Når jeg får tilsendt ny musikk jeg liker med artister jeg ikke kjenner så godt, så griper jeg kjapt til Google. Og når man Googler Stenøien så er det første resultatet jeg fant en Wikipedia-artikkel som sier «Hans Kristen Stenøien er en norsk biolog. Han er professor i biosystematikk ved NTNU Vitenskapsmuseet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Han er ansatt som direktør for Vitenskapsmuseet for perioden 2021–2025.» Typisk musiker, tenker du. Listen over biologiprofessorer med platekarriere er jo både lang og velkjent.
Det er et lite stykke vei fra Stenøiens forskning på sphagnum-mose, til den liflige og lettbeinte åpningslåten «Island in the Sun». Men om Stenøien er en dyktig professor, så er han en like dyktig låtskriver.
Jeg skal ikke dvele så mye ved bakgrunnen, for det er musikken som er viktig her. Og det er ikke Stenøiens første sving innom platebransjen, selv om jeg var pinlig lite opplyst om hans samarbeid med Sugarfoot. Med det eminente backingbandet i ryggen slapp han i 2015 platen Tonight We Bloom, som jeg har lyttet en del til siden jeg fikk denne tilsendt. Og som også er en utsøkt plate å bruke tid på.
Stenøien har et utsøkt øre for popmelodier som umiddelbart fester seg i øret, og det som er hans solodebut er full av små, snedige melodilinjer som virkelig løfter denne platen opp og frem. Han har hatt med seg Kyrre Laastad som produsent og musiker, og dessuten har han hatt hjelp av Anja Lauvdal, Kristoffer Lo, Viktor Wilhelmsen og Stina Stjern.
Åpningslåten «Island in the Sun» er den som festet seg mest og best ved første gjennomlytting. En av årets beste låter så langt, og virkelig en godbit av en fengende melodi. Tekstmessig så plasserer den seg i tankeprosessen rundt hvor vi ender opp, og hvordan vi har gjennomført reisen dit.
Jeg falt også veldig for «Thankless», og en ting som slår meg er at Stenøien og HP Gundersen garantert ville funnet tonen (om de ikke har gjort det allerede). For både coveret og musikken her er som løftet fra Gundersens sjel. «Thankless» er en av disse svevende låtene som bare løfter seg og løfter seg og treffer stratosfæren i det koringen treffer en syregitar på vei ut i verdensrommet. En slik låt du kan sette på repeat en sommerdag, og bare drømme deg bort til helt andre tider og steder.
Jeg må trekke frem «The Great Inside», der Stenøien og bandet kanaliserer Neil & Crazy Horse i introen, før de sniker seg inn i et mer Americana-aktig landskap og deretter løfter oss over i et mer røft poplandskap med en vidunderlig duett med Stina Stjern.
«All Is There» flytter oss til et litt mer eksperimentelt lydbilde, der Carpenters møter Pink Floyd og gir oss nok et inntrykk av dybden i denne platen. For én ting er tekstene, som hele veien er dønn solide, velskrevne og snakker om aspekter av livet som uten å være mørke i hvertfall fokuserer på den litt senere delen av livet og undring rundt hva som vil møte oss – hvordan livet og tiden har formet oss og brakt oss dit vi er akkurat nå.
Men det som virkelig briljerer her er melodiene til Stenøien. Utforskningen av hvordan forskjellige lydbilder kler de enkelte tekstene og melodiene er det virkelige kunststykket. Visjonen som Stenøien og produsent Laastad har dratt i land ved å la låtene ta formen som passer den enkelte.
Lounge Lizard åpningen på avslutningslåten «Water Music» er intet mindre enn vidunderlig og understreker dette så til de grader. Det er seks herlige minutter med stemning. En dronende vokal, en brilliant synth, og så et øs av gitarer og trommer før alt lander fjellstøtt og flyter i land på en solfylt øy et sted langt sør for Norge.
Bruk litt tid på Hans Stenøien og hans Awaiting in Dog Heaven. Det vil du ha mye igjen for, det tror jeg at jeg kan garantere.
Følg Stenøien på Facebook. Vinylen kan du forhåndsbestille hos BigDipper.