Asgeir Eide-Olsen solodebuterer endelig med platen Cross My Heart, og det som har vært en lang og kronglete vei mot platelansering har endelig resultert i en utsøkt pop-plate spekket av sterke, personlige tekster og velspilt brillianse.

Før vi går videre så er det på sin plass å informere om at denne lille platepraten er en personlig omtale av en plate som betyr veldig mye for meg – men der jeg har innehatt alt for mange hatter til å i det hele tatt være i nærheten av å kunne hevde objektivitet. Likevel innbiller jeg meg at en liten personlig anbefaling er det minste denne platen fortjener – til tross for skribentens involvering i det ferdige produktet. Det skal også sies at det meste av denne anmeldelsen ble skrevet lenge før DoD ble en midlertidig part i utgivelsen – og alt som beskrives er min dønn ærlige og personlige oppfatning av låtene.

Det har seg sånn at jeg har kjent Asgeir omtrent siden jeg flyttet til Bergen i 1999. Og i seks år var hans forrige band – Nude Not Naked – husband på den årlige Bakgårdsfestivalen vi arrangerte mellom årene 2009 og 2014. Det eneste bandet som opptrådte på alle festivalene. Av en grunn. Fordi de var svimlende gode. Konserten var som oftest den eneste de spilte det året, og var et høydepunkt for mange av festivalgjestene.

Så spoler vi frem sånn ca fem år, og Asgeir begynte å ymte frempå om at han kanskje skrev på noen nye låter. Jeg fikk høre noen utkast, sa hva jeg mente, og fikk høre nye utkast. Og slik lyttet jeg meg gjennom det som har blitt låtene som utgjør Cross My Heart, fra tidlige mikser frem til det gjennomarbeidete produktet som foreligger idag.

Det er noen eksepsjonelt personlige og sterke låter blant de som er valgt ut – og jeg har helt siden første demo hatt klokketro på at dette er låter som uten tvil vil treffe – og fortjener et bredt publikum. Musikalsk og produksjonsmessig kanskje ikke helt i kjernen for det Dust of Daylight vanligvis skriver om – men tekstmessig er dette virkelig i vår ånd.

På et tidspunkt stiftet vi til og med Dust of Daylight Records for å kunne gi ut denne platen, men det ble raskt klart at Asgeir hadde mye større ambisjoner enn to amatører kunne oppfylle med sitt første forsøk på å leke plateselskap. Cross My Heart fortsatte sin reise mot utgivelse uten oss, og Asgeir har heldigvis havnet i gode hender og fått hjelp av noen av bransjens dyktigste i alle ledd, og jeg håper det vil føre til at denne platen får den oppmerksomheten den fortjener.

Utgangspunktet for Cross My Heart er fundamentet som ble lagt med bandet Nude Not Naked – som spilte både Asgeirs norske og Asgeirs engelske låter. Og tro meg når jeg sier at vi som har hørt dette bandet venter på en plate med Asgeirs norske tekster. De er om mulig enda bedre.
Bandet oppsto i kjølvannet av det tidlige prosjektet Scoop, og party-bandet Eddie Olsen & The GoGo Foundation som lagde bølger med sine egenproduserte låter og fantastiske show på Bergens konsertscener på slutten av 90-tallet og helt i starten av 2000-årene.

Asgeir og Inger Lise (foto: Arnulf Østerdal)

Med harmoniene mellom Asgeir og sangfuglen Inger Lise Drabløs som en musikalsk rettesnor, så tok Asgeir med seg de nye låtene til Polen der han jobbet sammen med den anerkjente jazz-musikeren Irek Wojtczak. Sammen arrangerte, om-arrangerte, og re-arrangerte og konstruerte de et lydbilde som kler tekstene og låtene, og med gitarist Atle Engelstad – som har spilt med Asgeir siden tidenes morgen på plass så er fundamentet etablert. Et knippe både polske og norske studiomusikere har bidratt – men kjernen består altså av de forutnevnte.

Og det er harmoniene som er det som virkelig løfter denne platen. En ting er det faktum at tekstene er gode, gjennomført velskrevet og følges av til tider særdeles fengende melodier. Men harmoniene mellom Asgeir og Inger Lise er virkelig det som gjør dette ekstra fint. De har sunget sammen i en årrekke, og det er ikke uten grunn at Inger Lise er Bergens mestvinnende deltager i Parodi Grand Prix. De vet akkurat hvordan stemmene fungerer sammen, og det er noe intuitivt i måten både duetter og harmonier flyter på. Vakkert er bare fornavnet.

Utgivelsen var opprinnelig planlagt til våren 2020, og så kom coronaviruset og sørget for kaos i alle ledd. Men nå er den altså endelig her. Og det synligste etterlatenskapet etter Dust of Daylights involvering, er rekkefølgen på platen. Som er gjennomført etter nitidig arbeid og testing på hva som rett og slett føltes best – med vinylutgivelse som mål.

Åpningslåten «Living a Dream» er på den ene siden Asgeirs personlige fortelling om bryllupsdagen og reisene han og konen har vært på sammen. De to er på et fjortis-nivå forelsket, og nyter livet til fulle sammen. Noe som gjenspeiles i teksten, og ikke minst i den utrolig lettbeinte og sprettende melodien. På den andre siden er det en tekst om hvordan kjærlighet kan overdøve og overvinne alt – og hvordan livet kan snu og positivitet hentes ut fra følelser. En popmelodi som er så sprudlende og deilig at den bare måtte åpne denne platen.

Tittelsporet «Cross my Heart» setter Inger Lise Drabløs i hovedrollen, og fortellingen om de to barna som alltid skal være venner fikk meg til å grine som en unge første (og andre, tredje og …) gang jeg hørte den. En vidunderlig vakker tekst om barndommens uskyldige glede og entusiasme og hvordan livet utvikler seg og endrer alt.

«Be That Man» er en bluesy jazz-sak der Asgeir viser hva som bor i ham som vokalist, og han skriver om å reise seg når ting er tungt og livet har bratte bakker. Vær den som strekker ut en hånd. Vidunderlig gitarsolo, og himmelske harmonier fra Inger Lise løfter denne.

Inger Lise får slippe seg løs i «Let The Good Times Roll». En spretten liten popsang om å ha det gøy. Enkelt og greit. Og en skikkelig feelgoodlåt.

Annabelle er kanskje den låten jeg ikke helt fikk dreisen på, og den litt russisk-inspirerte balladen er vel den låten som jeg skulle ønske jeg pushet for å bytte ut den gang vi skulle spikre tracklisten.

Det løfter seg heldigvis når «Simply Dad» kommer i høyttalerne. Jeg husker at dette var en av de første låtene Asgeir sendte meg. Og jeg fikk høre den bygge seg opp fra en relativt enkel låt til den velproduserte godbiten der er nå. Jeg hadde mine meget sterke meninger om saksofonen når den kom på plass, og vil ta en kvart prosent av æren for at den ble så respektfull som den ble. En nydelig tekst om utfordringene ved å være far, og ikke minst stoltheten over å være far. Og virkelig en godlåt som jeg håper får oppmerksomheten den fortjener.

«A Human Right» er en tekst om å få være den man er og få elske den man vil. Og når vi først er i det lystige hjørnet, så er «Happy To Dance» en av de lystigste og herligste låtene jeg har hørt på lenge. Blir du ikke glad når du hopper rundt til denne så anbefaler jeg en telefon til fastlegen.

En låt som på mange måter henger seg på platens røde tråd om kjærlighet og positivitet er er «Love Can Make You Fly» – som er en renspikket hyllest til kjærligheten. Og enda mer spesifikt en hyllest til følelsen av å være forelsket. Enkel, og likevel full av varme og en perfekt kompanjong til åpningslåten «Living a Dream».

Platen avsluttes med det tyngste sporet, som har fått tittelen «The Hate Still Burns». Nok en låt der jeg har fått høre utviklingen fra en relativt velbygget demo frem til det ferdige sporet. Igjen er det Irek Wojtczaks saksofon som drar lydbildet fremover. I samspill med pianoet har de funnet en balanse som gjør at saksofonen er helt monumental. Her husker jeg også et par tidlige versjoner som var mye saksofon og lite annet, men når musikkørene til Eide-Olsen og Wojtczak fikk skrudd seg inn så er resultatet magisk.

Asgeir og Inger Lise synger sammen som bare de kan, og teksten om å være sint, bitter og hatefull er gnistrende god. Den illsinte saksofonen i bakgrunnen kanaliserer selve sinnet og viser hvordan et instrument kan illustrere følelser helt alene.

Platen er ute idag, tilgjengelig på vinyl i en lekker gatefold – og kan bestilles fra Eide Olsens Facebookside.

Foto: Kay Berg og Arnulf Østerdal

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Aaron Lee Tasjan – Don’t Overthink It
Neste artikkelSinglefredag – uke 5, 2021
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here