Rural Tapes
Intervju
Av: Jan Kristoffer Dale
I dag slipper plateselskapet Smuggler Music Rural Tapes sitt selvtitulerte debutalbum. Singlene, «Pardon My French» og «Lost In Sound», fikk mye oppmerksomhet da de ble sluppet tidligere i år. Albumet har i tillegg allerede fått gode anmeldelser blant annet i The Independent. Det britiske musikkmagasinet Uncut har også frontet singlene på spillelistene sine.
Mannen bak Rural Tapes er multiinstrumentalist, produsent og komponist Arne Kjelsrud Mathisen. Navnet hans burde gi gjenklang for mange musikkinteresserte her til lands som kjenner til band som Heroes & Zeros, Mirror Lakes, I Was A King og sist, men ikke minst, The No Ones, som er det norsk-amerikanske samarbeidsprosjektet mellom Arne Kjelsrud og Frode Strømstad fra I Was A King samt Peter Buck (R.E.M.) og Scott McCaughey (The Young Fresh Fellows, The Minus Five og R.E.M.)
I 2014 flyttet Arne og samboeren til Nygrenda i Grimstad og kjøpte seg et lite småbruk. Fra låven i de landlige omgivelsene har Kjelsrud komponert og produsert musikk i en årrekke. Han har bidratt til mange prosjekter, hovedsakelig som trommeslager, men nå er altså hans første soloutgivelse her. Resultatet fremstår som inspirert og tidløst. Musikken er hovedsakelig instrumental, men det bør nevnes at Scott McCaughey leverer gjestevokal på platas andre singel, «Lost in Sound». I tillegg har folk som Alexis Taylor (Hot Chip) og Terry Edwards (PJ Harvey, Tom Waits) bidratt til magien.
I sammenheng med utgivelsen har vi i Dust of Daylight tatt oss en prat med Arne for å høre mer om ambisjonene bak prosjektet, arbeidsmetodene hans, hvordan Nygrenda har inspirert musikken han lager og mye mer!
DoD: Arne, du er profesjonell musiker som driver ditt eget platestudio i Grimstad, har eget plateselskap og samarbeider med musikere, filmskapere og kunstnere fra hele verden. Først lurer jeg på hvor tanken på å gjøre noe som var ditt helt eget dukket opp?
Arne: Ideen om å gjøre noe eget har vært der lenge. Strengt tatt har nok dette prosjektet vært underveis i så mye som kanskje 10 år, men uten at jeg nødvendigvis har tenkt at det skulle bli det det er i dag. Jeg har alltid jobbet med skisser og demoer til mange av prosjektene jeg har vært en del av, noen mer obskure enn andre. Enkelte ting har passet inn her og der, og noe har ikke blitt brukt. Mye av det jeg laget har hatt en egen estetikk som har vært litt bare min på en måte. Jeg elsker instrumentalmusikk, kanskje aller helst krautrocken fra 70-tallet og også fransk musikk. Uten at jeg kan skryte av å ha sett så voldsomt mye film, så har allikevel mye av min musikk fått en ganske filmatisk estetikk, og det henger også igjen en stor fascinasjon for enkle, vakre klassiske stykker a la Chopin og Satie fra den tiden jeg selv lærte å spille piano.
DoD: Når skjønte du at det skulle bli plate?
Arne: Jeg skjønte at dette kom til å bli en plate for kanskje 4-5 år siden. Men siden jeg har gjort mye annet, vært en del av mange band, produsert for andre, komponert for sceneproduksjoner og lignende så har det har dratt ut en del i tid. I tillegg er jeg far til to og har pusset opp en del på det gamle småbruket vårt med min samboer, så det er mye som har krevd tid de siste årene. Jeg har ikke hatt behov for å haste dette ferdig heller, og akkurat nå føles det ganske riktig at det det kommer ut på dette tidspunktet.
DoD: Jeg synes Rural Tapes er et veldig fint navn på prosjektet. Kan du si litt om hvorfor du valgte det navnet? Og hva det betyr for deg?
Arne: Jeg har aldri jobbet med tekst eller titler selv, og er egentlig veldig keitete når det kommer til disse tingene. Jeg synes det er vanskelig å sette navn på ting. Til den musikken jeg lager nå følte jeg ikke at det passet å bruke bare navnet mitt. Så jeg allierte meg rett og slett med min gode venn og vokalist i Heroes & Zeros, Hans Jørgen Undelstvedt. Han er en fantastisk tekstforfatter og har et veldig overskudd når det kommer til språk. Vi snakka litt om prosjektet og at jeg egentlig likte ordet Rural veldig godt. Jeg synes det passer teksturen på mye av musikken min godt, og det det passer godt når man ser omgivelsene det er spilt inn i. Etter en del drodling var det Hans Jørgen som til slutt kom opp med «Rural Tapes», og jeg synes det passet veldig fint til prosjektet. Det klinger fint, ser fint ut, det er «jordet» på en måte og lite pretensiøst, i hvert fall i min bok.
DoD: Hvordan har stedet du bor på inspirert musikken på dette albumet?
Arne: Det har faktisk hatt veldig mye å si. Livet på landet gir meg en god ro til å jobbe, og jeg klarer å være kreativ når som helst på døgnet. Enten det er 07.40 når ungene er sendt på skolebussen, eller om det er sent på kvelden. Det å koke seg en kanne kaffe, gå ut på tunet og høre fuglesangen, kanskje se noen dyr på jordet og gå inn i studioet på låven og jobbe, det er utrolig fint. Det høres kanskje vel romantisk og klisjefylt ut, men det finnes ikke bedre arbeidsforhold for meg.
Da vi flytta hit til Nygrenda, som er en liten bygd i Grimstad kommune, hadde jeg bodd 12 år i Oslo. La det være sagt, jeg synes Oslo er en fantastisk by, både å bo i og for å oppleve musikk og annen kultur, og jeg er enormt takknemlig for tiden der og miljøet jeg har vært en del av. Men jeg følte av og til på at det også var en by med regler og trender som det var vanskelig å distansere seg fra, noe som sikkert er helt naturlig i en storby. Eksempelvis skulle «alle» rockeband ha med synth på 2010-tallet, eller man begynte å gi ut remikser og skulle komme seg inn på klubbscenen også. Ting som jeg i ettertid angrer litt på at jeg i noen av mine band var med på å gi litt etter for, i stedet for å bare dyrke sin egen greie. Kanskje det på en side handlet om å ikke skulle være for sær og heller være åpen mot flere og bredere musikkuttrykk. Men det sier nok også like mye om at jeg personlig ikke var like kompromissløs da som jeg føler jeg klarer å være nå. Da jeg flyttet til Sørlandet og hadde en lengre periode borte fra miljøet i Oslo, var det akkurat som jeg tørket opp litt hva referanser og inspirasjon angår, og da satt på et vis bare kjernen av musikken jeg selv likte igjen. Jeg begynte vel egentlig å dyrke det særeste i min egen musikksmak litt mer, det som jeg ikke hadde fått utløp for helt. Jeg fant ut at jeg egentlig ikke kunne fordra det meste av klubbmusikk, kunne ikke høre på det som ble spilt på radio. Jeg sluttet å relatere meg til mer basic pop og rock, tradisjonelle låtstrukturer, men søkte heller helt andre kvaliteter, som handler veldig mye om annen instrumentering, andre strukturer, annerledes lyd og tekstur, utradisjonelle måter å jobbe på osv. Jeg ble veldig bestemt på å lage mine egne regler. Jeg føler faktisk at jeg har vokst veldig som musiker og produsent av å jobbe mye alene på gården. Men når det er sagt, så trenger jeg selvfølgelig litt miljø også, og jeg savner tidvis Oslo veldig mye. Tilfeldige møter med andre på gata, se konserter når som helst – det er absolutt noe man mister ved å flytte fra byen. Heldigvis har vi hatt en del aktivitet med I Was A King de siste årene, med turnering både i Norge og Europa, så jeg har fått noen doser urbant påfyll også.
DoD: Kan du fortelle litt om prosessen? Hvordan ble disse komposisjonene til? Hvor startet du? Finner du først en rytme og bygger videre eller starter det med en melodi?
Arne: Jeg kan starte med hva som helst. En rytme, en akkordrekke, en melodi, en sær lyd eller en loop. Jeg har heldigvis ingen mal på det. Jeg har en låve fylt opp med instrumenter, alt fra gamle orgler og synther kjøpt på eBay da dollarkursen en gang stod under 6 kroner, til trommer av alle slag, messingblås, zither, en indonesisk gamelan orkester, piano, gamle tape recordere osv. På den måten kan en ny innspilling like gjerne starte ved at jeg tester ut et nytt instrument jeg kanskje egentlig ikke kan spille. Jeg spiller gjerne inn en hel del overdubs på et spor, og skreller kanskje bort mye av det igjen senere. Jeg kan noodle med et spor i årevis, men det kan også bli fiks ferdig på en dag. Men ofte jobber jeg masse med reamping i ettertid. Kanskje har jeg spilt inn en skisse som egentlig ikke låter spesielt bra, men som det er noe jeg liker ved allikevel. Da hender det at den bare trenger en behandling av gammel Tandberg taperecorder, en space echo eller noe slikt, så blir jeg fornøyd. På den måten kan jeg kna musikken min til det plutselig bare sitter.
DoD: Hvordan har pandemien vært for deg som musiker? Jeg renger med at det er en hel del overdubs på plata?
Arne: Fordi jeg er både ganske hjemmekjær og har alltid hatt behov for å ha masse forskjellig å gjøre, har jeg aldri basert meg på å bare være livemusiker, og sånn sett har jeg kommet ok ut av det siste året, jeg har mange bein å stå på. Jeg komponerer musikk for scenekunst, jeg har jobbet med kortfilmer, jeg jobber med kreative workshops i lyd med barn og unge og jeg lager plater. Aller helst egne plater, men også plater for andre om det dukker opp forespørsler med ting jeg liker. Under pandemien har jeg ferdigstilt og mikset Rural Tapes plata, startet en ny innspilling med The No Ones, gjort en liten turne og forberedt ny innspilling med I Was A King, jobbet med en forestilling med en butoh utøver og ferdigstilt et album sammen med forfatter MiRee Abrahamsen som kommer en gang til høsten. I det siste har jeg også startet arbeidet med mer nytt Rural Tapes-materiale.
Plata har mange overdubs ja. Jeg har bygget lag på lag og også fått overdubs fra mange musikalske venner som jeg bakt inn i helheten. Pandemien ga meg gode rammer til å jobbe ferdig dette albumet, men jeg føler likevel ikke den er et resultat av pandemien siden jeg har holdt på med den så lenge som jeg har.
DoD: I presseskrivet står det at du er inspirert av 70-talls krautrock, fransk musikk, filmmusikk og jazz. Jeg kjenner meg igjen i det, men kunne du ha utdypet enda mer? Hvilken filmmusikk, band osv.?
Arne: Jeg er ingen filmkjenner i det hele tatt. Faktisk så ser jeg nesten aldri film. Jeg er ikke så glad i storslåtte, pompøse og orkestrerte scores, men jeg elsker gamle soundtracks, og kan gjerne gå å lete etter brukt vinyl og finne soundtracks til filmer jeg ikke har sett. Ofte sjekker jeg credit`ene på gamle plater og ser hva slags instrumentering de har. Om en plate inneholder clavinet, cembalo, harpe etc kjøper jeg den gjerne og sjekker ut musikken, og finner inspirasjon slik. Jeg elsker for eksempel gamle plater med strykere i den ene sida, et spinkelt trommesett i den andre og en twangy gitar i midten. Slike ting leter jeg alltid etter. Det samme gjelder folkemusikk fra andre land. Jeg har fantastiske plater i samlinga med rumensk, ungarsk og paraguayansk folkemusikk. Sist jeg var på bruktsjappa kjøpte jeg med en gammel østerriksk plate med jodel, og den er helt vanvittig fin. Klokkeklar jodling sammen med et mannskor som synger seg rett inn i sjela mi. Ikke sånn tøysete partyjodling, ekte vare. Disse tingene henter jeg inspirasjon fra. Ellers er jeg en stor fan av Harmonia, Cluster, Kraftwerk og mye av del litt alternative musikken fra Tyskland på 70-tallet. Jeg blir aldri lei av det, men er heller ikke alene om å digge de greiene der, så jeg er veldig obs på at musikken min ikke skal ha for store doser av det heller, det må ikke bli en rein kopi. Når det kommer til fransk musikk, så er det vel Nicolas Godin, den ene halvdelen av Air, som er min vei inn i den verden. Ikke den posh`e sisteplata hans, men de to første. Helt utrolig fin og fascinerende musikk. Når jeg har hørt på platene hans på Spotify så har algoritmene tatt meg videre til annen fransk musikk som har vært like fantastisk. Angående jazz, så er nok ikke plata egentlig så veldig jazztung, det er nok aller mest fordi jeg har vært så heldig å få med meg to solide navn på plata som har spilt mye i sjangeren, de trekker opp jazzsnittet litt med sine bidrag her. Det er saksofonist Terry Edwards, som foruten å være jazzmusiker spiller med PJ Harvey, Spiritualized, Madness og veldig mye mer. Og ikke minst; en levende legende fra Lillesand, Tor Flaa. En sylskarp trompetist, som har gjort mye bra, blant annet det smått legendariske Small Sand Trad Band. Jeg liker mye jazz jeg altså, men føler ikke helt at jeg tar veldig mye inspirasjon fra det. I turnébilen med Heroes & Zeros i gamle dager sleit vi riktignok ut mp3-filene til Bitches Brew med Miles Davis på ipoden, men utover det har jeg nok hørt mer på musikk som bare mer har med elementer av jazz, som Tortoise og Jaga Jazzist.
DoD: Jeg ønsker ikke å bås-sette deg, men jeg tenker jo først og fremst på deg som trommeslager. Men du spiller jo en rekke andre instrumenter. Var dette prosjektet en mulighet til å utforske andre interessefelt sånn rent musikalsk også? Hva hovedsakelig spiller du på plata?
Arne: Jo, det stemmer jo at jeg har spilt trommer primært i mitt liv som profesjonell musiker. Men det første instrumentet jeg lærte var piano. Jeg gikk faktisk i lære fra jeg var 8 til jeg var 16 tror jeg. Jeg spilte også nesten like lenge i korps, og da prøvde jeg meg på både trompet, trombone og baryton før jeg endte opp med å spille tuba i kanskje 5-6 år. Det første instrumentet jeg spilte i band i 14-årsalderen var bassgitar, før jeg typisk nok testet trommer i pausene på øving og syntes det var mye gøyere. Så med den bakgrunnen har jeg vel opparbeida meg en viss musikalitet og har hatt lett for å kunne få noe ut av de fleste instrumenter jeg har kommet over. På plata spiller jeg trommer og perkusjon, alle mulige keys, akustiske og elektriske gitarer, tuba, zither, vokal, trommemaskiner og noe programmering. Det jeg ikke kan spille godt nok selv har jeg fått andre til å gjøre, som bassgitar, sax og stryk. Men jeg har vel egentlig ikke utforsket noe mer nå enn før. Jeg har bare holdt på i studio slik jeg alltid har gjort, ved å leke med de lydkildene jeg har rundt meg.
DoD: På albumet er det bidrag fra fine navn som Alexis Taylor, Terry Edwards (bla. Tom Waits), Gary Olson og Scott McCaughey (fra R.E.M og The Minus 5) er det noe du vil trekke frem og fortelle om disse samarbeidspartnerne? McCaughey synger bla. på den andre singlen «Lost in Sound».
Arne: Alle som bidrar på plata, med unntak av Øystein Braut og Tor Flaa, er folk jeg har spilt med i en eller annen sammenheng tidligere. Men jeg har vært litt opptatt av å ikke bare jobbe med de samme folka jeg har stått på lokalet med i årevis, for å tilføre noen nye impulser og føre musikken min videre i litt nye retninger. Alexis bidrar på rhodes, og jeg ba han inn i prosjektet for å få en litt annen touch på keyboard-spillet enn det jeg har. Det han leverte, spesielt på første singelen «Pardon my French», ble helt definerende for hvordan del to av den låta utarta. Og det saxofonist Terry Edwards lirer av seg på samme låt er helt klart en reaksjon på spillet til Alexis, så uten de to hadde låta vært en annen, ingen tvil.
Scott var jeg hele tiden ganske sikker på at jeg ønsket å ha med. Han er en fantastisk fyr og har levert så mye bra musikk i 40 år, og vi har blitt godt kjent gjennom vårt felles band The No Ones. Når det åpna seg rom for vokal på et spor på plata sendte jeg det over til han og håpet det kunne trigge noe hos han. To dager etterpå fikk jeg tilbake et nydelig dobbelt vokalspor. Gary Olson har jeg spilt med i Egersund ved et par anledninger under Frode Strømstads festivaler, og da jeg trengte trompet til å blende med min egen tuba på plata sendte jeg han en mail og et «arr» og lurte på om han ville bidra. Jeg liker tonen hans veldig godt, og er glad for at han er med. Josh Kantor og meg spilte inn trekkspill på et hotellrom i Egersund, og Rhodri Marsden har tatt opp sag i sitt eget hjem i London. En som er med her som jeg har spilt lenge med, er bassist Lars Løberg Tofte. Som en klegg har han fulgt mitt ustabile tempo som trommis opp og ned i over 20 år, og jeg liker veldig godt å bygge opp et fundament sammen med han.
DoD: Ser du for deg å turnere med dette prosjektet senere på året?
Arne: Ja, jeg håper absolutt å kunne spille live med Rural Tapes, men foreløpig har jeg latt det ligge til alt åpner igjen. Stort sett alt annet jeg skulle spilt med har blitt avlyst, så jeg tar ikke sjansen på å jobbe masse med dette for så å bare bli skuffet over avlysninger. Jeg skal gjøre et par solo opptredener i sommer, men det blir med et litt annet uttrykk enn dette, litt mer stillegående og ambient. Men jeg har samlet et band og er klar for å ta det ut på veien når det blir naturlig.
DoD: Vi er mange rundt forbi som elsker vinyl og Rural Tapes er ei vinyl-plate – hvis det gir mening. Kan du si noe om vinylutgivelsen? Plata kommer i limitert utgave – farget vinyl? Hvor kan folk kjøpe?
Arne: Rural Tapes er absolutt en vinylplate ja, på coveret er låtene satt opp som A1, A2 osv, og jeg har satt sammen plata med side A og B i tankene hele tiden. Jeg har fått bruke et fantastisk verk av kunstner Annette Kierulf til coveret, et bilde i tresnitt som heter «Gule Sopp». Den dama lager så mye råe ting, sjekk ut hjemmesiden og instagramen hennes! Jeg har også lagt inn en liten treat til de som faktisk kjøper fysiske plater, uten at jeg vil si noe mer om hva det er.
Jeg gir ut platen fysisk i Norge selv, og svenske Smuggler Recordings har gjort en lisens for resten av verden og tar seg av alt digitalt. Plata er trykket opp i 300 svarte og et limitert opplag på 100 gule. 50 av de gule er distribuert ut i butikk, og resten selges som merch og fra bandcamp. Den limiterte utgaven har solgt godt på forhånd, og det er vel per nå rundt 20 eks tilgjengelig på bandcamp. Skulle platen slumpe til å selge ut har jeg noen ideer til nye editions, men vi får se om den tid kommer.
DoD: Vi er også mange som gleder oss til å se The No Ones og I Was A King igjen på veien når det blir mulig. The No Ones sine konserter ble jo utsatt pga. covid-19. Jeg regner med at du og Frode er ganske klare for å ut å spille live igjen?
Arne: Ja, vi er absolutt klare for det nå. Turneen til The No Ones har vært avlyst og utsatt 2 år på rad, alle festivaljobber det samme, og I Was A King skulle også spilt på Loaded i år. Men i mars neste år skal begge banda turnere igjen, så får vi krysse fingra for at det er mulig å gjennomføre da.
DoD: Til nå er det vel lov å si at det har vært fin mottagelse av begge singlene og en kjempefin anmeldelse i The Independent. The sky is the limit, virker det som! Er du fornøyd med mottagelsen til nå?
Arne: Ja, for all del, jeg er helt overveldet. Her har jeg sittet i studio og knadd på dette prosjektet i år etter år, og plutselig er det ute og folk setter såpass pris på det. GQ, Uncut og Independent har allerede plukket det opp, det kommer features i skikkelig gode britiske magasiner fremover, medier i Belgia og Østerrike har vært på, musikken blir spilt på nasjonal israelsk radio … Det er jo ikke akkurat musikk for massene det her, og mine overordnede mål har vært å nå ut til de som setter pris på nisjer som dette så jeg kanskje kan selge et greit antall vinylplater. Smuggler har gjort en formidabel jobb for å få dette ut, så jeg er evig takknemlig. De målene jeg hadde satt meg på forhånd egentlig allerede oppnådd, men jeg kommer jo selvsagt til å jobbe videre for å nå ut så godt jeg kan.
Rural Tapes er ute i dag på streaming og vinyl, du kan kjøpe den direkte fra artistens Bandcamp.