13. februar 2015 kunne vi stolt by på verdenspremiere på den aller første singelen fra det nye bandet Roger Græsberg & Foreningen. Låten «Hjertebank» ble behørig presentert dsmmrn med et intervju med Græsberg. «God countrymusikk på norsk» var mantraet, og det oppfylte de når debutplaten Triste sanger og vals kom ut i januar 2017. Det var i mine ører noe uforløst ved den platen.

I april 2018 kom oppfølgeren Trøst, og der ble det tydelig hva som manglet på debuten. Frihet. Bandet hadde stengt seg selv inne i en meget strengt selvmoderert countryramme, og samtidig hadde de så mye å by på som lå utenfor rammene. Oppfølgeren viste virkelig hva som bor i dette bandet, og forbedret alt som for meg manglet på debuten.

Vi skriver 2020, og skogsarbeiderne i Roger Græsberg & Foreningens er klar med sin tredje plate, den har fått tittelen Årringer, og er et moderne mesterverk som vil legge listen for norsk rock og americana på norsk i lange tider. Vi har jo visst det lenge, men Græsberg bekrefter på denne platen så til de grader posisjonen som en av våre aller beste tekstforfattere og låtskrivere.

Som band har Roger Græsberg & Foreningen forlengst frigjort seg fra countrybåsen, og vi kan kanskje plassere dem i Americanasjangeren – siden de tross alt henter alt det beste fra de fleste sjangere. På Årringer får vi alt fra rock og blues til country og visepop. Og det ville være en skam om dette bandet skulle bli «låst» til én sjanger når de har så mye å by på. I det ene øyeblikket låter de som et friskt deLillos eller Jokke og Valentinerne, i det neste som Willie Nelson. Men hele tiden som Roger Græsberg & Foreningen. Jeg føler at de endelig har funnet formen, funnet seg selv og at Årringer definerer hvem og hva dette bandet er i 2020.

Tekstene og melodiene på Årringer ble skrevet gjennom et år der Græsberg bodde i huset etter sine besteforeldre på Finnskogen. Og platen har i all hovedsak blitt innspilt live i studioet til Kenneth Ishak som har produsert platen sammen med Græsberg.

Besetningen kjenner vi fra før; Roger Græsberg på vokal og gitar, Krister Skadsdammen på el-gitar og en overjordisk vidunderlig steelgitar, Unnveig Aas på uvurderlig kor og harmoni, Morten Andreassen på bass og Alexander Lindbäck som alltid dønn solid bak trommer og ting som skrangler. De får også besøk av gode venner: Ishak på kor og elektrisk piano, Kenneth Bjørdal på orgel samt Kristine Marie Aasvang og Stian Jørgen Sveen på kor. Strykerne er arrangert av Ole Henrik Moe, som spiller brastsj og cello, og med Kari Rønnekleiv på fiolin.

Årringer er en av platene jeg har gledet meg aller mest til i hele år, og den innfrir så til de grader. Singlene har båret bud om noe stort, og låtene «Rastløs», «Vent» og «To bokstaver» traff meg hver for seg som et lass murstein. Dagens plateslipp byr jo ofte på nedturer, da det av og til viser seg at singelene som ble sluppet på forhånd var alt platen hadde å by på.
Men Årringer er ikke en av de platene, og hadde til og med et par overraskelser i bakhånd.

Åpningslåten «Gårsdagens vin» oser av Willie Nelson, og kunne fint funnet plass på den første plata til Highwaymen. Skadsdammen briljerer på verdens vakreste instrument, og teksten setter porten åpen for et av platens fineste spor «To bokstaver». Og hva skal man egentlig si om en av de fineste låtene som er skrevet på norsk, som ikke er sagt før? «To bokstaver» er en perle – og det er ikke uten grunn at jeg i juni kåret den til «Årets Sommerlåt 2020». Er det noe vi trenger dette året, så er det en låt som «To bokstaver

Jeg er så glad i denne låten, at jeg bare vil sitere meg selv fra juni. Fylt opp av sommervarme, og pumpet opp av de aller første inntrykkene av låten:

«To bokstaver» har blitt en perle av en låt, som bare oser god stemning, varme sommerkvelder og følelsen av at denne sommeren kan by på alt, tross alt. Koringen låter som en frisk dukkert i et fjellvann etter en lang og svett tur i solsteiken. Gitarene låter som epleslang og sykkelturer på jakt etter eventyr den sommeren man var 13.

Det er full gåsehud over hele kroppen av stemningen, groovet og teksten. For den teksten, der Græsberg så tilsynelatende enkelt definerer en sommer i oppveksten, er full av gode enkeltlinjer og utgjør en liten oppveksthistorie i seg selv. Og den er alt annet enn enkel, det er en kunst å få en historie til å romme så mye og samtidig få den til å virke så enkel.

To bokstaver kan bety så mye
Jeg tror jeg glemte både tid og sted
Og noen minner føles fortsatt nye
Og noen trær de bør få stå i fred
Mens andre trær de bør man hogge ned

Tittelsporet «Årringer» er låten som mest av alle speiler låtskriverens situasjon det året han bodde på skogen og skrev tekster. Det er en lyrisk tekst, full av tanker og følelser rundt skogen, naturen, dyrene og menneskene som har satt spor etter seg på stedet. Tittelsporet er aturligvis den tekstmessige kjerneveden på platen. Velskrevet, velfundert og i en musikalsk retning av Di Derre og deLillos på rockekjøret.

Tapt i skogens sus, hakk og riper i et gammalt hus
Alt det som ingen skriver ned, inni stammen på et tre

«Rastløs» har jeg snakket om før, den kunne vært hentet fra hvilket som helst av Di Derres beste øyeblikk, og det refrenget da dere. Der steelgitaren sniker seg inn, og harmoniene mellom Græsberg og Unnveig Aas legger seg oppå melodien og låser seg fast i øret ditt.
Legg ekstra merke til skarptrommelyden til Alexander Lindbäck. Jeg har sagt det også før, men her har både teknikere og trommeslagere verden over litt å lære. Den er så crisp og tight at det er en fryd. Plater med skarptrommer som låter som en våt fille som klaskes i en bordflate finnes det alt for mange av – her får vi fasiten på hvordan det skal låte. Soloen til Skadsdammen her er forøvrig en av platens høydepunkter.

Den rastløse kjærlighetserklæringen i teksten, om alt som skulle vært sagt i et fortsatt ferskt forhold, er nok et høydepunkt. Græsberg formidler det stressende, det spennende, det dritskumle (Det Store «E»-ordet), det overveldende og likevel vidunderlige i å være forelsket og ikke klare å stå i ro.

«Til øra blør» har en av mine favorittlinjer på platen i åpningen. «Ingen hører hva du sier // Hvis du aldri tier stille.» Harmoniene til Unnveig løfter låten, og i refrenget låter Græsberg som salige Joachim Nilsen i sine aller beste stunder. Gitarsoloen gjør sitt for å understreke Valentinerne-følelsen. Den følelsen videreføres så til de grader i den seige «Et nytt kapittel», som er en hyllest til natur, stillhet, skogen, dyrene og kjærligheten. Strykere er et perfekt krydder, og jeg elsker linjen «Skittent vann kan slukke tørsten». Så enkelt. Så perfekt.

Hvis jeg må velge ut én låt fra platen så er det trolig «Kunsten å leve et liv». Ikke misforstå meg her, med ett unntak så elsker jeg alle låtene på denne platen, på forskjellige grunnlag, men teksten på «Kunsten å leve et liv» er intent mindre enn kunst. Den treffer godt, er lett å kjenne seg igjen i, og er velskrevet på så mange plan.

Og hvis du forlater meg skal jeg skrive meg en grav
Dikt om kjærlighet og død

«Vent» er den stille, ettertenksomme låten som med enkel instrumentering finner veien rett i hjerterota til lytteren. Det er jo tydelig at Græsberg har tenkt mye, der han har sittet i skogen og skrevet. Det er noe Winnerbäcksk over denne låten. Og teksten. Enkelt og perfekt.

Låten jeg ikke får helt taket på er «Kartet og terrenget». Til tross for at det er den mest Jokke-inspirerte låten, så blir det for mye blues for min personlige smak. Vokalen er litt for anstrengt, og teksten er ikke på høyden.

«Veien hjem» er en tekstmessig opptur etter forrige låt. Det er seigt men halvveis trøkker det til og vi er på vestkysten i USA på slutten av 60-tallet, til tider låter det riktig så Doors-inspirert, og gitarene som holder låten igang og til slutt bare fader ut og forlater oss der et sted ute i skogen er helt vidunderlige.

Roger Græsberg & Foreningen har med Årringer laget sitt hittil beste album, en av årets beste plater og den beste norskspråklige platen vi har hørt siden Benny Borgs comebackalbum filleristet hjertene våre. Som band har de funnet seg selv og sitt nye lydbilde – der de ikke har noen musikalske begrensninger i noen retning – utover at det skal låte bra, og det skal kle tekstene til Roger Græsberg.

Platen er ute digitalt idag, du får den på vinyl i januar – pressingen er coronaforsinket. Vi skal passe på å minne dere på det når den er ute i fysisk format.

Følg Roger Græsberg og Foreningen på Facebook.

De spiller to konserter nå i november:

13. november på Krøsset i Oslo
14. november på Vinger Blues & Rock Club på Kongsvinger.

(Alle foto: Julia Naglestad)

Forrige artikkelFredagsvideo: Eide Olsen – Be That Man
Neste artikkelJohnny Red & The Prayerhouse People – To Moritz
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here