Sommerferie er som oftest synonymt med festivaler av forskjellige slag, men i år er det dessverre mange hyggelige begivenheter som ikke kan gjennomføres, eller som gjennomføres kun digitalt eller i svært begrenset utgave, av helt åpenbare grunner. Helt siden tidlig i mars har musikkfolket vært uten konserter og liveopplevelser fra en scene og mange kjenner nok abstinensene tynge når sola titter fram, gradestokken kryper oppover og arbeid er noe som venter en gang i andre enden av sommermånedene. Nå åpnes det opp litt mer for å samles etterhvert som månedene går, men fortsatt er grensen på 200 personer for arrangementer på offentlig steder.
Da gjelder det å være kreativ, ta saken i egne hender, ha de riktige kontaktene og satse på at venner og bekjente vil dele en kveld med musikk sammen med deg. Slik mine gode venner i Kvinesdal, Per Åge og Anne Sofie, har gjort noen sommere nå. Rocktor Hagefest er en lokal vennefestival der både lokale artister og kjente norske artister er blitt booket til en enkvelds festival, for å gi vennekretsen som ikke har dratt noen steder i ferien, en så privat og intim og sterk kvalitetsmessig musikkopplevelse som det i det hele tatt går an å få til.
Per Åge og Anne Sofie åpner opp den aldeles praktfulle hagen sin for 200 personer som får oppleve det beste av lokale country/rock/americana artister, samt ett eller to litt mer kjente navn fra det norske musikkmiljøet. Ved hjelp av profesjonelle arrangørhoder i Mads Martinsen (Tons of Rock) og Benedicte Viberg Mæhre, hadde Per Åge og Anne Sofie trommet sammen det som trolig kan ha vært sommerens aller beste festival lineup. Lørdag 11.juli fikk et musikkhungrig publikum oppleve headliner Erlend Ropstad med band, Tønes med Anne Lise Frøkedal og to strålende lokale band, The Revelators og Blow Your Heads Off.
Tønes var første artist ut og med solbriller, caps og rutete skjorte, entret han terrassen til Per Åge og Anne Sofie, selve scenen på Rocktor Hagefest, med selveste Anne Lise Frøkedal hakk i hel. En perfekt kombinasjon i lav kveldssol og med litt vind til å holde myggen borte fra publikum, så ble åpningen av Rocktor Hagefest 2020 helt perfekt.
Vi har sett Tønes på tv, på Spellemannsprisen, på diverse store scener rundt om i landet, men vi treffer han også på alle andre tenkelige og utenkelige steder der musikk kan spilles for et publikum. På lokale forsamlingshus, på små klubbscener og nå på hagefestival, foran et publikum blandet av folk fra alle samfunnslag. Tønes gjør aldri forskjell på folk, han leverer et sett av kvalitet, ispedd sin vanlige, knusktørre Hauo-humor.
Vi får stort sett alle klassikerne, “Fluene”, “Greit å få besøg”, “Bonde”, “Eg går å legge meg”, “Antikkmesso på Figgjo”, “Dråba i Sjøen”, Sånn koga eg”, “Ikkje mogna” og “Maxitaxi”. Det humres blant publikum. Blandingen av alvor og humor, samt den lett gjenkjennelige lokale tonen, sitter som et skudd. Frøkedal løfter duoen med sin akkompagnerende gitarlyd, mens Tønes bytter mellom akustisk gitar og ukulele. Sistnevnte et instrument han varmt anbefalte alle som har tid i disse tider, til å lære seg å spille litt på fordi det er så kjekt å spille ukulele.
Vi fikk også en helt ny låt, “Genseren bak fram”, som kommer på det nye Tønes albumet. Når det kommer ut er ennå ikke fastsatt, fordi artisten ikke har ennå har klart å blitt enig om rekkefølgen på låtene. “Genseren bak fram” treffer umiddelbart den balansegangen mellom humor og alvor som jeg allerede har nevnt. På humoristisk vis i starten forteller Tønes om han som går med genseren bak fram, på slutten tar alvoret over i det ryktespredningen om denne fyren nærmest fryser han helt ut av samfunnet.
Tønes vinner selvsagt publikum med sine låter og stemningen er satt for resten av kvelden. Etter å ha spilt på et utall Fjellparkfestivaler i Flekkefjord de siste 30 årene, er Tønes mer eller mindre på hjemmebane, også i Kvinesdal. Festivalen kunne ikke fått en bedre åpningsakt enn Tønes og Frøkedal.
Etter en riggepause der folk benyttet anledningen til å treffe gamle kjente og venner, var det tid for en ny lokal konstellasjon, The Revelators. En duo fra Flekkefjord bestående av to voksne herrer med lang fartstid innen musikkbransjen. Vidar Arntsen kjent fra bandet Myrull og Inge Svege som har spilt tangenter i utallige Flekkefjordsband og kanskje er han aller mest kjent fra legendariske Radiofantomene.
Denne duoen er helt blodfersk og har ikke så mange øvinger bak seg, men det hindret ikke de to i å levere et gnistrende godt sett med låter fra musikkhistorien. Med tangenter og gitar åpnet de naturlig nok med deltablueslegenden Son House sin “John The Revelator”, i en versjon som lot mystikken bre seg utover hagen som et teppe over folket. De fulgte opp med en “ønskelåt” til vertskapet, Counting Crows sin “Round Here”, åpningssporet på debuten fra ’93, fikk sin Revelator versjon og vertskapet så ut til å være meget fornøyd både med låtvalg og gjennomføring.
Vi fikk både Cat Stevens, Neil Young, Nick Drake og America før bandet annonserte sin siste låt for kvelden. Ut på scenen kom den lokale kunstneren og saksofonisten Christian Sunde. Plutselig var de en trio som tryllet fram en helt utenomjordisk versjon av Waterboys’ “A Girl Called Johnny” fra scenen. Duoen The Revelators ble plutselig en trio og med tredjemann kom en ny intensitet og nytt liv. Et av kveldens absolutte høydepunkt.
Salg av Nico-pølser i den påfølgende pausen etter The Revelators var også en suksess. Tidligere har vi sett hovedstadsavisene teste festivalmat og kaste terningen, nå gjør vi i Dust of Daylight det. Klokkeklar sekser for servering med smittevernsregler godt fulgt opp og smaken av Nico-pølser er alltid en sekser på terningen. Et ørlite trekk for at salget gikk så heidundrende fort unna at det nok gikk litt utover kjernetemperaturen i selve pølsen. Det var uansett liten tvil om at serveringsmuligheten var en suksess og en kjærkommen pause på en lang festivalkveld.
Blow Your Heads Off er også et lokalt band, men med større geografisk utstrekning enn The Revelators. BYHO er et ministorband, det er blåserekke, to på tangenter, bassist og trommis. I front står en av distriktets mest aktive musikere, Tor Arve Barøy. Barøy har spilt solo, duo, trio og band i et hav av forskjellige sammensetninger på lokale puber og festlokaler rundt om hele Rogaland og Sørlandet de siste tjue årene. BYHO er allikvel noe helt spesielt. Her får Barøy stå i front å la seg akkompagnere av et orkester i ryggen. Et orkester som er spesielt sammensatt for å håndtere klassiske låter fra musikkhistorien.
For en stakkars musikkelsker, og sikkert en del flere blant publikum, som ikke visste hva som skulle komme i løpet av den neste timen, ble det en overveldende forestilling. Et samkjørt band med soul i sjelen og rock i hjertet, med en blåserekke som til tider briljerte stort. Barøy er kapellmester og trakterer gitaren med største overbevisning og kaller opp den ene lokale gjestevokalisten etter den andre. Da Ann Kristin Eikeland, som i starten satt ganske rolig bak tangentene sine, reiste seg og tok mikrofonen for å avslutte “Gotta Serve Somebody”, levde bandet virkelig opp til bandnavnet. Bandets versjon av “House Of The Rising Sun” med Eikeland i front igjen var nok et øyeblikk som fremkalte både gåsehud og brede smil. Eikelands vokal og stemmeprakt var for undertegnede kveldens fineste overraskelse. Selv en liten teknisk pause for en regnbyge midt i settet, klarte ikke å rokke ved den fantastiske festivalstemningen som rådet i hagen da BYHO gikk av scenen.
Kveldens headliner Erlend Ropstad fikk gleden av å avslutte kvelden. Og for en avslutning det skulle bli. For et publikum der flertallet nok var ganske ukjent med Ropstads låtmateriale og liveopptredener, må det ha føltes som et aldri så lite jordskjelv når lyden av gitaren til Ropstad nærmest eksploderte utover hagen.
Ropstad stilte som trio på scenen, gitar, bass og trommer. Det skal faktisk ikke mer til for å lage noe fint sammen. Et nøye utvalgt sett av låter fra Ropstads karriere fant veien fram til 200 smilende og fornøyde festivaldeltakere. Liveversjonene til Ropstads låter er så deilig annerledes enn albumversjonene. Det er mer rocka, det er mer intenst, og tilfredsstiller til de grader lengselen etter festivalstemning som har herjet hos mange i lang tid nå. Et perfekt sett til å avslutte det som garantert blir årets festivalhøydepunkt.
Helt til slutt fikk vi euforisk stemning og allsang da Blow Your Heads Off, Ropstad, pluss en hel gjeng med vokalister entret scenen og gav oss en intens versjon av “The Weight” som en aldri så liten bonus. På vei hjem i en iskald sommernatt etter en minifestival som kunne ha hamlet opp i kvalitet og musikkglede med hva som helst, er det ikke helt fritt for å tenke at opplevelsen av å dele levende musikk sammen med andre, det gjør noe med deg som menneske. Rocktor Hagefest 2020 gjorde inntrykk så det holdt.
Headerfoto (Erlend Ropstad): Rolf Kristoffersen
