Michael McDermott har med What In The World gitt ut sin beste plate siden Michael McDermott (1996). Etter det utrolige trekløveret Out From UnderWillow Springs og Orphans så er det ganske eksepsjonelt, men jeg er overbevist.

Selv om jeg ikke lengre på noen måte kan regnes som hverken uhildet eller objektiv, så har jeg vokst opp med Michael McDermott. Jeg fikk den første platen hans til jul i 1991.

Og selv om vi ikke snakket ikke sammen før 5. september 2011, da jeg sendte en epost for å klage på en DVD jeg hadde kjøpt fra nettsiden hans, så har tekstene hans hele veien fortalt meg hvordan han har hatt det.

Og når vi møttes første gang i 2016, så var det som å møte en gammel venn. Michael kjente naturligvis ikke meg like godt som jeg kjente ham, og det er en absurd opplevelse å møte en av sine helter og plutselig skulle jobbe sammen. Listen min over artister som her helt der oppe er ikke så lang. Den består strengt tatt av Bob Dylan, Paul Simon, The Band og Tom Petty. Og Michael. Elvis stiller naturligvis i egen klasse. Han er tross alt Kongen.

Men jeg hadde ikke vært mindre nervøs om jeg møtte Dylan. Eller Paul Simon. Og når du plutselig begynner å finne navnet ditt i coveret på platene til artister du har sett opp til mer enn halve livet, da er man ikke lengre nøytral.

Likevel så setter jeg meg ned og skriver en omtale av What In The World. Like mye for min egen del. Jeg kunne sikkert bare kopiert eposten jeg sendte til Michael da jeg fikk platen i februar. En A4 side med førsteinntrykk som står overraskende godt etter fire måneders lytting, som de gjorde etter en åtte dager.

Først; lydbildet. Michael har tatt roots-uttrykket fra de tre siste platene, og koblet det sammen med rockesoundet fra tidlig i karrieren. Jeg føler at What In The World låter slik tredjeplaten Michael McDermott ville gjort om den ble spilt inn idag. Og det er min favorittplate fra Michaels katalog, så et høyere kompliment er det ikke mulig å få.

Det er Michael selv som har produsert platen, og det er et helt riktig grep. Lex Price har mikset alt helt perfekt, som han har gjort så mange ganger før – både for Michael og Rod Picott. Vokalen er krystallklar i senter, det er et helt ufattelig trøkk fra instrumentene, og bidragsyterne som består av Michael på vokal, gitar, bass og tangenter, Heather Horton på fele og vokal, Matt Thompson på bass, Grant Tye på gitarer, Steve Gillis på trommer, Will Kimbrough på gitar og banjo, Lex Price på bass, John Deaderick på piano og orgel, Fred Eltringham på trommer og Rick Parenti på saksofon og vokal – er stort sett velkjente musikere fra Michaels katalog.

Tittelsporet «What In The World» både starter og avslutter platen. Skrevet før verden stoppet opp, og USA kollapset ned i kaos, opptøyer og armageddons forgård.

Det skremmende er hvor aktuelt tittelsporet ble fra februar til idag, særlig i et USA som nå er i ferd med å rakne fullstendig, og situasjonen forverres fra dag til dag.

Et lite utvalg enkeltlinjer fra teksten skulle vel strengt tatt si nok om hva det gjelder. Linjene under er tatt ut av sammenheng, men demonstrerer sinnet, frykten og oppgitthetten over dagens USA.

Formen og rytmen gjør at låten av og til føles av og til som en oppdatert og mer politisert versjon av Dylans «Subterranean Homesick Blues». Særlig den akustiske versjonen som avslutter.

Welfare for billionaires
People hungry everywhere
Dark das coming for the U.S.A.
Fake news website
Climate change deniers
The President’s a criminal
Oxy and Adderall

Tekstene på What In The World balanserer kommentarer rundt tingenes tilstand med Michaels sedvanlige personlige tekster. Som alltid blottstiller han seg helt, og er helt åpen rundt egne feilsteg og mørke tanker.

Mine to absolutte favorittspor på platen dreier begge rundt New York, et sted som alltid har vært spesielt for Michael. «New York, Texas» er en liten, akustisk perle som plutselig blir stor som universet i både form og innhold. Min favorittlinje på hele platen, og en av de beste tekstlinjene Michael har laget finner du i denne teksten. Han synger «Why Are you only truthful in the dark», og den enkle lille linjen i den teksten rommer så ufattelig mye. Det er poesi og perfeksjon, og gjør at jeg elsker låten enda høyere. Dynamikken er inspirerende, og Heathers overjordisk vakre koring er rett og slett mer enn en enkel sjel kan tåle før tårene kommer.

Den andre er platens nest siste spor, og heter «Positively Central Park». En typisk McDermott-låt, men med en adeles vidunderlig liten melodi som bare klistrer seg i hjernen. Og både fela og vokalen til Heather løfter refrenget himmelhøyt.

Låten er spekket med gnistrende linjer, og refrenger som slenger deg i veggen.

On every corner of this town
You watch dreams die
without a sound.
When the going is getting tough
Most times I feel I’m not enough

Teksten i «Blue Eyed Barmaid» byr på Observatøren Michael McDermott. Historiefortelleren. Lytteren. Og melodien kunne vært et outtake fra Paul Simons sterkt undervurderte Hearts and Bones.

Den spretne «The Things You Want» starter med et lite nikk til egen historie, der låtens kvinnelige part spør om han siterer Springsteen eller Dylan. Michael sier han har akseptert sammenligningene, og fletter kommentaren inn i teksten. Og igjen – melodien. Det er melodiene som har hektet meg på denne platen. Michael får dessuten vist frem øret sitt, for produksjonen fremhever teksten der det er viktige punkter, før han slipper gitarene løs til å spre solskinn og glede.

Vi forventer naturligvis triste låter på en McDermott-plate. Og på «Veils of Veronica» og «Die With Me» får vi så det holder. Platen er tilegnet Michaels niese og nevø, som begge begikk selvmord i fjor – med en drøy ukes mellomrom.

Nevøen er med i «Blue Eyed Barmaid», som ble skrevet før hendelsen, og Michael sier i et intervju at selvmordene endret retningen for hele platen. Og slike hendelser gir naturligvis triste låter mer dybde. Stup ned i teksten på «Die With Me», en av hans sterkeste tekster i karrieren.

Michael kommenterer seg selv og sin karriere i «Contender», så er det med et smil og et ironisk blikk til hva som kunne vært. Naturligvis med et lite snev av sorg, men i hovedsak ser han fremover og har forlengst akseptert sin posisjon – og forteller hvordan han trakk seg selv opp etter nakken.

I screwed things up pretty good
Anybody that even stood
fairly close to me
Became my enemy
I hurt the ones I loved the most
I burned bridges
from coast to coast
I just didn’t fit
I was an idiot

«Mother Emanuel» er låten som ikke helt passer musikalsk, og jeg sleit med å få kontroll på den. Michael har uttalt i et intervju at han er helt klart over at den ikke masser musikalsk, men at låtens samfunnskritiske kommentar gjør at den passer helheten. Og setter du deg ned og leser teksten så skjønner du hva han mener. Det skader heller ikke at den groover helt sinnsykt i versene.

«No Matter What» er låten som holder hele platen sammen. Han deler fra sin egen historie, og har med en linje som er en beskjed til seg selv og til familien i etterkant av selvmordene. Til alle der ute som sliter, og til en verden som er i ferd med å gå totalt og fullstendig av skaftet. Og jeg innrømmer det glatt, jeg griner som en unge hver gang jeg hører den.

Don’t give up, no matter what

En nydelig kjærlighetssang til Heather har heldigvis funnet sin plass, og «Till I Found You» er en enkel men effektiv oppsummering av hva kjærlighet kan gjøre for en fortapt sjel.

What In The World er den fjerde platen siden Michael McDermotts «comeback» startet med Willow Springs, og er totalt sett den sterkeste av de fire – og selv om jeg vet at alle hans fans har sine personlige favoritter (meg inkludert), så er nok dette objektivt sett et av hans aller sterkeste album så langt. Melodier, tekster, lydbilde – alt stemmer, og alt låter friskt. Michael er ikke redd for å utfordre hverken følelser, seg selv eller samfunnet i sine tekster – og slik verden utvikler seg så er det kanskje det vi trenger aller mest akkurat nå.

Han serverer to releasekonserter på StageIT denne helgen, en i kveld (02:00 norsk tid) og en på søndag, klokken 17:00 norsk tid.

Platen kjøper du hos Michael McDermott.

 

Forrige artikkelHistorier fra Otis Gibbs
Neste artikkelSinglefredag – 12. juni
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here