På sin tredje plate fremstår Mighty Magnolias som et fullkommet band som får vist frem sitt hele og fulle potensiale. Etter to plater innspilt i Snaxville i de dype skoger på Østlandet, så har de denne gangen tatt turen til Havnelageret Studio i Bergen, der vokalist Emil Nordtveit tar i bruk alt han har lært – og tar steget frem som produsent for platen.
Misforstå meg rett – jeg elsker de to første platene, sounden og det Mighty Magnolias har skapt sammen med Henrik Maarud i Snaxville. Men live har de utviklet seg litt mer i en annen retning enn på platene.
Og på Magnoliaesque er de plassert front & center i det lydbildet de omgir seg med live. De låter rett og slett som Mighty Magnolias gjør live i 2020.
Instrumentalistene i bandet får vise seg frem her. Rytmeseksjonen er dønn solid, gitarist Erik Rolland briljerer virkelig i dette lydbildet, og de to vokalistene i Emil Nordtveit og Ine Tumyr er det som gir dette bandet det unike soundet.
Navet på platen er den råfete “Magnolia City”, velskrevet, velspilt og så velsunget at det er en fryd. Et sound som kunne funnet et hjem i Amerikansk Heartlandrock en gang på tidlig 70-tall, med noen drypp av vestkystrock og et snev av en countrygitar utgjør essensen. Duetten mellom Emil og Ine løfter det hele, og gjør låten så ørevennlig som det går ann. Hva var det Yan Friis sa om “Take On Me” den gang han var musikkjournalist og fikk den på pulten sin? “Jeg hører ingen verdenshit”. Vel, uten sammenligning forøvrig – han skulle hørt “Magnolia City”. DER har du verdenshit. En av de mest velstøpte låtene som er utgitt her hjemme.
Fra platen åpner med den nesten uanstendig flotte “Dreamin'”, så er skrevet med store bokstaver at Mighty Magnolias har bestått testen rundt “den vanskelige tredjeplaten” med glans. De har laget sin beste plate, et av årets aller aller beste album, og en av de beste Americanaplatene som er laget her i landet.
Gitarintroen på “Dreamin'”, som smyger seg over i et deilig munnspill før det strømmer ut toner som kunne inspirert både Byrds og Buffalo Springfield i sin tid, er intet mindre enn perfeksjon. En bedre åpningslåt har vi sjelden hørt, og det føles gjentatte ganger gjennom platen som om denne platen er 100% skreddersydd for mine ører. Dette er min musikk, min sound. Dette er lyden jeg vokste opp med, som jeg har tilbrakt utallige timer bak rattet med, kjørende rundt på øde østlandsveier på seine kvelder. Og jeg vet det er mange som vil få den samme følelsen av denne låten. De små, lekre gitarfillsene til Rolland kunne ikke Mike Campbell gjort bedre, Tom Pettys ånd ligger tungt over denne låten. På alle de gode måtene.
Og refrenget sier akkurat det jeg føler når jeg drømmer meg bort i lyden:
I guess I must be dreamin’
holdin’ on to all that’s been
I’m lost in time
Lost in time again
Så følger de opp med en countryduett som kan låte som en inspirert George Jones / Tammy Wynette-duett i sine aller beste stunder tidlig på 70-tallet. “Somewhere Up The Way” er en perle av en countrylåt, og virkelig et eksempel på bredden i dette bandet.
Singelen “Time ain’t a Friend” har vi snakket om tidligere, og understreker det jeg sier om bredde. De går fra en perfekt countryduett til rått rockeøs uten å blunke. En god tekst om sinnets evne til å ødelegge for seg selv og egen potensiell glede, og igjen en duett som virkelig løfter låten. Rockeøset fortsetter i den Tom Pettyske “Nothin’ is for Real”. Og da snakker vi ikke om Tom Petty anno Jeff Lynne, men mer tidlig rebell-Tom.
Platens to roligste og vakreste spor er plassert i midten. “Beneath The Tired Sky” er en vakker ballade spekket med gode tekstlinjer om å miste grepet, og å forsøke å finne fotfeste på nytt.
But I’m falling faster
Yeah, I’m picking up speed
I try to move on but nothing is ringing true
Singelen “Restless” har vi også snakket om før, vi var så heldige å få presentere verdenspremieren på låten da den ble sluppet. En tekst som i mange år bare eksisterte i Ine Tumyrs skrivebordskuff ble under overtalelser ferdigstilt og levert på overbevisende vis. Et av platens aller beste spor, hvor Ine virkelig viser hvor stor hun er som vokalist. Presis, enorm kraft og et register som er som skapt for denne sjangeren. Hun løftet nylig den siste platen til De Musikalske Dvergene, og her briljerer hun virkelig til de grader. Teksten er også velskrevet, og melodiene er som alt Mighty Magnolias hentet fra øverste hylle.
“To Find That Sometin'” er – sammen med “Nothin’ is for Real” er mange måter broen som knytter denne platen sammen med de to foregående. Det er litt mer noir i krokene, vi er nærmere New Mexico enn den amerikanske midtvesten. Gitarene er deilig grumsete, og det lukter ørken og kaktus lang vei.
“W.T.R.F.Y.V. (Tonight)” er nok en trip down memory lane, dette er siste dans på lokalet, og hadde denne kommet på 70-tallet så hadde den vært en monsterhit. Etterhvert ihjelspilt av coverband over hele verden, og hest introdusert av Siv Stubsveen på Nattønsket midt på 80-tallet. Og Mighty Magnolias hadde med et trylleslag blitt et stadionband. Lytt på låtene for å decifferere tittelen, jeg skal ikke røpe den…
Mighty Magnolias takker for følget med “Lovelorn Desert”, som kunne gått rett inn på Breaking up the Concrete plata til The Pretenders. Magnoliaesque er en maktdemonstrasjon av en plate, og med sin tredje plate har Mighty Magnolias helt og holdent funnet seg selv.
Jeg håper både presse og publikum vil få øynene opp for at det lages eksepsjonelt god Americana utenfor Oslobygda, og akkurat nå er det tøffeste av det tøffe laget på Vestlandet. Og vi vet at det ligger plater i større eller mindre grad av fullførelse rett uttafor Hamar, i notatbøker og hoder på Hønefoss, i en pappkartong i Skaubygda, i Tromsø, Bergen, Drammen og garantert mange flere steder rundt om i landet. Det er på tide at vi løfter disse enda mer opp og frem og viser bredden i det norske Americanamiljøet!
Magnoliaesque gjør meg ganske enkelt glad, og er det noe vi trenger i disse dager så er det glede.
Følg Mighty Magnolias på Facebook. Kjøp cd-platen på din favorittplatebutikk. Lytt på streaming, og aller viktigst – liker du det, så anbefal det til en venn eller to. Hvis du (som oss) ikke har noen venner, så har du en venn i Magnoliaeque.
