I’m tired of sick, Ma
I wanna be well
I’m all pills and prescriptions
and sadness and hell.
Can you wish me back to myself,
like you used to rock me to sleep

Becky Warrens to første soloplater har etablert seg blant mine all-time favorittplater. Både War Surplus og Undesirable spilles jevnlig, og er så gjennomført gode at det er en brutal oppgave å skulle forsøke å matche sitt eget produkt. Men med den brutalt ærlige The Sick Season så overgår Becky på mange måter seg selv.

Platen er ikke like umiddelbar som Undesirable, det ville også være tilnærmet umulig. Men til forskjell fra de to første – som var konseptplater som handlet om andre mennesker, så har Becky satt seg ned og skrevet om den tunge tiden hun har opplevd siden før Undesirable kom ut i 2018. Og det er det som gjør platen så god og så viktig.

Hun er åpen om at hun har slitt med depresjon siden 15-års alderen, og at de siste årene har vært tyngre enn noen gang. Det er viktig å få frem i åpningen at dette ikke er en trist plate. Det er heller ingen negativ plate. Det er en ærlig og åpen plate som er lett å like og lett å bli glad i. Temaene på de to forrige var tunge og brutale, men ble likevel tonesatt på en måte som gjorde låtene temmelig lettbeinte og enkle å elske.

Samtidig så er The Sick Season er alt annet enn lettbeint. Dette er brutalt, det er dønn ærlig og det er et unikt innblikk i et mørkt sinn og hva det gjør med synet på verden, seg selv og hvor blytungt alt er. Men når du setter deg ned og lytter, så åpner denne platen seg opp og gir deg en opplevelse ikke vil være foruten. For den håndterer personlig depresjon på en måte som gjør det overraskende fint å lytte til. Det føles ikke som grafsing, og vi vet jo også at Becky er på et mye lysere sted nå, at medisiner og terapi har hjulpet, og at det faktisk finnes håp når det er som mørkest.

Vi får temaet og grunnlaget servert ærlig og åpenhjertig allerede i den seige åpningslåten «Appointment with the Blues». Becky snublet ganske enkelt på kanten av det uendelige mørket de fleste av oss har kjent på en eller flere ganger i livet, og har brukt veldig lang tid på å komme seg opp igjen. I samarbeid med leger har de funnet frem til antidepressiva som til slutt har hjulpet, men etter eget utsagn så har det vært et uendelig mørke å navigere seg rundt.

Med seg i studio har hun hatt bassist Jeremy Middleton, som hun har spilt i med i en årrekke. I tillegg har hun hjelp fra produsent, tekniker og multi-instrumentalist Jordan Brooke Hamlin, Avril Smith på gitarer og Megan Jane og Tiffany Minton på trommer. Kira Small og Emily Saliers på kor og assistent-tekniker har vært Helen Vaskevitch.

Rockeren «Good Luck (You’re Gonna Need it) beskriver hvordan det er å dele hus med noen med en depresjon. Både med tanke på oppførsel og selvfølelse. Her ligger en av genistrekene til Becky Warren, som hun også har brukt på de to forrige platene – temaet er tungt, på grensen til brutalt – men lydbildet og tonebildet gjør at det likevel blir en låt du får lyst til å hoppe rundt og synge med til. Hun bruker humor og tøffe gitarer for å flytte det inn til et format vi er komfortable med. Det ufarliggjør ikke temaet, men gjør det lettere å fordøye og forholde seg til. Og – tror jeg – fører til at folk faktisk hører og tenker etter…

«Favourite Bad Penny» kretser rundt det samme temaet, og selv om den er seigere så forteller den om tankene som svirrer når verden er mørk. Becky beskriver seg selv som «agressively single», rett og slett av et ønske om å spare noen andre for det hun føler er byrden med å håndtere seg selv når depresjonen treffer.

Jeg har tilbrakt mye tid kjørende opp og ned Dickerson Pike i Nashville, og ser for meg det trøstesløse og monotone når låten med samme navn klinker til. Det er en råtass av en rocker som fillerister deg både i kropp og sjel. Den er typisk for det skitne lydbildet Becky har bygget på denne platen, som ofte har et lite snev av en vreng som for meg beskriver hvordan disse to siste årene har føltes.

Låten fant sin form etter at Becky presset seg selv ut av huset for å se en konsert med en ung låtskriver hun var mentor for gjennom et låtskriverprogram der hun deltar. I konsertlokalet møtte hun en venninne som på spørsmål om hvordan hun hadde det, fortalte at hun sleit veldig om dagen, og hadde vært inn og ut av sykehuset. Låten ble skrevet rett etter at hun kom hjem fra konserten.

Mest av alt er låten som står frem som navet på denne platen den fantastiske «Tired of Sick», som for meg er så hjerteskjærende og brutal at jeg får en klump i halsen hver gang jeg hører den. Skrevet som et brev til moren, så var den egentlig ikke ment å bli med videre – rett og slett fordi den ble for personlig. Måten Emily Saliers bygger opp med koringen sin løfter låten, men det er ærligheten som er stjernen her.

Tekstutdraget som åpner denne omtalen er hentet derfra, og hele låten er så dønn ærlig og direkte at jeg får pusteproblemer. Det å kunne skrive og beskrive følelsen av maktesløshet, og den totale mangelen på glede, entusiasme og energi på den måten. Samtidig som hun lengter etter noe så enkelt som å ha en helt vanlig samtale med sin mor, uten å måtte brøyte seg vei gjennom mørk suppe for å klare det.

Remember when I was a girl,
all card tricks and chit-chat?
Do you think I could ever be well enough again,
to want that?

Den deilige «Me and These Jeans» er et skråblikk på hva en depresjon kan gjøre med selvbildet. Det er lite positivt å hente som utgangspunkt, men Becky bruker humor til å lage en sosial kommentar som også beskriver situasjonen – både depresjonen og coronaperioden med isolasjon og ensomhet. Og det å se på andre som tilsynelatende er uberørt av alt. Den snedige lille vrien med at alt foregår hjemme er naturligvis prikken over i-en.

«Drunk Tonight» er en seig fundering rundt selvmedisinering og resultatet. Det er temmelig biske undertoner, men det gjøres med humor og selvironi. «Birmingham» har mye av det samme utgangspunktet, men er skrevet mye tidligere og er også innspilt med Beckys gamle band The Great Unknowns. Det er forhold som ikke har funket, og den evige jakten på noe mer.

Let’s get drunk tonight and make somE bad decisions
or let’s take pills until we both forget to think.
Let’s just Tell ourselves oblivion’s our religion,
let’s throw our hearts into the black and let them sink

Det aller beste eksemplet på at Becky har det bra for tiden er den herlige «RNR». Dette er så spretten stadionrock som det er mulig å lage. Temaet er naturligvis tungt, når du går inn i materien – men det gjøres samtidig med en livsglede og en energi at du ikke kan unngå å hoppe rundt og synge med. Refrenget er noe av det herligste jeg har hørt på en evighet.
Disse to tekstlinjene oppsummerer både denne platen og store deler av livet til mange av oss.

Nobody knows what’s in my heart or in my soul
Thank God for that, and thank the devil for rock’n’roll

Den vakre, blytunge og mørke «Tommy» avslutter The Sick Season. På mange måter speiler den åpningslåten, og er en klassisk «jeg skulle sagt…» fortelling om et forhold som ikke hverken kom igang eller ble avsluttet.

The Sick Season er platen Becky Warren ikke planla å lage, fordi hun selv sier hun ikke er komfortabel med å skrive om seg selv. Det er samtidig platen som tvang seg frem når hun tynget av depresjon ikke orket og maktet å gå ut av huset, og planen hun hadde om en ny konseptplate om andre skjebner falt gjennom. Som egenterapi skrev hun låter, og fant ut at hun faktisk klarte å skrive selv midt i depresjonen.

Det har blitt en enormt kraftfull, personlig og ærlig plate. Samtidig som hun åpner opp og skriver om hvordan depresjon har påvirket henne, viser hun også frem at det er lys i ende av tunellen. Bare man strekker ut en hånd og ber om hjelp til å komme seg videre. Hun har brukt humor, rock og saftige gitarer til å gi temaet en innpakning som gjør den lett å like og lett å fordøye. Samtidig som låtene kan stå fint på egenhånd, og gi oss lyst til å hoppe rundt og synge med – motivert av livsgleden som jo ligger mellom linjene og i melodien – så gir den rom for ettertanke. Om vi ønsker.

Få med deg gratis relasekonsert på Beckys Facebookside, Instagram OG YouTube side lørdag 24. oktober klokken 21:00. Eventet finner du her.

Det er ikke så mange som vet om det, men i august skulle Becky spilt 8 konserter i Norge. Flybilletter var bestilt og betalt, og konsertene var bekreftet. Så kom Corona.
Håper så mange som mulig tar turen innom en av plattformene på lørdag, slik at vi får vist frem at Norge venter…

Platen kjøper du hos Becky Warren, eller streamer der sånt bedrives.

Forrige artikkelDust of Daylight Sessions: The Northern Belle
Neste artikkelFredagsvideo: This Frontier Needs Heroes – Go With The Flow
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here