Nathan Kalish er en av disse artistene som har reist rundt i USA og spilt og spilt og spilt. Gjerne 200 konserter i året. Eller fler. Han har ni album bak seg, og hans tiende har fått tittelen Songs for Nobody. På platen får han besøk av artister som Laur Joamets (Drivin’n’Cryin, Sturgill) og Adam Kurtz (American Aquarium, Joshua Ray Walker). Han forteller at han henter inspirasjon fra artister som Darrel Scott og Daniel Romano, og fra de utallige sofaer, kjipe motellrom og alle menneskene han har møtt fra mange mange år på veien.
Med en far som jobbet som misjonær, også i Europa, så var også barndommen et liv på veien – med korte opphold i alt fra Praha, Østerrike og Chicago.
Når vi fikk muligheten til å gi dere en premiere på en av hans låter, så plukket jeg raskt ut låten «No Hope». La det være sagt, platen Songs for Nobody, som kommer på fredag, har et knippe låter våre lesere garantert vil sette pris på. Men i disse dager traff «No Hope» litt ekstra.
En låt han beskriver som en hymne til alle de som gir alt uten å få det de fortjener tilbake.
Lite visste vel Nathan hvor aktuell teksten skulle bli på det tidspunktet han ga ut låten, i en tid der hvor samtlige lavtlønnende grupper i arbeidslivet på egenhånd holder landet og verden i gang. Mens aksjemeglere, pengeflyttere, og hva nå tidens statusyrke er – kjøper seg plass i en bunkers der de kan sitte og vente til ting har gått over.
There aint no hope for the poor in this country no more
I have been working since my hands were able
Følg ham på Facebook. Platen er ute på fredag.