Vi har holdt fakkelen høyt for våre nye venner i Hayde Bluegrass Orchestra de siste månedene, og nå er debutplaten Migrants klar.
Jeg vet det er enkelte som steiler litt når de hører ordet Bluegrass, og jeg har full forståelse for at vintage, klassisk bluegrass kan være en “aquired taste” som våre amerikanske venner sier.
Men Hayde legger seg i et skjæringspunkt der de blander klassisk bluegrass med moderne bluegrass, americana, country og norsk folkemusikk og fortjener virkelig ditt øre og din oppmerksomhet.
Jeg har sittet en sein natt og diskutert blant annet bluegrass med en anonym amerikansk countrymusiker, oppvokst i fjellene i USA – med et tradisjonelt bluegrassband som første seriøse prosjekt – så var han temmelig bestemt på at det ikke kan kalles Bluegrass om bandmedlemmene er mikket opp separat og ikke følger den tradisjonelle oppskriften. Bandet må også bestå av gitar, banjo, mandolin, fele og ståbass – og være helt akustisk. Han anså f.eks ikke et anerkjent band som Chatham County Line for å være et bluegrass-orkester.
I USA er det naturligvis flere leire, der noen mener at for at det skal kalles bluegrass så skal det være tradisjonelt, gitaren er et rytmeinstrument som ikke spiller soloer og det hele er modellert etter Bill Monroe. Så har du andre som deler det i bluegrass og progressiv bluegrass, som gjerne tillater noen elektriske instrumenter, improvisering og låter som ikke går i G.
Som dere skjønner, det er et komplisert område med sterke meninger. MEN, for oss som ikke har tid og krefter til kunstige skiller, krangling om stilarter og instrumentering – så er Hayde Bluegrass Orchestra et dønn solid band som er mer enn sterkt bluegrass-influert. Som kan gjøre både tradisjonelle bluegrassperler og moderne, “progressive” bluegrasstoner til sine egne – rett og slett fordi det som er viktig her – musikken – sitter i ryggmargen på alle i bandet.
Det er ikke uten grunn at de egentlig skulle tilbrakt 2020 som husband i Dollywood, en udiskutabel fjær i hatten for et norsk band som hele veien har vært mye større i USA enn her hjemme.
Når de nå deler debutalbumet Migrants med oss, så er det jo før det første klart at Hayde Bluegrass Orchestra er så musikalske at det er en fryd. Platen er en kombinasjon av coverlåter og selvskrevne låter. Og Det må sies at de skriver gnistrende gode låter, som ikke bare er fengende som en bluegrasslåt skal være – men med meget solide og velskrevne tekster – som forener den amerikanske låtskrivertradisjonen med norske stemninger og folkemusikktradisjoner i samme retning som Darling West har gjort med stor suksess. Men i et helt eget lydbilde som er unikt for Hayde.
Jeg vet at dette er en BAND, og i et slik orkester så er den idividuelle instrumenteringen både grunnfjellet og det som briljerer. Alle enkeltinstrumentene har sine øyeblikk til å skinne i løpet av platen, og det er soleklart at alle musikerne er instrumentalister av høy klasse. Likevel må jeg trekke frem vokalist Rebekka Nilsson som den som skinner litt ekstra. Det er noen Julie Miller-kvaliteter i stemmen som virkelig treffer meg.
Stemmen er som skapt for sjangeren, hun gjør triste, lengtende låter med innlevelse og engasjement – og sprettende, livlige låter på en måte som nærmest hopper ut av høyttalerne i rommet. En av mine kjepphester når man skal gjøre amerikansk tradisjonsmusikk er å faktisk ha en engelskuttale som er den rake motsetning til salige Thor Heyerdahl – og den er perfekt fra start til slutt og en fryd å lytte til.
Lytt til avslutningslåten – dem vidunderlige “Calling My Children Home”, der Nilsson briljerer som solist, og resten av bandet briljerer som blandakor. Det er tøft gjort å hoppe etter Dolly, Emmylou og Linda – som etter min mening har den definitive versjonen av låten – men du store allverden som denne ville gått hjem på scenen i Dollywood. Et av platens absolutte høydepunkt.
Resten av bandet består av Joakim Borgen på mandolin, Ole Engrav på gitar, Magnus Eriksrud på banjo, Moa Meinich på fele, Jonas Olsen på ståbass, Emil Brattestad på dobro og Sjur Marqvardsen på trekkspill.
Migrants har en rød tråd om forflytning. Reise. Den inneholder historier som kan fungere som historiene til de som i sin tid utvandret til USA. Historier for de som føler de sitter fast der de er, for de som ønsker å komme seg ut og vekk. For de som drømmer seg bort fra stedet de er, eller situasjoner de befinner seg i.
Noen av favorittene mine er “Going Out West” som de har skrevet sammen med vår venninne Mary Bragg, som også har bidratt på den fantastisk vakre “It Breaks” – der Nilsson virkelig briljerer som vokalist.
“Afraid of Walking” er en annen låt jeg vil trekke frem, om en felles historie som tar slutt og jeg-personens usikkerhet rundt om det faktisk er riktig å avslutte.
But I’m afraid of walking
Of not seeing you one last time
What if we were always meant to be
Afraid of walking
“Take Me Away”, som Joakim Borgen har skrevet sammen med legenden Jeff Wasserman er en annen låt som må trekkes frem, teksten er gnistrende god og stemningen i låten er gåsehudfremkallende deilig.
For oss som er vokst opp ved siden av jernbanelinjen, og savner lyden av tog i hverdagen så er tog-rytmen glitrende bevart i den herlige “Smokey Mountain Railway”.
Migrants har blitt et av årets aller beste album, og vi kan bare håpe at Hayde Bluegrass Orchestra får den oppmerksomheten de fortjener her hjemme – slik de har fått i USA. Følt YouTube-kanalen deres – så skjønner du hvorfor de tar av der borte.
(Alle foto: Julie Pike)
