De første tre sekundene av åpningslåten «Foregone Conclusion» gir deg tid til å tenke «Ah, dette blir en rolig, behersket plate med låter om kjærlighet og hverdagsslit» så måker Chad Gamble i gang på trommene, Jimbo Hart legger bassgroovet, Derry Deboria sender inn noen orgeltoner, Sadler Vaden øser på gitarer og Jason Isbell sniker seg inn i absolutt alle tomrom – alt mens Zach Schmidt virkelig får vise hva som bor i ham som vokalist og låtskriver. For det første som står igjen etter å ha lyttet på Raise A Banner gjentatte ganger, er at Zach kan synge honky tonk, country, rockabilly, rock og hva det skal være – med stil, innlevelse og følelse.
Produsent Sadler Vaden har like godt tatt med seg sine bandkompiser fra ett var vår tids beste band – The 400 Unit inn i studio, og bedt dem kle Zach Schmidts låter inn i det beste de kan lage. Og det har de så til de grader gjort.
Noe av det spennende her er jo det faktum at Zach har fått låne The 400 Unit fra Jason Isbell, og i prosessen så gjør han dem så til de grader til sine egne bandmedlemmer. Disse gutta KAN å gi låtene det soundet og de lydbildene de fortjener. De har tross alt klart å kamuflere Jason Isbells relativt ordinære låter (målt opp mot hans egen produksjon) fra de siste to platene hans, og få dem til å låte enorme og omfattende.
Og det aller mest spennende er jo å oppleve Sadler Vaden som produsent for denne typen låter. Han har ikke gått i Dave Cobb eller Jeff Lynne-fellen, der låtene tilpasses lydbildet til produsenten. Han har heller ikke forsøkt å putte Zach inn i lydbildet han gir sine egne soloplater. Vaden har lyttet til låtene, tekstene og gitt Raise A Banner sitt eget lydbilde og en egen identitet.
Det faktum at Zach Schmidt er en av Nashvilles aller beste vokalister har vært et velkjent faktum der borte i årevis, og sørget for at han alltid står på listen når noen skal arrangere en hvilken som helst tribute. Noe som jo også spiller inn når han kan plukke fra øverste hylle for å spille inn sin andre soloplate.
Den forrige – The Day We Lost The War, er en perle i seg selv. Men med Raise A Banner har han virkelig truffet plaken perfekt, og laget et av årets aller beste album. For man kan levere så mye 400 Unit man orker i studio, men er ikke LÅTENE der, så hjelper det ikke. Og låtene er så til de grader tilstede.
Ved siden av The 400 Unit, så har han med kona Jackie Berkley på vokal, og ingen ringere enn Adam Kurtz (American Aquarium, Sarah Shook, Elijah Ocean, Joshua Ray Walker, Great Peacock, Sturgill Simpson, This Frontier Needs Heroes osv osv osv) på pedal steel .
Raise A Banner byr på låter som gjerne tar utgangspunkt i mellomennesklighet, egne utfordringer og til tross for at den ble innspilt før pandemien, så fungerer den som et skråblikk på samfunnet og utfordringer vi hadde også før alt gikk åt skogen.
Sjangermessig ligger vi vel midt i Americanaland, med litt honkytonk, litt rock, litt rockabilly, Kopfler-gitar og selvsagt litt klassisk country.
Åpningslåten «Foregone Conclusion» er en slik honkytonk-perle som får deg til å formelig lukte en fredagskveld i Nashville. Isbell og 400 Unit klinker til med alt de eier og har, og lager en skikkelig barn-stomper som løfter taket gjentatte ganger.
Pop-perlen «Go My Way» har alt man kan ønske seg av en låt. Opprinnelig skrevet til konen Jackie Berkley. Nå har han «tatt den tilbake» som han sier, og laget en av de fineste låtene jeg har hørt på mange år. Harmoniene med Jackie, og pianoet til Deboria er overjordisk vakkert, og dette er en slik iørefallende låt som klistrer seg til hjernen og du tar deg selv i å gå og nynne refrenget både i tide og utide.
Jeg har som man skjønner funnet et knippe favoritter på denne platen, og har blitt særdeles glad i «I Can’t Dance» – som sammen med «Go My Way» som i min perfekte, parallelle verden allerede er multi-milliard selgende verdenshits.
Rockeren «I Can’t Dance» er en av låtene Zach spilte foran kameraene våre i Nashville i 2018, da han også fortalte om planene om å få med Vaden og uniten hans i studio. I mine ører det årets låt. Tekstens finurlige måte å beskrive det faktum at Zach ikke er flink til å hverken late som eller ljuge er ganske god. Altså, bare HØR på den teksten! Dette er kunst i sin aller vakreste form.
Can’t dance around the truth
If I ain’t got you
En annen perle er den vidunderlige croonerballaden «You’re Still On My Mind». Harmonivokalen til konen Jackie Berkley gir det hele en ekstra dimensjon, og måten Sadler Vaden har tolket denne på – og gitt den et storbandpreg som minner om Elvis og John Denver på 70-tallet, gir også teksten ekstra dybde når den takler savn og samtidig aksept.
Temaet trekkes litt videre inn i den nydelig «Lost All Company», der Kurtz’ pedal steel er det bærende elementet sammen med Chad Gambles suggerende trommer.
Nevnes må også «Concrete Dreams», som er ikke et outtake fra en av Mark Knopflers soloplater, selv om Sadler Vaden så til de grader kanaliserer den godeste Knopfler så man kunne tro noe annet.
Avslutningslåten «Back Around» er en annen favoritt, som vi også fikk presentert i Nashville i 2018, selv om den har skiftet navn siden den gangen. En akustisk gitar, et elektrisk piano og i korte glimt en elektrisk gitar omslutter teksten som handler om å kjempe seg tilbake etter at et forhold man har satset alt på går i oppløsning.
I thought I found love
So gave it a chance
It’s a foolhearted drug,
It’s a long a dance
Kjøpes på vinyl hos Zach Schmidt
