Vi var mange som falt pladask for Endre Olsens første norskspråklige plate Bøttevis av blått, da den kom i 2018. Olsen kjenner vi jo fra tidligere prosjekter som The Kambourines og Angry Wasp. Hele veien i tospann med vokalist Ragnhild Kambo Grov, som var viktig på forrige plate, og er minst like viktig her.
Da første låt, “Å komma fram e å gå seg blind” smøg seg ut av høyttalerne her hjemme, så var den første tanken som slo meg “dette er pent. veldig iørefallende og lett å like.” Men hadde han klart å følge opp utsøkte Bøttevis med blått?
Så til de grader. I min bok så har Endre Olsen overgått seg selv, og klart å lage en enda bedre plate enn forrige gang. Fra den potensielle radiohitten “Å komma fram e å gå seg blind” viser at han er en glitrende popsnekker, via 80-talls inspirerte “Kom april” – der synthene til Haltbakk hyller det utskjelte ti-året til akustiske “To tre”, så er dette en ren paradegren i gode låter.
Det er en skummel operasjon å gå fra å skrive på engelsk til å skrive på norsk. Dette har vi snakket om mange ganger før. Det er så utrolig mye enklere å få det til å flyte og funke bra på engelsk enn det er på norsk. Men noen klarer kunststykket å konvertere, og Olsen har så til de grader klart dette. Han skriver både nært og poetisk på norsk, og har disse små snedige tekstlinjene jeg elsker.
Og så har platen en den unike karakteren der du stadig tar deg selv i å tenke at du har hørt dette før. Og ikke på en måte der noe er kopiert, men det er bare noe i lydbildet og strukturen i låtene som gir dem et preg av å være velkjent? Om det gir mening. Hør for eksempel på platens etter min mening sterkeste spor “Fødd Te Gå Tebake”, som føles som en låt som alltid har vært der. Noe du hørte på radio en gang tidlig på 70-tallet, som var en udødelig hit gjennom hele 80- og 90-tallet, en sånn låt som fikk deg til å tenke “Åååå.. det er DEN. Den hadde jeg nesten glemt, den er jo bare så fantastisk fin”.
Som sist så støtter Endre Olsen seg på sine faste kumpaner, Tommy Haltbak på diverste gitarer og strengeinstrumenter, pedal-steel, orgel og synther. Han har også produsert. Ole Gunnar Eikeland spiller bass, Einar Olsson spiller trommer og Vegard Bjerkan spiller piano og orgel på en av låtene. Og naturligvis Ragnhild Kambo Grov på vokal og duetter. Alle velkjente navn fra Bergens musikkliv, og dønn solide i alt de gjør på denne platen.
Haltbakk har gitt tekstene til Olsen rom til å leve, og de har turt å slippe seg litt mer løs produksjonsmessig enn på forrige plate. Derfor spenner også lydbildet fra det helt nedstrippede akustiske til monumentale synth-produksjoner.
Tekstene ja. Låtene er som nevnt fulle av glitrende små enkeltlinjer. Bare titlene er jo en fryd. “Å komma fram e å gå seg blind” og “Baklengs tebake” og “Fødd te å gå”.
Jeg falt veldig for “Ei stråla”, duett-svak som jeg er. “Eg høre alt // gjenlyden frå i går”, og en psykedelisk banjo er alt jeg trenger for å trives.
Og som nevnt – “Fødd de å gå” traff som et tonn med murstein, med en stor produksjon og en aldeles herlig tekst. Ragnhild Kambo Grov får også et eget vers, og du store allverden så fint det låter. Og lyrikken i refrenget da, dette er brilliant
Slepp meg,
så slepp eg deg fri
og du e nødt te å gå
For om du holde meg
Så holde eg deg fast
og du e født te å gå
“To tre” er en oversettelse av brilliante Charlie Engstrand Sommar sin “Två träd” – fra “Kärlek på svenska” fra 2010. Helt nedstrippet. To stemmer, en akustisk gitar. Nå skal det sies at Charlie har lagt et aldeles enormt grunnlag, men Olsen har virkelig gjort en grundig jobb med denne gjendiktingen til norsk. Et av platens aller sterkeste og mest intense spor, og duetten gjør den enda mer kraftfull – slik den gjør på Charlies original.
Vi må snakke litt om “Venter om du kommer”. Maken til potensiell radiohit har vi vel knapt hørt maken til siden all musikk skulle skrives for fulle stadion på 80-tallet. For her har vi en låt som er skapt for å treffe en fullsatt plen på Bergenfest. En slik låt som får alle til å hoppe i takt og bare elske verden, alt og alle. En låt det er umulig å ikke elske høyt og intenst.
Jeg må også nevne “Som en heilt vanlig dag”, fordi den har den der “denne har jo alltid eksistert” kvaliteten ved seg, og er så vindskeiv og deilig både i struktur og produksjon at det er en fryd. “Perfect imperfection” kaller amerikanerne det. Og jeg tror det er dette de tenker på.
Helt til slutt på har Olsen og Grov lagt ved en gåsehudfremkallende godbit som låter som om den er skrevet for Dust of Daylights kjernelesere. En glitrende duett med et intenst orgel og en råtass av en tekst som låter som om John Prine og Kirsten Bråten Berg fikk en unge og kalte den “Aldri seint nok”.
Det blir nok seint,
det blir sikkert nok
men aldri seint nok for meg
Du kjøper Baklengs tebake på din lokale platesjappe, hos Big Dipper eller hos Endre Olsen på hans Bandcamp. (kun 300 eks på vinyl!)
