han beskriver en hardtarbeidende kvinne som gjør sitt beste med det lille hun har og aldri klager. Randy er også en pragmatiker både i livet og kjærligheten, noe som blir tydelig i refrenget:
«I just got two rules, if my conscience be known
don’t lie to me, don’t bring me nothing home
faithful’s a nice word in Sunday school class
life’s just too crazy for that.»
Pragmatikken til side, Jackie og Randy er et gjenkjennelig par i McMurtry sin sangbok. Enten det er snakk om Ruby og Carlos eller jeg-fortelleren og Marie i «Canola Fields». Menn og kvinner som ikke helt finner ut av ting, men som også opplever kjærlighet som preger dem. Det er i disse øyeblikkene av nærhet og omtanke tragedien ofte ligger – det som kunne ha vært og det som en gang var:
«She jack knifed on black ice with an oversized load
there’s a white cross in the borrow ditch where she went off the road
she wasn’t going that fast, the responders all say
how it ended that bad, we can wonder all day.»
Cameron Stones cello er for øvrig et av platas fineste øyeblikk rent produksjonsmessig.
McMurtry har ofte uttalt at han finner inspirasjon overalt, men at han ikke er en stor leser. Men når han først leser velger han tydeligvis fra øverste hylle, noe «Decent Man» er et bevis på. Sangen er inspirert av novellen «Pray Witout Ceasing» fra Wendell Berry sin bok «Fidelity». I novellen, som i tro Wendell Berry tradisjon er satt i den fiktive byen Port William, dreper bonden Ben Feltner sin beste venn Thad Coulter i et beruset sinneanfall og ender opp i fengsel. Sangen er satt til ett Steve Earle-aktig gitarriff, men dette er ikke en fandenivoldsk murder ballad, men en ren rural tragedie. Fra de første versene er det tydelig at jeg-fortelleren angrer på handlingene sin:
«It kicks right through my bones every second of every day clacking by like cobblestones under broken wheels.»
I novellen er det misunnelse og følelsen av svik som leder Thad inn til byen for å skyte bestevennen sin og det er langt på vei det som driver ham i sangen også:
«If the truth be known, I wasn’t doing that well
I wasn’t paying attention, I brought it on myself
and I blamed it on the gods that seemed to smile on everybody else
I got so inside out, I didn’t know what was real.»
«Decent Man» gir vei til albumets mest personlige øyeblikk, «Vaquero». Sangen er tilegnet manusforfatteren og fotografen Bill Wittliff som gikk bort i 2019 og som var en nær venn av McMurtry familien og for en institusjon å regne i Texas. For nordmenn er nok Wittliff mest kjent for å ha skrevet manuset til den CBS-produserte miniserie-versjonen av «Lonesome Dove» i 1989. Han jobbet også tett med sin venn Willie Nelson på filmer som «Barbarosa», «Honeysuckle Rose» og «Red Headed Stranger». I tillegg skrev han adaptasjoner av «The Perfect Storm», «Legends of The Fall» og «The Black Stallion». Wittliff var også en kjent fotograf og det er fotoboken hans, «Vaquero: Genesis of The Texas Cowboy» (2004), McMurtry låner tittelen fra når han tar farvel med en venn som han gjentatte ganger har beskrevet som et flott menneske.
Tittelsporet «The Horses and The Hounds» kunne like godt ha vært skrevet av Joe Ely. Det er denne typen mytiske sanger Ely har gjort en karriere ut av å skrive og denne hadde ikke stukket seg ut på album som «Letter to Laredo» eller «Twistin’ in the Wind». Og skulle Robert Earl Keen plutselig ha bruk en coverlåt til sitt neste album (det har skjedd to ganger tidligere) trenger han heller ikke å lete stort lengre enn dette.
«Ft. Walton Wake-Up Call», en slags rap, er platas mest humoristiske øyeblikk og beskriver et ektepars bryllupsreise, eller rettere sagt hjemreisen fra bryllupsreisen. Romansen har tatt brått slutt etter at paret har tilbrakt noen dager langs Fort Walton Beach i Okaloosa Country, Florida, og før utsjekking går det meste galt:
«It’s thirty degrees on the Emerald Coast
I spilled my coffee and I burned my toast
and the rent car’s sitting on a flat
the internet’s down
and they don’t know why
and I damn near made the desk clerk cry
and there wasn’t any reason for that»
Paret, som ikke kan fly hjem på grunn av været, tar leiebilen opp til Georgia. Det meste er stress, og alt hadde blitt lettere hvis jeg-fortelleren bare kunne klart å holde styr på lesebrillene sine.
På «What’s The Matter» – tredje og siste singel, males det et bilde av turnélivet som garantert er gjenkjennelig for alle som har tilbrakt tid på veien eller vært i et forhold med noen som har vært mye bortreist.
På platas siste, og kanskje sterkeste låt, «Blackberry Winter», beskriver McMurtry en eldre kvinne og kjæresten hennes. Forholdet, som er relativt nytt, holder på å ta slutt og det er tydelig at kvinnen sliter med tungsinn og i det første verset blir vi minnet om Virginia Woolf sitt selvmord: «Leave the rocks in the road and stay away from the river Virginia». Fortelleren, som senere i sangen tar farvel med Virginia, ser hvordan hun strever og prøver å hjelpe henne; han tar med kaffe og vin til leiligheten hennes og holder småpraten i gang: «I never saw such a cold day in June. Did you ever, Virginia? In our young days the old people called it blackberry winter.» Gjentatte ganger vil Virginia vite hvorfor jeg-fortelleren bryr seg. Hvorfor kan han ikke bare la henne være i fred? Han er ingen reddende ridder – det innrømmer han jo sjøl («It’s not that I’m any Sir Galahad»), men Virginia trenger en buffer mellom de mørke impulsene og tankene. Så når forholdet er over og Virginia endelig pakker og drar – hvor vet vi ikke, sitter jeg-fortelleren igjen med bare et ønske:
«I hear the horn blow, the train’s pulling out
I hope you find somebody there to tell you no.»
Det er i disse novelleaktige sangene – enten det er «Long Island Sound» fra Complicated Game, «Lights of Cheyenne» fra Live in Aught Three eller «Blackberry Winter», at det blir tydelig hvor viktig McMurtry er som låtskriver. Ikke en gang de vi omtaler som de største låtskriverne har skrevet narrative sanger som holder noe høyere kvalitet. Bare navnet til McMurtry får andre låtskrivere til å spisse ørene og rette seg opp i stolen i ren respekt, enten det er Craig Finn, John Darnielle eller Jason Isbell. Han har lenge vært en godt bevart hemmelighet blant musikkfans og andre låtskrivere og nå, med sin første utgivelse på 6 år – og backet av plateselskapet New West, er det lov å håpe at James McMurtry endelig skal få den oppmerksomheten han fortjener. Mer enn noen andre synger han livene våre.
Vinylen er ute 10. september, du kan forhåndsbestille den hos BigDipper
