Det var det året det var så bratt, skrev Øystein Sunde i 1971. Han ante vel ikke at de ordene skulle stå seg så godt og bli så aktuelle i 2020 som de har blitt.
Til tross for et nedstengt samfunn, og i mange tilfeller – på grunn av et nedstengt samfunn, så har vi fått en rekke fantastiske plater som fungerer som trøst i “den nye hverdagen”.
Årets norske utgivelser er sterkere enn noen sinne, og det er en fryd å sette seg ned og lage en liste med de vi har likt best i år.
20. Ketil Hansen & The Tendertones – Home Free
Ketil Hansens solodebut har dessverre fått for lite oppmerksomhet både her hos oss, og generelt ute i musikkverden. Utgitt rett før verden kollapset, så forsvant den særdeles ufortjent i kaoset som fulgte. For Home Free er en solid plate som fortjener lyttere.
Den byr på gode tekster fra meritterte Hansen, og har et grundig godt backingband som driver dette fremover.
Gi denne en sjanse, og jeg tror du vil bli meget positivt overrasket!
19. Sterke Hjerter – Behold Det Gode
Sterke Hjerter består av Sindre Sannes (elgitar), Nils Martin Haugfos (trommer), Rune Hallandvik (kassegitar) og Philip Aanensen (vokal). Bandet holder til i Kristiansand, synger på norsk og var i aktuell i 2020 med sitt andre album, Behold Det Gode.
Det er en befrielse å høre tekster på norsk, og til og med på Kristiansands-dialekt, som forteller historier så enkelt som Sterke Hjerter gjør. Sterke Hjerter har laget et album som har noen fine og minneverdige melodiske øyeblikk, spesielt på den siste halvdelen av platen som oppleves som den klart beste.
18. Roy Lønhøiden – You Ask Me About Truth
Roy Lønhøiden er en av våre aller beste låtskrivere på norsk, og i teorien betyr jo det at tekstene også bør fungere på engelsk.
Teori og praksis er ikke alltid to elementer som samarbeider så godt, men med hjelp av sine gode venner Gene og Betty Elders, så har låtene på platen Du spør meg om sannhet fra 2015 blitt gjendiktet til engelsk – og står fjellstøtt på egne bein på en imponerende velspilt og velskrevet plate. Vi visste jo at Lønhøiden synger godt på engelsk, og han gir disse tekstene nytt liv gjennom denne utgivelsen.
17. Torgeir Waldemar – Love
Nok en bra plate fra Torgeir Waldemar. Men dette er helt på grensen til å være verdens lengste EP. Om vi tar bort alle interluder og introer så sitter vi igjen med 5 låter på totalt 44 minutter. Fem lange sugende låter slik som bare Waldemar kan, men litt mer eksperimentelt og ute av komfortsonen denne gangen. Men låtene «Heart and Gold» og Leaf in the Wind» er til gjengjeld så til de grader i komfortsonen og blant de beste han noen gang har laget.
16. Øyvind Holm – After The Bees
Vi kjenner Øyvind Holm fra tidligere bravader med Sugarfoot og i andre bandsammenhenger, men dette albumet er noe helt annet. Det er først og fremst et popalbum med gode låter som drar i flere musikalske retninger, av og til folky, av og til funky. Skal man trekke fram enkeltlåter på plata så er duetten «Masterplan» med Ida Jenshus en soleklar favoritt, i tillegg må «Leeway» og det vakre tittelsporet «After the Bees» nevnes.
15. Odd Erik Lothe & Mighty Magnolias – Rust
En av landets beste vokalister og tekstforfattere, backet av et av landets aller beste band – uansett kategori? Ja takk! Så de til de grader ja takk.
Odd-Erik Lothe ha Odd-Erik Lothe, Mighty Magnolias og Bendik Brænne har sammen laget en plate som smelter sammen norsk visekunst og amerikansk ørkenrock til et uttrykk som kler både Odd-Erik Lothe og Mighty Magnolias.
Samarbeidet mellom Emil Nordtveit og Lothe har resultert i låter fra skrivebordsskuffen som har fått nytt liv både via nye melodier og nye tekster på norsk. Dette samarbeidet har et enda større potensiale, og jeg håper trioen Lothe/Magnolias/Brænne lager flere plater til sammen, for av og til kan en god ting ikke gjentas for ofte…
14. Johan Berggren – Lilyhamericana
Lilyhamericana har blitt en imponerende norskdebut for Johan Berggren, han plasserer seg i et tekstlandskap et sted mellom Bjella og Lønhøiden – men kapper seg eget land som en innlandspoet fra et sted som fortsatt sliter med å finne noe annet å være stolt av enn et idrettsstevne for 25 år siden. Men nå har dere Johan Berggren å være stolte av, kjære Lillehammer. Vann ham godt, og gi ham rom til å vokse – han har potensiale til å bli en av våre aller fineste musikalske samtidsdiktere. Han skal dere ta godt vare på.
13. The Yum Yums – For Those About To Pop
Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne – det finnes ingen her i landet som er i nærheten av Morten Henriksen når det skal lages fengende melodier, harmonier og gitarhooks. Det finnes vel knapt noen andre i verden som er på Henriksens nivå i denne sjangeren.
For Those About To Pop er sommerens soundtrack for alle som vil føle på ekte musikkglede, rein lykke med gitarer i fokus, og korte enkle låter uten tull, fjas og budskap. Dette er rein underholdning. Ekte glede og pur rock’n’roll. I intervjuet med Deichman uttaler Henriksen at passe lengde på en låt er «ca. 2-3 minutter er flott! Har man mer på hjertet kan man gi ut en bok!».
12. Magnolia Red – Ancient River
Et vestnorsk band med originallåter, vellydende gitararbeid og gode tekster. Frank Bjørdal og resten av Magnolia Red har fanget lyden av sin egen kreativitet og frihet og det har de gjort i Ocean Sound Recordings sitt studio på øya Giske utenfor Aalesund. Resultatet er debutalbumet Ancient River, et album som gir oss en variert utvalg av musikalske retninger å fordøye, uten at det er en negativ ting. Totalt sett lander bandet støtt med sin rock-pop-americana fra det nordvestlige Norge.
11. Darling West – We’ll Never Know Unless We Try
Darling West gir oss litt Laurel Canyon inspirert musikk, med gitarer som tar oss til Stillehavets dønninger. Mari og Tor Egil kan liksom ikke gjøre noe feil og albumet gir oss en ørlite mer raffinert utgave av seg selv her enn tidligere. Samtidig er det låter her som «True Friends» og «When Mountains Fall» som drar i en litt annen retning enn tidligere og som begge er forfriskende innslag sammen med hitene «Make It Last» og «Can’t Help It».
10. Malin Pettersen – Wildhorse
Malin Pettersens andre soloplate Wildhorse har fått stor oppmerksomhet i utlandet, og sammen med Darling West og The Northern Belle så brøyter hun nå vei for norsk americana på verdens største americana-marked.
Det er veldig fint å se artister som vokser seg “store”, og får så mye omtale i nasjonal og internasjonal media at DoD blir overflødig – slik både Malin og Darling West har gjort på kort tid. Rent personlig synes jeg nok den ikke var like hvass som den overjordisk vakre EPen Alonesome, men Wildhorse – som er innspilt i Nashville med rutinerte studiomusikere, har et knippe låter som gir platen en velfortjent plass på listen.
9. So Are We – Piece of the Puzzle
En av de platene jeg har dårligst samvittighet for å ikke ha rukket å skrive om i år kommer fra So Are We. Gjennom flere singler har de bygget opp forventningene, og med Piece of the Puzzle innfrir de disse til gangs. 11 solide låter med et nedstrippet og i hovedsak akustisk lydbilde, med fokus på vokal, harmoni og stemning.
Et par låter er elektrifisert og tøffer seg, og spesielt “Dance” står frem som en godbit som bør sørge for invitasjoner til både nasjonale og internasjonale festivaler. Andre høydepunkter er “Better Safe Than Sorry”, “Be Alright” og “Captain”.
8. Kenneth Norum – Snaxville Sessions
Låtene på platen er delvis hentet fra debutskiva Heart on a Sleeve, delvis nye låter og en coverlåt. De nye låtene gjør platen aktuell for årslisten, selv om dette teknisk sett er en liveplate.
De nye låtene på platen er noen av de beste som er utgitt i år, og vi sitter igjen med en vidunderlig julegave fra Kenneth Norum, der han gir oss følelsen av å få være på en konsert igjen. Som gjør at vi savner livekonserter litt mindre, og mye mer. Jeg kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få oppleve akkurat dette på sammen måten som de heldige få i Snaxville fikk.
7. Olav Larsen – Isolation Blues & Other Songs of Hope
Ja, dette er en EP, men det er samtidig en av de viktigste øyeblikksbildene fra den forvirrende “første nedstenging”, så denne fortjener en plass på listen.
Det er en underlig situasjon, og Olav Larsen har i hvertfall forsøkt å sette ord på noen tanker og funderinger underveis – og ikke bare er dette vakre låter og et nydelig dokument over samarbeid og hva man kan skape sammen – hver for seg. Men det er også en viktig dokumentasjon over en periode i historien som vi alltid vil huske og som vil bli omtalt og dissikert i historiebøker for all fremtid.
6. Roger Græsberg & Foreningen
Som band har Roger Græsberg & Foreningen forlengst frigjort seg fra countrybåsen, og vi kan kanskje plassere dem i Americanasjangeren – siden de tross alt henter alt det beste fra de fleste sjangere.
På Årringer får vi alt fra rock og blues til country og visepop. Og det ville være en skam om dette bandet skulle bli «låst» til én sjanger når de har så mye å by på. I det ene øyeblikket låter de som et friskt deLillos eller Jokke og Valentinerne, i det neste som Willie Nelson. Men hele tiden som Roger Græsberg & Foreningen. Jeg føler at de endelig har funnet formen, funnet seg selv og at Årringer definerer hvem og hva dette bandet er i 2020.
Roger Græsberg & Foreningen har med Årringer laget sitt hittil beste album, en av årets beste plater og den beste norskspråklige platen vi har hørt siden Benny Borgs comebackalbum filleristet hjertene våre. Som band har de funnet seg selv og sitt nye lydbilde – der de ikke har noen musikalske begrensninger i noen retning – utover at det skal låte bra, og det skal kle tekstene til Roger Græsberg.
5. Johnny Red & The Prayerhouse People – To Moritz
2020 manglet plata som får deg til å grine. Det fikset Johnny Red & The Prayerhouse People, som med sitt tredje album «To Moritz» trykker på alle de riktige knappene og utfordrer selv den tøffeste til å kjenne på sine egne følelser og tanker.
Det vidunderlige dobbeltalbumet er et veritabelt overflødighetshorn av gode låter, kruttsterke tekster og en intensitet som oser spilleglede.
Platen som helhet er spekket med historier, og sjelden har jeg hørt et dobbeltalbum holde så gjennomført høy kvalitet hele veien. Særdeles velskrevet, alltid velspilt og Gravdal synger jo som en gud, og låter ekte værbitt norsk kyst tvers igjennom. Det er dønn ekte, spekket med følelser og et ønske om å utforske ondskap, følelser og glimt av håp.
4. Bendik Brænne – Personal Best?
Når Brænne nå slipper det han selv anser som sin aller ypperste produksjon, så har han gått all in, og all out. For Personal Best har blitt alt annet enn det vi fikk på forrige plate. Det virker for det første som om Brænne er på et mye bedre sted personlig, han virker glad, kanskje til og med lykkelig.
Gledesstrålende postet han om at hans førstefødte kom velskapt til verden for et par dager siden, og på platen så sprudler han. Musikalsk. Tekstmessig. Vokalt.
Her har han hentet alt det vakre vi kjenner fra orkestrert popmusikk, og jeg tror Brian Wilson ville lent seg tilbake i lenestolen for å nyte denne platen og prøve å dissikere alle små detaljer som den er spekket med. Det er mye Brian Wilson. Veldig mye. Her er litt Bacharach, Ike Turner, Phil Spector, og tør jeg si det – fandenivoldskheten til Jack Nietzsche.
Det er store produksjoner, gjennomført i store rom, med påfølgende stor lyd. Og så låter det bare så… luftig. Fint. Så lykkelig. Du blir så glad av å høre disse låtene, for det låter som om det er laget med enormt overskudd og tuftet på rein spilleglede.
3. Sweetheart – Sweetheart
Og når debutplaten til Sweetheart nå er ute, så innfrir den alle håp og forventninger, og vil finne sin plass blant plater som spilles i den mørke, norske høsten.
For deres største styrke er å skape stemninger. Hver låt har noen få sparsomme lag med elementer. Less is more er brukt som rettesnor, og det er like mye det som IKKE blir spilt som bidrar til å gi disse låtene styrke og dybde. To fantastiske stemmer, en akustisk gitar og en pedal-steel, en banjo eller en resonatorgitar er det som fyller lydbildet som utgangspunkt. Og rommene disse forsiktige, sparsomme instrumentene etterlater gir musikken plass til å fylle opp og bygge seg opp.
Det er sakralt, det er vidunderlig vakkert, og det er så så SÅ behagelig å lytte til.
2. The Northern Belle – We Wither, We Bloom
The Northern Belle slipper sin etterlengtede tredje plate, og klarer nok en gang kunststykket å overgå seg selv.
We Wither, We Bloom har blitt en perle av en pop-plate, og til tross for at bandet fjerner seg enda mer fra countrysjangeren, så samler de trådene fra countryhistorien og norsk folkemusikk og legger seg opp mot et amerikansk west-coast sound en gang på 70-tallet. Ispedd litt pedal steel og hardingfele.
Live, og på plate, så er The Northern Belle et av de aller beste bandene vi har her hjemme akkurat nå, og om de hanket inn en sekser og en Spellemann-nominasjon sist gang – så er dette minst to seksere og en sikker seier når prisutdelingen skal skje.
1. Mighty Magnolias – Magnoliaesque
Det har vel aldri skjedd før, men årets norskliste kunne by på en overlegen og selvskreven førsteplass. Redaktørene var enige om årets album, både på den internasjonale OG den norske listen. Årets aller beste norske album kommer fra Os, og Mighty Magnolias.
På sin tredje plate fremstår Mighty Magnolias som et fullkommet band som får vist frem sitt hele og fulle potensiale. Etter to plater innspilt i Snaxville i de dype skoger på Østlandet, så har de denne gangen tatt turen til Havnelageret Studio i Bergen, der vokalist Emil Nordtveit tar i bruk alt han har lært – og tar steget frem som produsent for platen.
De har laget sin beste plate, et av årets aller aller beste album, og en av de beste Americanaplatene som er laget her i landet.
Magnoliaesque gjør meg ganske enkelt glad, og er det noe vi trenger i disse dager så er det glede.
(kan en rik onkel være grei og sponse en vinylutgivelse? Takk!)
[…] er kåret til årets album hos musikkbloggen, og flere er enige; Vestlands-bandet sitter på en suksessoppskrift. Det flyter over med […]