Forever Worse Better – Great Peacock setter standarden for årets album

Great Peacock er et av disse banda som høres ut som om de har vært der for alltid og som du flaut må innrømme at du ikke har fått med deg. Vel, det skal litt til dersom du ikke har padla deg gjennom platebunker i Nashville eller plukka de opp gjennom godt orienterte lokale kilder. På deres tredje fullengder Forever Worse Better imponerer dette Nashvillbandet så stort at jeg allerede nå kaster ut påstanden årets album.

Den lett kryptiske tittelen på skiva og omslaget pyntet med en krans kan vi vel bare ane at dette er en tittel som henspeiler på tapt tid, tapt kjærlighet og livets opp og nedturer, men også henspeiler på dagens totale situasjon i USA.

Noen av oss i Dust Of Daylight var så heldige å se dette bandet i en bakhage i den mer fasjonable delen av Nashville i 2019 og jeg må si jeg ble bergtatt fra første stund. Stemmen til frontmann og gitarist Andrew Nelson har kvaliteter som ligger tett opp mot klassiske vokalister som Roy Orbison, George Jones og Merle Haggard for å nevne noen, men også med denne henslengte coolnessen til Tom Petty og Neil Young. Nelson synger med hele sjela si og er en av disse frontfigurene man umiddelbart rører noe ved deg. Det er ingen tvil om at denne mannen og dette bandet mener alvor. Det er som om de spiller for selve livet.

Ved sin side har Nelson den svært energiske, headbangende og ville Blount Floyd. Et fyrverkeri av en gitarist som i tillegg korer som en gud. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg sverge på det var en filminnspilling på gang med Jack Black på rytmegitar. Likheten og energien er slående. Floyd tilfører noe de fleste band kunne trenge mer av; sjarm, bøttevis med energi og det å bare være seg selv på scenen uten noen form for tilgjort posering.

Den ponchokledde og utagerende Floyd er en perfekt motvekt til den rolige og henslengte bassisten Frank Keith IV som ser staut og avslappa ut. Han er stødig, har oversikten og binder det hele sammen. Jeg tror fjæra i hatten til Keith vitner mer om blodig alvor enn ironisk påkledd distanse. Great Peacock kan for min del virkelig bruse med fjæra så mye de vil så lenge det leveres så bra som det gjør på denne skiva.

Sammen leverer disse tre som utgjør bandet og det innleide klientellet musikalsk dynamitt. De ser ut til å kunne hamle opp med hva som helst. Great Peacock har i tillegg denne lett tvilsomme og stoiske outlaw-auraen hengende tungt over seg. At disse tre har spilt på alle mulige plasser, hentet erfaring fra skitne spisesteder, brune barer og truck stops sier seg nesten selv. Rastløsheten fra turnelivet ligger da også tungt over tredjeskiva. Rapporter fra management og hva som framgår av americanalister i Nashville vitner om at bandet virkelig står foran et gjennombrudd. Ingenting kunne forundre meg mindre.

På åpningskuttet «All I Ever Do» tar Nelson og gjengen deg rett ut på landeveien. Til åpne, forblåste landskap med kraftig tekstlig punch som nagler deg til tapt kjærlighet og lengsel fra første linje. Dette er som en åpningsscene på en roadmovie og du setter popcornet sakte fra deg for å nyte hele åpningsscenen:

Hold me underwater
Nail me to the cross
Lead me to the slaughter
‘Cause I’m already lost

Få ord – ekte følelser. Denne enkle og ærlige «southern» tradisjonen kunne like godt vært framført av The Band, Petty eller Springsteen, men da for flere tiår siden. Stemningen er satt og det er bare å la seg rive med. Og for bare å nevne det fra starten av – for en produksjon og lyd de varter opp med! Det låter bare så overveldende, riktig og fett at det er en fryd. Det er verd å merke seg at dette er en egenprodusert skive. Jeg tror det er et av sjakktrekka Great Peacock har gjort denne gangen. Full kontroll, full kunstnerisk frihet og denne inderligheten og kjærligheten til låtene som smitter over på lytteren.

Andresporet «Heavy Load» drar ting overraskende ned i tempo, men befester denne følelsen av rastløshet og tap med såre tekstlinjer som:

When you’re standing in the doorway
Looking for a sign
Just keep on moving, Don’t fall behind

When you’re missing that someone
Feeling all alone
Just keep on singing, Singing your song

Oh, My love is a heavy load

Igjen disse enkle og nakne ordene som smelter sammen med smektende melodilinjer. Den nydelige tostemte vokalen får meg til å tenke at det er som om Orbison selv stemmer i fra det hinsidige før slidegitaren bryter inn og leder vegen og tankene mot sørstatene og den musikalske tradisjonen Petty er kjent for.

Tredjesporet «Strange Position» limer meg fast til Great Peacocks samlede låtskrivertalent og rocketeft. Alle gode ting er tre. Her er ikke daukjøtt eller fyllstoff, kun ekte vare. Dette er pop/rock/americana på sitt beste.

Før man får hentet seg inn er vi over i et av høydepunktene på skiva «Dissatisfaction» som jeg mener kanskje er en av årets beste låter. I det inderligheten, håpløsheten og utilfredsheten manes ut fra bandet sitter jeg igjen med et større og større glis. Drømmer jeg? Har ikke hørt mer kontant fet stemmeprakt siden Orbisons velmaktsdager:

I remember when I got a reaction
Something better than dissatisfaction, oh oh
I used to pour my blood in to a cup
You used to love to try to lap it up, oh oh

Etter det jeg har lest fra frontfigur Nelsons uttalelser i forbindelse med utgivelsen spiller «dissatisfaction» på det meste fra å måtte ha en vanlig jobb når man egentlig vil spille, mislykka kjærlighet og endeløs rastløshet som kan oppsummeres i hans egne ord: “This album is ultimately about wanting more while also being ok with who you are”. Det er i alle fall tydelig at Nelson har akseptert seg selv og at bandet vil noe mer og nå har funnet retningen. Led oss gjerne videre inn i både tristhet og fristelse!

Femtesporet som også er tittelsporet på skiva viser dette til det fulle. En ballade med steelgitar, ro og denne såre blå stemmen til Nelson med en manende tekst. Det ender i storhet og sårhet – “I’ve been trying my best” – som vel er en underdrivelse midtveis i dette mesterverket.

Sjettelåta “High Wind” er en skikkelig up-beat countrylåt som leder deg rett ut på landeveien igjen med deilig dyp telecasterlyd som pumper ut hooks sammen med utsøkt steelgitar og ridende trommer. Tekstlig summerer låta opp hele albumet på nydelig vis:

There’s something happening deep in my soul
I feel my body growing old
All of these changes I can’t understand
I’m tired of waiting for better plans

I ain’t afraid of dying, I wanna ride that high wind
I’m afraid of never being alive

Låta viser det ferdig utviklede potensialet som ligger i Great Peacocks meloditeft og hitpotensiale. De kan nå dit de vil med litt flaks. Den harde jobbinga kan de fra før.

Før skiva klokker inn på litt over 37 min. tryller bandet ut låtene “Rock Of Ages”, “Old Man”, “Help Me Lord” og “Learning To Say Goodbye”. Fire knallsterke låter som kunne vært singler på egne skiver spør du meg. For enavslutning! Her er særdeles sterke melodier med Beatlesreferanser, 12-strengsgitarer og låter jeg gleder meg til å høre live en gang i framtiden.

Jeg må si det ikke er lett å legge fra seg denne skiva. Min måte å løse dette på er å sette på repeat, fylle et rolig glass og synke ned i avslutningslåta “Learning To Say Goodbye”:

Oh the leaves they fall on this yard with the autumn rain
I just stare into the air like a window pane
And I wonder what it’s worth, my feet upon the earth
Yeah, I wonder what it’s worth

One of these days I’ll learn to fly
Walk on water and part the sky
One of these days I’ll say goodbye to you

Nå kan høsten bare komme og løvet falle fritt. La Great Peacock bruse med fjæra og ta deg til Nashville i høstregnet.

Kjøp platen hos Great Peacock. Følg bandet på Facebook.